7. Julens nådegave. Jesu tørst. Fra «En sjels historie»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser

Vi minner om at Thérèse var den yngste av fem søstre:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Her er noen utdrag fra manuskript A, som Thérèse stilet til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret.

Vi er kommet til et stort vendepunkt i Thérèses liv. «Det var den 25. desember 1886 at jeg mottok den nåde å legge barndommen bak meg; kort sagt: nåden til min fullstendige omvendelse», skriver hun.

Julens nådegave s. 105 - 106

Jeg forstår ikke hvordan jeg formådde å lulle meg inn i de søte tankene om å få tre inn i Karmel, jeg som ennå befant meg i min spedeste barndom! … Det forutsatte at Gud måtte gjøre et lite under for å få meg til å vokse momentant, og dette under utførte han på den uforglemmelige juledagen. I denne strålende natt som kaster lys over den hellige Treenighets herlighet, forvandlet Jesus, det lille nyfødte barnet, min sjels natt til flommende lys … I denne natt hvor han hadde gjort seg svak og lidende for min kjærlighets skyld, gjorde han meg sterk og modig. Han utrustet meg med sine egne våpen, og etter denne velsignede natt er jeg aldri blitt slått ut i en eneste kamp, men tvert imot har jeg gått fra seier til seier, og jeg begynte «som en helt å løpe min bane», for å si det slik [jf. Sal 19,6] … Mine tårers kilde tørket inn, og siden har den åpnet seg kun sjelden og møysommelig, hvilket gjorde de ord til sannhet som noen sa til meg: «Du gråter så mye som barn, at du senere ikke kommer til å ha en eneste tåret igjen å felle!»

Det var den 25. desember 1886 at jeg mottok den nåde å legge barndommen bak meg; kort sagt: nåden til min fullstendige omvendelse. Vi hadde kommet hjem fra midnattsmessen, hvor jeg hadde vært så lykkelig over å motta den sterke og mektige Gud. Da vi kom hjem til Les Buissonnets, gikk jeg gledestrålende for å hente mine sko i kaminen. Denne gamle tradisjonen hadde gitt oss så mye glede gjennom vår barndom at Céline ville fortsette å behandle meg som et lite barn fordi jeg var den yngste i familien … Pappa elsket å se min lykke og høre mine gledesrop over hver overraskelse jeg trakk ut av mine fortryllede sko, og min kjære konges munterhet gjorde min glede enda større. Men Jesus ville vise meg at jeg skulle frigjøre meg fra barndommens unoter, derfor tok han bort også disse uskyldige fornøyelsene. Han tillot at pappa, som var trett etter midnattsmessen og ble irritert da han fikk øye på skoene mine i kaminen, uttalte disse ord som gjennomboret mitt hjerte: «Så, jammen godt at dette endelig er siste året!» Jeg var på vei opp trappen for å legge fra meg hatten. Céline, som kjente min følsomhet og så tårene blinke i øynene mine, hadde også lyst til å gråte siden hun var så glad i meg og forstod min sorg. «Å, Thérèse», sa hun, «ikke gå ned med det samme. Det vil gjøre deg altfor vondt om du titter i skoene akkurat nå.» Men Thérèse var ikke lenger den samme. Jesus hadde forvandlet hennes hjerte! Jeg holdt tårene tilbake, gikk raskt ned trappen, og mens jeg forsøkte å dempe hjertebanken, tok jeg skoene mine og satte dem foran pappa, så dro jeg muntert frem alle gjenstandene med en lykkelig mine som hos en dronning. Pappa lo, han var også blitt glad, og Céline trodd hun drømte! … Heldigvis var det den vidunderlige virkeligheten. Lille Thérèse hadde funnet igjen den sjelsstyrke hun hadde mistet da hun var fire og et halvt år, og fra nå av skulle hun for alltid bevare den! … [Thérèse var fire og et halvt år gammel da moren døde.]

Thérèse blir sjelefisker. Morderen Pranzini s. 106 – 109

I denne strålende natt begynte den tredje perioden av mitt liv, den vakreste av dem alle, den aller rikeste på himmelske nådegaver … På et øyeblikk utførte Jesus det verk som jeg ikke hadde maktet på ti år. Han nøyde seg med min gode vilje, som aldri har sviktet meg. Likesom apostlene kunne jeg si: «Jeg har fisket hele natten og ikke fått noe.» [jf. Luk 5,5] Enda mer barmhjertig overfor meg enn han var overfor sine disipler, tok Jesus selv garnet, kastet og trakk det inn fullt av fisk … Han gjorde meg til en sjelefisker, jeg følte en stor lengsel etter å arbeide for syndernes omvendelse, et inderlig ønske som jeg aldri før har kjent så levende … Jeg følte kort sagt kjærligheten trenge inn i mitt hjerte, et behov for å glemme meg selv for å glede andre, og siden da har jeg vært lykkelig! … En søndag da jeg betraktet et bilde av Herren på korset, ble jeg slått av blodet som falt fra en av hans guddommelige hender, og jeg følte det sterkt smertefullt å tenke på at dette blodet falt til jorden uten at noen skyndte seg å tørke det opp, og jeg bestemte meg for at jeg i ånden skulle holde meg ved korsets fot for å ta imot de guddommelige duggdråpene som dryppet ned der, og jeg forstod at jeg deretter måtte la dem strømme over sjelene … Jesu rop på korset gjenlød kontinuerlig i mitt hjerte: «Jeg tørster!» [Joh 19,28] Disse ord tente i meg en hittil ukjent og meget levende ild … Jeg ville gi min elskede å drikke, og jeg følte at jeg selv var fortæret av denne tørst etter sjeler … Ennå var det ikke prestenes sjeler jeg var opptatt av, men de store syndernes; jeg brente av lengsel etter å rive dem løs fra den evige ild … For å oppmuntre min iver lot Gud meg forstå at mine ønsker behaget ham. Jeg fikk høre om en stor kriminell som var blitt dømt til døden for sine grufulle forbrytelser; alt tydet på at han ville dø uten anger. [Den kriminelle het Pranzini og hadde begått et trippelmord natt til 17. mars 1887. Rettssaken mot ham varte fra 9. til 13. juli, og han ble henrettet den 31. august 1887.]

[…]

Dagen etter at han ble henrettet, fikk jeg tak i avisen «La croix». Jeg åpnet den ivrig, og hva så jeg? … Å! Tårene røpet min sinnsbevegelse, så jeg ble nødt til å holde meg skjult … Pranzini hadde ikke skriftet, han hadde steget opp på skafottet og skulle akkurat stikke hodet inn i det uhyggelige hullet da han fikk en plutselig inspirasjon, vendte seg om, grep krusifikset som presten rakte ham og kysset de hellige sårmerkene tre ganger! … Deretter for hans sjel opp for å motta den barmhjertige dom av ham som erklærer at det i himmelen vil være mer glede over en eneste synder som angrer, enn niognitti rettferdige som ikke har noe å angre! … [jf. Luk 15,7]

Jeg hadde fått «tegnet» jeg hadde bedt om, og dette var et virkelig synlig tegn som motsvarte den nåde Jesus hadde gitt meg for å dra meg mot mitt kall til å be for synderne. Var det ikke foran Jesu sårmerker og ved synet av det guddommelige blod som rant, at tørsten etter sjelene var kommet inn i mitt hjerte? Jeg ville gi dem dette uplettede blod å drikke for at deres urenheter skulle bli renset, og leppene til «mitt første barn» hadde berørt de hellige sårene!!! … Hvilket uutsigelig, vidunderlig svar! … Ja, etter denne spesielle nåde vokste min lengsel etter å frelse sjelene fra dag til dag. Jeg syntes jeg hørte ham si det samme til meg som han sa til den samaritanske kvinne: «La meg få drikke!» [jf. Joh 4,7] Det var en sann gjensidig kjærlighet; til sjelene gav jeg Jesu blod, og til Jesus ofret jeg de selvsamme sjelene som var blitt lesket med hans guddommelige duggdråper. Slik forestilte jeg meg at jeg lindret hans tørst, og jo mer jeg gav ham å drikke, desto mer økte tørsten i min stakkars, lille sjel. Denne brennende tørste skjenket han meg som sin herligste kjærlighetsdrikk …

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse