Pave Frans' apostoliske formaning «Gaudete et exsultate»

NORSK

Et lite overblikk over «Gaudete et exsultate»

Mandag 9. april ble pave Frans’ tredje apostoliske formaning offentliggjort. Det er «Gaudete et exsultate» («Gled og fryd dere»), med undertittelen «Om kallet til hellighet i dagens verden». Dokumentet består av en innledning og fem kapitler, 177 punkter i alt.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Innledningen (1-2)

«’Gled og fryd dere’ (Matt 5,12 i Bibel 2011), sier Jesus til dem som blir forfulgt eller ydmyket for hans skyld. Herren vil ha alt av oss, og det han tilbyr er det sanne liv, den lykke som vi er skapt for. Han vil at vi skal være hellige, at vi ikke skal nøye oss med en middelmådig, utvannet og usammenhengende eksistens. Helt fra de første sidene i Bibelen er kallet til hellighet til stede, på forskjellig vis. Slik framla Herren det for Abraham: ‘Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd!’» (1 Mos 17,1).

Paven forklarer straks at han ikke har ønsket å skrive noen «avhandling om hellighet». «Mitt beskjedne mål er å la kallet til hellighet gjenlyde nok en gang, å forsøke få det ‘legemliggjort’ i dagens verden med alle dens farer, utfordringer og muligheter. For Herren har valgt hver av oss ‘til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil’ (Ef 1,4)».

Kapittel 1: «Kallet til hellighet» (3-34)

Og i det første kapitlet presiserer han at kallet gjelder absolutt alle: «Dere skal […] være hellige. For jeg er hellig» (3 Mos 11,44; jf. 1 Pet 1,16). Hvert eneste menneske er kalt til hellighet. Og hver enkelt har sin spesielle vei. Det gjelder å finne den veien – med den Den hellige ånds hjelp.

«I Kirken, som er hellig og består av syndere, finner du alt det som du trenger for å kunne vokse i hellighet.» (15). Sammen vokser vi; sammen blir vi hellige.

«Hellighet er ikke annet enn kjærlighet som leves fullt ut», sa Benedikt XVI. Det er Kristus som elsker i oss. «Enhver helgen er et budskap som Den hellige ånd henter fram fra Jesu Kristi rikdom og gir til sitt folk» (21).

Pave Frans minner om at også utenfor Den katolske kirke virker Den hellige ånd. Ved den økumeniske minnefeiringen i år 2000 ved Colosseum sa Johannes Paul II at martyrene er «en arv som taler høyere enn alt det som splitter oss» (9).

Paven ber oss ikke være redde for helligheten, ikke være redde å ta sikte på høyere mål, ikke være redde for å bli elsket og elske. Vi blir mer levende, mer menneskelige. I grunnen er det bare «en sak som er trist her i livet: ikke å være hellig», slik Léon Bloy sa (32-34).

Kapittel 2: «To utspekulerte fiender av hellighet» (35-62)

I det andre kapitlet advarer paven mot to forfalskninger av hellighet, nemlig gnostisisme og pelagianisme. Dette er to gamle vranglærer, men igjen svært aktuelle. I gnostisisme er det kort sagt den menneskelige forstanden som tar overhånd, i pelagianisme er det den menneskelige viljen. Paven har tidligere omtalt disse vranglærene, blant annet i sin første apostoliske formaning (Evangelii gaudium), som gir et inntrykk av hva det dreier seg om:

«Denne verdslighed kan særligt næres på to måder, der er dybt indbyrdes forbundne. Den ene er tiltrækningen af gnosticismen, dvs. en tro, der er lukket inde i det rent subjektive, hvor det eneste, der tæller, er en bestemt erfaring eller en række af ræsonnementer og erkendelser, som man mener kan styrke, trøste og oplyse, men hvor personen afgørende forbliver lukket inde i sin egen fornufts eller sine følelsers indre univers. Den anden er den neo–pelagianisme, hvor mennesker som en Prometheus kun refererer til sig selv, og i grunden kun sætter deres lid til egne kræfter. De føler sig hævet over andre, fordi de overholder bestemte normer, eller fordi de er urokkeligt trofaste overfor en vis katolsk livsstil, som rettelig hører fortiden til. Der er tale om en dogmatisk eller disciplinær skråsikkerhed, som fører til en narcissistisk og autoritær elitær indstilling, hvor man i stedet for at ‘gå ud i alverden’ analyserer og sætter etiketter på ‘de andre’, og i stedet for at lette adgangen til nåden bruger al sin energi på at kontrollere. I begge tilfælde har i grunden hverken Jesus Kristus eller Næsten synderlig interesse. Vi har her tegnene på en menneskecentreret ‘immanentisme’. Man kan dårligt forestille sig, at der ud af disse former for en reduceret kristendom kan komme en dynamik, der skaber ægte forkyndere.» (Evangelii gaudium, 94).

Kapittel 3: «I lys av Mesteren» (63-109)

Saligprisningene står sentralt i det tredje kapitlet: «I all enkelhet forklarte Jesus hva det vil si å være hellig. Han gjorde det ved å gi oss saligprisningene (jf. Matt 5,3-12; Luk 6,20-23). De kan sies å være den kristnes identitetskort. Så hvis noen spør seg: ‘Hvordan kan man være en god kristen?’, er svaret enkelt: Hver av oss må, på sin måte, gjøre det som Jesus sier i sin tale om saligprisningene. I dem avtegner Mesterens ansikt seg; vi er kalt til å la det skinne igjennom i hverdagen» (63).

«Ordet ‘lykkelig’ eller ‘salig’ blir synonymt med ‘hellig’» (64): Man når den ekte lykksaligheten ved å gi seg selv, ved trofast å leve etter Guds ord (64).

I punktene 67 – 94 gjennomgår så paven saligprisningene i Matteus’ versjon:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

[...]

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Les hele Matt 5,3-12 i Bibel 2011).

Så vender paven tilbake til en av saligprisningene: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet». Han forbinder denne saligprisningen med dommen i Matteus 25,35-36: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg». Her har vi den store regelen for hvordan vi bør oppføre oss, skriver paven og oppfordrer de kristne til å være åpne for disse ordene, til ikke å kommentere dem bort eller å komme med unnskyldninger. «Herren gjorde det helt klart for oss at vi verken kan forstå hellighet eller leve hellig hvis vi ser bort fra dette som helligheten krever: Det er barmhjertigheten som er ‘evangeliets bankende hjerte’» (97).

Paven advarer mot visse feil som kan komme av ideologier (100-103): Noen holder sitt sosiale engasjement adskilt fra sitt forhold til Herren. Noen verdsetter ikke andres sosiale innsats. Noen anser enkelte temaer, som for eksempel migrantenes situasjon, for å være mindre viktig.

Men: «Barmhjertigheten er ikke bare Faderens handling; den blir kriteriet for å forstå hvem som er hans ekte barn […] Barmhjertigheten er hovedbjelken som holder Kirkens liv oppe» (105).

Paven avslutter kapitlet slik (109): «Det er ikke mange ord [saligprisningene og dommen] Jesus kommer med. De er enkle, men praktiske og angår alle; kristendommen er nemlig framfor alt ment å settes ut i livet.» Han anbefaler oss å lese disse bibeltekstene stadig vekk, å huske på dem, å be med dem og forsøke å «legemliggjøre» dem. Det vil gjøre oss virkelig lykkelige.

Kapittel 4: «Noen særtrekk ved helligheten i dagens verden» (110-157)

Innenfor den store rammen som saligprisningene setter tar paven så i kapittel 4 for seg fem sider ved kallet til hellighet. Det er fem trekk som han holder for å være spesielt påkrevde nå for tiden: «utholdenhet, tålmodighet, og ydmykhet», «glede og sans for humor», «vågemot og glød», det at helligheten leves sammen «i fellesskap», det å være «i stadig bønn».

Kapittel 5: «Kamp, årvåkenhet og åndelig skjønn» (158-177)

I det femte kapitlet skriver han at vi må kjempe mot verden og verdslighet, mot oss selv og våre svakheter – og dessuten mot djevelen. Djevelen er ikke en myte; han er et personlig vesen, og han er stadig aktiv. «Han forgifter oss med hat, tristhet, misunnelse, laster. Når vi ikke passer på, ødelegger han vårt liv, vår familie og våre fellesskap for djevelen ‘går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke’ (1 Pet 5,8)» (161).

Men Herren gir oss gode våpen: bønn, Guds ord, nattverd, eukaristisk tilbedelse, skriftemål, gode gjerninger, livet i fellesskap, misjonsvirksomhet (162).

Så anbefaler paven å skjelne mellom åndene (166-175). «Hvordan kan vi vite, om noe kommer fra Den hellige ånd, eller om det har sitt opphav i verdens ånd eller djevelens ånd? Bare ved å skjelne mellom åndene. Denne utskillelsesevnen forutsetter god evne til å resonnere og dessuten sunn fornuft, men den er også en gave, som man må be om. Hvis vi tillitsfullt ber Den hellige ånd om denne evnen og samtidig anstrenger oss for å framdyrke den gjennom bønn, refleksjon, lesninger og god rådgivning, vil den sikkert kunne vokse i oss» (166).

Paven mener at særlig nå som livet «byr på enorme muligheter til aktivitet og adspredelse» (167) trenger vi å kunne skille mellom åndene for det «er et middel i kampen for bedre å følge Herren» (169).

«Vi er fri, med Kristi frihet, men han ber oss undersøke det som fins inni oss – ønsker, angst, frykt, lengsler – og det som skjer rundt oss – «tidenes tegn» - slik at vi drar kjensel på den fulle frihetens veier: ‘Prøv alt og hold fast på det gode’ (1 Tess 5,21).» (168)