Messen – 15. Avsluttende ritus

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» […] Disiplene ble glade da de så Herren. (Joh 20,19-20 fra Bibel 2011)

Her følger pavens katekese:

«Blomstrende påske»

Som dere kan se har vi blomster her i dag: Blomster betyr fryd og glede. På noen steder sier de «blomstrende påske» – for den oppstandne Kristus blomstrer: Han er den nye blomsten; vår rettferdighet blomstrer; Kirkens hellighet blomstrer. Derfor er det så mange blomster her: Det er vår glede. Hele denne uka feirer vi påske. Og derfor ønsker vi hverandre god påske nok en gang. La oss si «god påske!», alle sammen! [«God påske!», sa folk på Petersplassen.] Jeg ønsker at vi skal ønske også den elskede pave Benedikt, som var Romas biskop og som nå følger oss på tv, god påske. La oss ønske pave Benedikt god påske: [«God påske», sa folk.] Og en kraftig applaus!

Avsluttende riter

Med denne katekesen avslutter vi denne katekeserekken viet messen. Messen er minne, men ikke bare det: Igjen gjenopplever man Jesu lidelse og oppstandelse. Forrige gang kom vi til kommunionen og til bønnen etter kommunionen. Etter denne bønnen avsluttes messen med prestens velsignelse og bortsendelsen (jf. Generell orientering om Missale Romanum, 90). På samme måte som messen blir innledet med korstegnet, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, besegles den, den liturgiske feiringen, også i Treenighetens navn.

Når jeg går ut av Kirken, bør jeg være bedre enn da jeg gikk inn

Men som vi vet: Når messen tar slutt, begynner oppgaven med å bære kristent vitnesbyrd. De kristne går ikke til messe for å få unna en ukentlig plikt og så glemme det hele. De kristne går til messe for å delta i Herrens lidelse og oppstandelse og for deretter å leve mer kristent: Den kristne vitneoppdraget tar til. Vi går ut av Kirken for å «gå med fred» og bringe Guds velsignelse inn i våre daglige gjøremål, i våre hjem, på våre arbeidssteder, i alle våre menneskelige sysler og dermed «gir [vi] Gud ære med vårt liv». Men om vi går ut av Kirken og løsmunnet sier «se på ham, se på henne …», så er ikke messen kommet inn i mitt hjerte. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke greier å leve som et vitne. Hver gang jeg går ut av Kirken, bør jeg være bedre enn da jeg gikk inn, ha mer liv, mer kraft og et sterkere ønske om å leve ut det kristne vitnesbyrdet. Gjennom eukaristien trer Jesus inn i oss, inn i vårt hjerte og i vårt legeme, for at vi livet igjennom kan holde fast ved det sakrament som vi har mottatt ved troen (jf. Messebok, kirkebønn mandag i påskeoktaven).

Fra feiring til liv. Kristus lever i oss.

Altså fra feiring til liv, i bevissthet om at messen blir fullbyrdet gjennom de konkrete valgene til den som lar seg trekke inn i Kristi mysterier. Vi må ikke glemme at vi feirer eukaristien for å lære å bli eukaristiske menn og kvinner. Hva betyr det? At vi lar Kristus handle i det vi gjør: at hans tanker blir våre tanker (jf. Jes 55,8), hans følelser våre følelser, hans valg våre valg. Og dette er hellighet: å gjøre slik Kristus gjorde er kristen hellighet. Paulus uttrykker dette presist når han snakker om sin sammensmeltning med Kristus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,19-20). Dette er det kristne vitnesbyrdet. Paulus’ opplevelse opplyser også oss: I den grad vi dreper vår egoisme – det vil si lar det som er i motsetning til evangeliet og Jesu kjærlighet dø – blir det større rom i oss for hans Ånds kraft. De kristne er menn og kvinner som etter å ha mottatt Kristi legeme og blod lar Den hellige ånds kraft utvide sjelen. La deres sjeler bli større! Nei til trange og lukkede sjeler, til små og egoistiske sjeler! Vide sjeler, store sjeler, sjeler med vide horisonter … La Åndens kraft utvide deres sjeler etter å ha mottatt Kristi legeme og blod.

Tabernaklet

Ettersom Kristi virkelige nærvær i det vigslede brødet ikke tar slutt med messen (Den katolske kirkes katekisme, 1374), oppbevares eukaristien i tabernaklet for kommunion til syke og for å tilbe Herren i stillhet i Det allerhelligste sakrament; dyrkelse av eukaristien utenfor messen, både hver for oss og sammen, hjelper oss å bli i Kristus (jf. ibid., 1378-1380).

Messens frukter

Så messens frukter er ment å skulle modne i dagliglivet. – Ved å overdrive bildet litt kan vi si: Messen er som hvetekornet, som så vokser i dagliglivet, det vokser og modnes i gode gjerninger, i holdninger som får oss til å ligne Jesus. – Eukaristien knytter oss nærmere til Kristus og fornyer slik den nåden som Ånden ga oss i dåpen og fermingen for at vårt kristne vitnesbyrd skal være troverdig (jf. ibid., 1391-1392).

Vekk fra synden

Hva mer gjør eukaristien når den vekker den guddommelige kjærligheten i våre hjerter? Den fjerner oss fra synden: «Jo større del vi har i Kristi liv og jo mer vi styrkes i vennskapet med Ham, desto vanskeligere blir det for oss å bryte med Ham ved dødssynd» (ibid., 1395).

Eukaristien forener

Ved regelmessig å gå til alters fornyes, styrkes og fordypes båndet med vårt kristne fellesskap ifølge prinsippet om at eukaristien bygger opp Kirken (jf. ibid., 1396) – den forener oss alle.

Kristus i våre søsken

Til slutt forplikter vår deltakelse i eukaristien oss overfor andre, særlig de fattige. Vi lærer å gå fra Kristi kjød til våre søskens kjød. I dem venter han å bli gjenkjent, tjent, æret og elsket av oss (jf. ibid, 1397).

Eukaristien – pantet på den kommende herlighet

Foreningen med Kristus er en skatt. Ettersom vi har den i leirkrukker (jf. 2 Kor 4,7) har vi stadig behov for å vende tilbake til det hellige alteret, helt til vi i paradiset vil få nyte saligheten ved Lammets bryllupsmåltid helt og fullt (jf. Åp 19,9).

Må vårt liv blomstre!

La oss takke Herren for at vi sammen har kunnet gjenoppdage den hellige messen, og la oss med fornyet tro bli lokket til dette virkelige møte med Jesus, død og oppstanden for oss, vår samtidige. Og må vårt liv alltid «blomstre», liksom påsken, med håpet, troen og de gode gjerninger som blomster. Må vi alltid finne kraften til dette i eukaristien, i foreningen med Jesus. God påske, alle sammen!