6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser. Fra «En sjels historie»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion

Vi minner om at Thérèse var den yngste av fem søstre:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Thérèse stiler manuskript A til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret. Vi gjengir her mer av det Thérèse forteller. Hun har forsøkt å få venner og er blitt skuffet, men i dette ser hun Guds forutseende omsorg: Allerede på forhånd blir hun reddet fra fristelser – fra å fly mot et falskt lys og få sine vinger brent.

Guds forutseende omsorg s. 92 – 94

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har takket Jesus for å ha latt meg finne kun bitterhet i de jordiske vennskap. Med et hjerte som mitt, hadde jeg latt meg fange og vingestekke, og hvordan skulle jeg da ha kunnet «fly bort og finne mitt hvilested» [jf. Sal 55,7]. Hvordan skulle et hjerte som er opptatt av den jordiske kjærlighet, forenes med Gud i sitt indre? … Jeg tror at det må være umulig. Uten at jeg noensinne har drukket av det forgiftede begeret til skapningens altfor ildfulle kjærlighet, føler jeg at jeg ikke tar feil. Jeg har sett så mange sjeler bli forført av dette falske lys. Som stakkars sommerfugler fløy de mot det og fikk sine vinger brent, for så siden å vende tilbake til kjærlighetens sanne, milde lys, som gav dem nye vinger, lettere og mer strålende, slik at de kunne fly mot Jesus, den guddommelige flamme som «brenner uten å fortære» [jf. 2 Mos 3,2 og Johannes av Korset, Kjærlighetens levende flamme (kommentar til strofe II)] . Å! Jeg føler at Jesus visste at jeg var for svak til å kunne utsettes for fristelser. Kanskje hadde jeg latt meg brenne opp fullstendig av det bedragerske lys om jeg hadde sett det skinne der for mine øyne. Men slik ble det ikke, for jeg møtte kun bitterhet der sterkere sjeler møter glede og så i sin trofasthet likevel er i stand til å gjøre seg fri. Det er således ikke min egen fortjeneste at jeg ikke har hengitt meg til den jordiske kjærlighet, siden jeg er blitt bekyttet mot den ved Guds store barmhjertighet … Jeg innser at jeg uten ham kunne ha falt like dypt som Maria Magdalena, og Vårherres dype ord til Simon gjenlyder ømt og mildt i min sjel. Jeg vet at «den som får lite tilgitt også elsker lite» [jf. Luk 7,47]. Jeg vet også at Jesus har tilgitt meg mer enn Maria Magdalena, for han har tilgitt meg på forhånd ved å hindre meg i å falle. [På Thérèses tid trodde man at Maria av Betania var den samme som synderinnen i Luk 7,36-50, og identifiserte henne også med Maria Magdalena.]

Å, hvor jeg skulle ønske at jeg kunne uttrykke det jeg føler! … Her er et eksempel som i noen grad beskriver det jeg tenker. La oss forestille oss at sønnen til en dyktig lege snubler over en stein på veien, faller og brekker beinet. Straks kommer faren, løfter ham kjærlig opp og steller hans sår etter alle de legekunstens regler som han behersker. Snart er sønnen helt frisk, og han vil da sikkert gi uttrykk for sin takknemlighet. Dette barnet har utvilsomt god grunn til å elske sin far. Men la oss nå forstille oss et annet eksempel. Faren, som har sett at det ligger en stein på sønnens vei, skynder seg bort og fjerner den, uten at noen ser ham. Den sønnen som er gjenstand for denne forutseende omsorg, vet ingenting om den ulykke som hans far har reddet ham fra, og viser naturligvis derfor heller ingen takknemlighet, og han vil elske sin far mindre enn om faren hadde leget ham … Men om han fikk kjennskap til den fare han har unngått, ville han ikke elske ham enda mer? Vel, dette barnet er meg, det er jeg som er gjenstand for den forutseende kjærligheten til en far som ikke sendte sitt Ord for å frelse de rettferdige, men synderne [jf. Matt 9,13]. Han vil at jeg skal elske ham fordi han har tilgitt meg, ikke bare mye, men alt. Han ventet ikke på at jeg skulle elske ham meget, slik Maria Magdalena gjorde, men han ville at jeg skulle vite hvordan han elsket meg med en kjærlighet som var uutsigelig forutseende, for at jeg nå skulle elske ham til vanvidd! … Jeg har hørt noen si at det ikke finnes noen uskyldig sjel som elsker mer enn en angrende sjel. Å, hvor gjerne ville jeg ikke gjøre dette utsagnet til skamme! …

Indre prøvelser s. 94 – 95

Året som fulgte førstekommunionen, forløp nesten fullstendig uten indre prøvelser. Det var under retretten til min andre kommunion at jeg ble rammet av den forferdelige sykdommen som kalles skrupler … [Retretten fant sted 17. - 21. mai 1885. Dette var en høytidelig kommunion som det var vanlig å markere circa ett år etter førstekommunionen. Men Thérèse forteller at hun har vært til kommunion flere ganger i mellomtiden.] Man må selv ha gjennomlevd dette martyrium for å kunne forstå det ordentlig. Å beskrive det jeg i ett og et halvt år gikk igjennom, er umulig … Alle mine tanker og de mest dagligdagse handlinger ble foranledning til engstelse og indre uro; bare når jeg betrodde meg til Marie, følte jeg meg beroliget, men det kostet meg meget siden jeg også da følte meg forpliktet til å fortelle de noe underlige tankene jeg hadde sogar om henne. Så snart jeg fikk lettet min byrde, nøt jeg et øyeblikks fred, men denne freden forsvant lynkjapt, og snart begynte mitt martyrium på ny. Hvilken tålmodighet må ikke min kjære Marie ha hatt, som kunne høre på meg uten noensinne å vise det minste tegn på kjedsomhet! … Knapt var jeg hjemme fra skolen før hun tok fatt på å rulle opp håret mitt til neste dag (det var for å glede pappa at den lille dronningen skulle ha krøller i håret hver dag, til stor forbauselse for hennes skolekamerater og særlig for lærerinnene, som ikke var vant til barn som var så bortskjemte) – og under denne seansen gråt jeg ustoppelig mens jeg fortalte om alle mine skrupler.

Marie skal i kloster s. 98 – 99

Det året [1886] jeg ble opptatt som Maria-barn [medlem i «Den hellige Jomfrus forening»], tok jomfru Maria fra meg min kjære Marie [Marie gikk i kloster, liksom Pauline], min sjels eneste støtte … Det var Marie som ledet meg, trøstet meg, hjalp meg til å praktisere dydene; hun var mitt eneste orakel. Ganske visst hadde Pauline fremdeles en fremtredende plass i mitt hjerte, men Pauline var langt, svært langt, borte fra meg … Jeg hadde måttet gjennomleve et martyrium for å venne meg til å leve uten henne og å se uoverstigelige murer reise seg mellom henne og meg. Men til slutt hadde jeg erkjent den triste virkeligheten; at Pauline var tapt for meg, nesten på samme måte som om hun hadde vært død. Hun var fremdeles glad i meg, og hun bad for meg, men i mine øyne hadde min Pauline blitt en helgen som ikke lenger forstod de jordiske ting og all elendigheten til stakkars Thérèse; om hun hadde kjent til det, ville det nok ha forbauset henne meget, og hun ville neppe fortsatt å være like glad i henne … Dessuten, selv om jeg hadde villet betro henne mine tanker som den gang i Les Buissonnets, så hadde jeg ikke kunnet, for møtene i taleværelset var bare for Marie. Céline og jeg hadde kun tillatelse til å komme inn helt mot slutten, akkurat lenge nok til å føle hvordan hjertet ble knuget og klemt … Således hadde jeg i realiteten bare Marie, hun var så å si uunnværlig for meg. Det var bare til henne at jeg kunne fortelle om mine skrupler, og jeg var så lydig at min skriftefar aldri fikk kjennskap til min slemme sykdom. Til ham fortalte jeg nøyaktig det antall synder som Marie hadde tillatt meg å skrifte, og ikke en eneste mer. Man skulle tro at jeg var den minst skrupuløse sjel på denne jord, til tross for at det var nettopp det jeg var i høyeste grad … Marie visste således alt som foregikk i min sjel, hun kjente også til min lengsel etter Karmel, og jeg var så glad i henne at jeg ikke kunne forestille meg å leve uten henne.

Thérèse ber sine søsken i himmelen om hjelp s. 103 – 104

Da Marie trådte inn i Karmel, var jeg fremdeles temmelig full av skrupler, Så da jeg nå ikke lenger kunne betro meg til henne, vendte jeg meg til himmelen. Det var til de fire små englene [søsknene som døde før Thérèse kom til verden] som hadde dratt dit forut for meg, at jeg nå henvendte meg, for jeg tenkte at disse uskyldige sjelene som aldri hadde kjent hverken bekymring eller angst, sikkert ville ha medlidenhet med sin stakkars lille søster som led så meget på jorden. Jeg talte til dem med barnets enfold og påpekte at siden jeg var den siste som ankom i familien, var jeg alltid den som var mest elsket, den som var blitt rikest overøst av mine søstres kjærlige ømhet, og om de var blitt her på jorden, ville de sikkert også ha vist meg sin hengivenhet … At de allerede var steget opp til himmelen, var for meg ingen grunn til at de skulle glemme meg, tvert imot, for ettersom de nå var i stand til å øse av de guddommelige skatter, burde de nå kunne ta av disse og forsyne meg med fred, og slik vise meg at man i himmelen fremdeles vet hvordan man skal øve nestekjærlighet … Svaret lot ikke vente på seg, snart skyllet freden sine vidunderlige bølger over min sjel, og jeg forstod at om jeg var elsket på jorden, så var jeg det også i himmelen … Fra det øyeblikk av var jeg enda mer glad i mine små brødre og søstre, og fremdeles elsker jeg å samtale med dem og fortelle dem om alt det triste jeg opplever i mitt jordiske eksil – og om min lengsel etter snart å bli forenet med dem i fedrelandet! …

Célines blomsterpotter 104 – 105

Om himmelen overøste meg med nådegaver, var det ikke fordi jeg fortjente dem, jeg var ennå svært ufullkommen. Jeg hadde riktignok et inderlig ønske om å praktisere dydene, men jeg grep det an på en litt underlig måte, som følgende eksempel viser: Siden jeg var yngst, var jeg ikke vant til å bidra med noe. Céline gjorde i stand værelset hvor vi begge sov, og jeg gjorde ikke noe husarbeid. Etter at Marie trådte inn i Karmel, hendte det noen ganger at jeg, for å glede Gud, forsøkte å re opp min egen seng eller ta inn blomsterpottene til Céline om kvelden når hun var borte. Som sagt, det var kun for Guds skyld at jeg gjorde dette, så jeg skulle derfor ikke ha forventet noen takk fra mennesker. Men akk! Slik var det nok ikke. Om Céline uheldigvis ikke så ut som om hun var lykkelig eller gledelig overrasket over mine små tjenester, var jeg slett ikke så blid og viste det ved å la tårene strømme … Jeg var virkelig utålelig med min overdrevne følsomhet. Om jeg for eksempel ufrivillig kom til å såre noen jeg var glad i, klarte jeg aldri å beherske meg og la være å gråte, noe som istedenfor å gjøre den feil jeg hadde begått mindre, gjorde den enda større. Jeg gråt som en Maria Magdalena, og når jeg begynte å føle meg litt bedre med hensyn til selve hendelsen, gråt jeg fordi jeg hadde grått … Å tale fornuft til meg nyttet ikke, jeg klarte ikke å venne meg av med denne usympatiske feilen.

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse