Messen – 13. Den eukaristiske liturgi. III: Brødsbrytelse og bønn

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest om da Jesus viste seg for Emmausvandrerne:

Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. (Luk 24,29-31 fra Bibel 2011)

Her følger pavens trettende katekese om messen:

Etter at Jesus under den siste nattverd hadde tatt brødet og vinbegeret og hadde takket Gud, vet vi at han «brøt» brødet. Til denne handlingen svarer brødsbrytelsen i messens eukaristiske liturgi. Brødsbrytelsen kommer etter den bønnen som Herren lærte oss, nemlig «Fader vår».

«Fader vår»

Kommunionsritusen begynner altså ved at vi sammen framsier «Fader vår». Slik blir den eukaristiske bønnens lovprisning og bønn forlenget. «Fader vår» er ikke en av mange kristne bønner; det er Guds barns bønn, det er den store bønnen som Jesus lærte oss. Denne bønnen fikk vi den dagen vi ble døpt, og den fremkaller det samme sinnelaget i oss som i Kristus Jesus. Når vi ber «Fader vår», ber vi slik Jesus ba. Han lærte oss å be slik da disiplene sa «Mester, lær oss å be slik som du ber». Det er vidunderlig å be som Jesus! Veiledet av hans hellige ord, våger vi å kalle Gud for «Far» for gjennom vannet og Den hellige ånd er vi født på ny som hans barn (jf Ef 1,5). Uten å være født på ny av Gud, uten Åndens inngivelse, kan ingen, slik Paulus lærer oss, si det familiære«Abba» («Far») til ham (jf. Rom 8,15). Tenk på det: Ingen kan kalle ham «Far» uten Åndens inngivelse. Ofte sier folk «Fader vår», men uten å vite hva de sier. Ja, han er Far, men når du sier «Far» føler du at han er det, at han er din Far, menneskehetens Far, Jesu Kristi Far? Har du et forhold til denne Faren? Når vi ber «Fader vår», forbinder vi oss med den Far som elsker oss, men det er altså Ånden som gir oss denne forbindelsen, denne følelsen av å være Guds barn.

Hvilken annen bønn enn den som Jesus lærte oss kan vel forberede oss til den sakramentale kommunionen med ham? Foruten i messen blir «Fader vår» bedt morgen og kveld, under laudes og vesper; det å forholde oss til Gud som vår Far og til våre nester som våre søsken, er med på å gi våre dager en kristen form.

I Herrens bønn – «Fader vår» – ber vi om «vårt daglige brød», som for oss fremfor alt innbefatter det eukaristiske brød, som vi trenger for å leve som Guds barn. Vi ber ham også «tilgi oss vår skyld» og for å bli verdige til å motta Guds tilgivelse lover vi å tilgi våre skyldnere. – Og det er ikke lett. Det er ikke lett å tilgi den som har gjort oss urett; det er en nåde som vi må be om: «Herre, lær meg å tilgi slik du har tilgitt meg». Det er en nåde. Vi greier det ikke selv: Å tilgi er en nåde fra Den hellige ånd. – «Fader vår» både åpner vårt hjerte for Gud og forbereder oss til å elske våre søsken. Til slutt ber vi Gud også frelse «oss fra det onde» som skiller oss fra ham og fra våre søsken. Vi kan godt forstå at alt dette som vi ber om er med på å forberede oss til den hellige kommunionen (jf. Generell orientering om Missale Romanum, 81).

Fredshilsenen

Det vi ber om i «Fader vår» blir så videreført av prestens bønn. På vegne av alle ber han: «Fri oss, Herre, fra alt ondt, og gi oss nådig fred i våre dager». Og så blir dette så å si beseglet i fredsritusen: Først ber vi Kristus om at hans fred (jf. Joh 14,27) – så ulik verdens fred – må få Kirken til å vokse i fred og enhet, etter hans vilje; deretter utveksler vi den konkrete fredshilsenen, og med den gir vi, «før [vi] mottar sakramentet, uttrykk for kirkelig fellesskap og gjensidig kjærlighet» (GoRM, 82). I Romersk ritus er fredshilsenen, som helt fra gammelt av har kommet før kommunionen, rettet mot den eukaristiske kommunionen. I følge Paulus’ formaning er det ikke mulig å ha del i det ene brød, som gjør oss til en eneste kropp i Kristus, hvis vi ikke kan si oss forsonet med hverandre av kjærlighet (jf. 1 Kor 10,16-17; 11,29). Kristi fred kan ikke slå rot i et hjerte som er ute av stand til å leve i broderlighet og til å gjenopprette skadelidende broderlighet. – Freden er det Herren som gir oss. Han gir oss nåde til å tilgi dem som har gjort urett mot oss.

Brødsbrytelsen

Etter fredshilsenen følger så brødsbrytelsen, som på apostlenes tid ga navn til hele eukaristifeiringen (jf. GoRM, 83; Den katolske kirkes katekisme, 1329). Jesus brøt brødet under den siste nattverd, og det var nettopp brødsbrytelsen som gjorde det mulig for disiplene å kjenne ham igjen etter at han var stått opp fra de døde. Vi minnes Emmaus-vandrerne, som forteller om sitt møte med Den oppstandne og «hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet» (jf. Luk 24,30-31.35).

Brødsbrytelsen er ledsaget av påkallelsen av «Guds lam», et bilde som døperen Johannes brukte for å uttrykke at Jesus er han «som bærer bort verdens synd»(Joh 1,29). Det bibelske bildet av lammet viser til forløsningen (jf. 2 Mos 12,1-14; Jes 53,7; 1 Pet 1,19; Åp 7,14). I det eukaristiske brødet, som blir brutt til liv for verden, gjenkjenner den bedende forsamlingen Guds sanne lam, det vil si Kristus, Forløseren, og den ber ham: «Miskunn deg over oss … Gi oss din fred».

«Miskunn deg over oss», «gi oss din fred» er påkallelser mellom «Fader vår» og brødsbrytelsen som hjelper oss å forberede vår sjel til å delta i det eukaristiske måltid, kilde til fellesskapet med Gud og våre søsken.

Ikke glem den store bønnen [«Fader vår»], den som Jesus lærte oss, og som han ba til Far. Denne bønnen forbereder oss til kommunionen.