«Gaudete et exsultate»: saligprisningene

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Og midt i formaningen kommenterer så paven hver av de åtte saligprisningene (i punktene 67. – 94., etter noen innledende ord i punktene 63. – 66.). Overskriften er: «Mot strømmen». Jesu vei, saligprisningenes vei, går utvilsomt mot strømmen. Men stor er lønnen vi har i himmelen, så «gaudete et exsultate» – «gled og fryd dere»!

Her følger en oversettelse av dette (punktene 63. – 94., som utgjør første halvdel av det tredje kapitlet, «I Mesterens lys»). Fotnotene er ikke tatt med; dem kan man finne her på engelsk.

63. Det kan gis mange teorier om hva hellighet her, med utførlige forklaringer og distinksjoner. Slike refleksjoner kan være nyttige, men ingenting er mer klargjørende enn å vende tilbake til Jesu ord og lytte til hans formidling av sannheten. Ved å gi oss saligprisningene forklarte Jesus i all enkelhet hva det betyr å være hellig (jf. Matt 5,3–12 i Bibel 2011; Luk 6,20–23). De kan anses som den kristnes identitetskort. Så hvis noen spør seg: «Hvordan kan man være en god kristen?», er svaret enkelt: Hver av oss må på sin måte gjøre det som Jesus sier i saligprisningene. I dem avtegner Mesterens ansikt seg, og vi er kalt til å la det skinne igjennom i vårt daglige liv.

64. Ordet «lykkelig» eller «salig» blir synonymt med «hellig», for det uttrykker at den som er trofast mot Gud og lever etter hans ord, i sin selvoppofrelse vinner den sanne lykksalighet.

Mot strømmen

65. Jesu ord kan synes poetiske, men de går stikk imot strømmen, imot den måten ting vanligvis gjøres på i samfunnet; og selv om Jesu budskap kan virke tiltrekkende på oss, driver i virkeligheten verden oss til å leve på en helt annen måte. Saligprisningene er slett ikke noe overfladisk, som vi kan ta lett på. Tvert imot. For å kunne etterleve dem må Den hellige ånd gjennomtrenge oss med all sin kraft og befri oss fra våre svakheter, fra egoisme, latskap og hovmod.

66. La oss igjen lytte til Jesus, med all den kjærlighet og respekt som Mesteren fortjener. La oss bli slått av hans ord, la dem utfordre oss og kalle oss til virkelig å endre på livet vårt. Ellers vil vår hellighet bare bestå av ord. Vi vil nå ta for oss hver enkelt av saligprisningene i Matteus’ versjon (jf. 5,3–12) [Rekkefølgen på andre og tredje saligprisning varierer i bibeloversettelsene.]

«Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.»

67. Evangeliet ber oss ta inn over oss sannheten om vårt hjerte for å bli klar over hva det er vi støtter oss til i vårt liv. Den som er rik føler seg gjerne trygg i sin rikdom og tror at hvis den skulle svinne ville meningen med hans liv på jorden bli borte. Jesus selv sa dette i lignelsen om den rike mannen, da han om denne selvsikre mannen fortalte at han tåpelig nok ikke tenkte seg at han kunne komme til å dø samme dag (jf. Luk 12,16–21).

68. Rikdom garanterer deg ingenting. Tvert imot, når hjertet føler seg rikt, er det så tilfreds med seg selv at det ikke har plass verken til Guds ord, søskenkjærlighet eller glede over det som er viktigst i livet. Slik går man glipp av de største godene. Derfor sier Jesus at de som er fattige i ånden er salige. De har et fattig hjerte der Herren kan slippe inn med sin evige nyhet.

69. Denne fattigdom i ånden henger meget nøye sammen den hellige Ignatius av Loyolas «hellige nullstilling», som fører til en vidunderlig indre frihet: «Derfor er det nødvendig å bli nullstilt overfor alle skapte ting (i alt det som er overlatt vår frie vilje og ikke forbudt for den) slik at vi selv ikke ønsker det ene framfor det andre, verken helse eller sykdom, rikdom eller fattigdom, ære eller vanære, et langt liv eller et kort liv, og så videre.»

70. Lukas taler ikke om å være «fattig i ånden», men ganske enkelt om å være «fattig» (jf. Luk 6,20), og slik innbyr han oss til å leve enkelt og nøysomt. På denne måten kaller han oss til å dele de vanskeligstiltes liv, det livet som apostlene levde, og til sist likedannes med Jesus som «enda han var rik, ble […] fattig» (2 Kor 8,9).

Å være fattig i hjertet, det er hellighet.

«Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.»

71. Det er et sterkt utsagn i en verden der det helt fra begynnelsen av har vært fiendskap, der det overalt finnes krangel og hat, der vi stadig setter andre i bås etter deres ideer og vaner, og til og med etter hvordan de snakker og kler seg. Dette er kort sagt hovmodets og forfengelighetens rike der hver enkelt mener å ha rett til å heve seg over de andre. Jesus foreslår en annen, tilsynelatende umulig stil: ydmykhet. Det var den stilen han anvendte med sine egne disipler, og det er den vi ser ved hans inntog i Jerusalem: «Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole» (Matt 21,5; jf. Sak 9,9).

72. Han sa: «Lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel» (Matt 11,29). Vi sliter oss ut hvis vi stadig skal være utålmodige og arrogante når vi er sammen med andre. Men når vi betrakter andres begrensninger og feil med ømhet og ydmykhet, uten å føle oss overlegne, kan vi gi dem en hjelpende hånd og unngå å spille krefter på ufruktbar klaging. Den hellige Thérèse av Lisieux skriver at «den fullkomne kjærlighet består i å bære over med andres feil og ikke på noen måte la seg forbause over deres svakheter» [«En sjels historie» s. 234].

73. Paulus nevner ydmykhet som en frukt av Den hellige ånd (jf. Gal 5,22–23). Når vi er bekymret over noe galt en av våre søsken gjør, foreslår Paulus at vi nærmer oss vedkommende og retter på ham, men med «et ydmykt sinn». Og han sier: «Pass deg selv, så ikke du også blir fristet» (Gal 6,1). Selv når man forsvarer sin tro og sine overbevisninger, må man gjøre det ydmykt (jf. 1 Pet 3,16), og selv de som sier imot må behandles ydmykt (jf. 2 Tim 2,25). I Kirken har vi ofte feilet ved ikke å ha tatt dette Guds ord til oss.

 74. Ydmykhet er et annet uttrykk for den indre fattigdommen til den som setter sin lit til Gud alene. I Bibelen brukes faktisk ofte det samme ordet, anawim, både om fattige mennesker og om ydmyke mennesker. Man kan innvende: «Hvis jeg er altfor ydmyk, vil de tro at jeg er en tosk, at jeg er dum eller svak». Ja, kanskje, men la dem tenke hva de vil. Det er bedre alltid å være ydmyk, for våre største lengsler vil bli til virkelighet: De ydmyke «skal arve jorden», eller med andre ord se Guds løfter bli innfridd i deres liv. For uansett omstendighetene håper de ydmyke på Herren, og de som håper på Herren skal arve landet og glede seg over varig fred (jf.Sal 37,9.11). Samtidig er det dem Herren setter sin lit til: «Det er den hjelpeløse [‘den ydmyke’ på italiensk] jeg ser til, den som har en motløs ånd og skjelver for mitt ord» (Jes 66,2).

Å reagere med mildhet og ydmykhet, det er hellighet.

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.»

75. Verden foreslår det motsatte: underholdning, nytelse, distraksjon, fornøyelse. Det er dette som gjør livet godt, sier den. Når det på grunn av sykdom eller lidelse finnes problemer i familien eller i omverdenen, vil den verdslig innstilte ignorere dette og se en annen vei. Verden vil ikke sørge: Den foretrekker å ignorere vonde situasjoner og feie dem under teppet. Man bruker mye energi på å flykte fra vonde situasjoner i den tro at det kan la seg gjøre å maskere virkeligheten. Men egentlig finnes korset alltid.

76. Den som ser tingene slik de virkelig er, som tar smerten inn over seg og gråter i sitt hjerte, er i stand til å nå livets dyp og virkelig være lykkelig. Han blir trøstet, men med Jesu trøst og ikke med verdens trøst. Slik kan han våge å dele en annens lidelser og slutte å flykte fra vonde situasjoner. På den måten oppdager han at det er meningsfylt å kunne hjelpe andre i deres lidelser, å kunne forstå deres angst, å kunne gi dem lindring. Et slikt menneske føler at de andre er kjøtt av hans kjøtt, han er ikke redd for å nærme seg dem og røre ved deres sår; medlidenheten er så stor at all avstand blir borte. Slik er det mulig å etterkomme den hellige Paulus’ oppfordring: «Gråt med dem som gråter» (Rom 12,15).

Å kunne gråte med andre, det er hellighet.

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.»

77. Hunger og tørst er meget intense opplevelser for de har å gjøre med grunnleggende behov og overlevelsesinstinktet. Hos noen er rettferdighetstrangen like intens; de lengter og streber meget sterkt etter rettferdighet. Jesus sier at de skal mettes, for før eller senere kommer rettferdigheten, og vi kan være med og arbeide for den selv om vi ikke nødvendigvis får se noen resultater av vår innsats.

78. Men Jesu rettferdighet er ikke som den som verden etterstreber, som ofte er skitnet til av smålige interesser og blir manipulert på forskjellige måter. Virkeligheten viser oss hvor lett det er å bli med på korrupsjon og i den dagligdagse «do, ut des»-politikken, der alt er business. Og hvor mange mennesker lider under urettferdighet, hvor mange må stå maktesløse og se på at andre forsyner seg av livets kake. Noen gir avkall på å kjempe for sann rettferdighet og velger å slå seg sammen med seierherrene. Dette har ingenting å gjøre med den hunger og tørst etter rettferdighet som lovprises av Jesus.

79. Denne rettferdigheten tar til å bli til virkelighet i ens liv når man er rettferdig i sine egne avgjørelser og søker rettferdighet for de fattige og de svake. Riktignok kan ordet «rettferdighet» bety det at vi med hele vårt liv er trofaste mot Guds vilje. Men hvis vi gir ordet en meget generell betydning, glemmer vi at det er særskilt overfor de forsvarsløse at rettferdigheten blir åpenbar: «Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak!» (Jes 1,17).

Å hungre og tørste etter rettferdighet, det er hellighet.

«Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.»

80. Det er to sider ved barmhjertighet: Å gi, hjelpe og tjene andre, og dessuten å tilgi og ha forståelse for dem. Matteus sammenfatter dette i den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (7,12). Katekismen minner oss om at denne regelen er «allmengyldig», og på særskilt vis når noen «befinner seg […] i situasjoner som gjør en moralsk bedømmelse usikker».

81. Gud gir og tilgir mer enn rikelig, og ved å gi og å tilgi kan vi forsøke å la litt av hans fullkommenhet skinne igjennom i vårt liv. Av denne grunn står det ikke «vær […] fullkomne» (Matt 5,48) i Lukasevangeliet, men «vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få» (6,36–38). Og deretter føyer Lukas til noe som vi ikke bør overse: «For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere» (6,38). I det målet vi viser forståelse for andre og tilgir dem, vil vi bli tilgitt. I det målet vi gir, vil vi bli belønnet i himmelen. Dette bør vi ikke glemme.

82. Jesus sier ikke «salige er de som pønsker på hevn», men saligpriser dem som tilgir, og det «sytti ganger sju» ganger (Matt 18,22). Vi må tenke på oss selv som en hær av tilgitte mennesker. Vi er alle blitt betraktet med guddommelig barmhjertighet. Hvis vi oppriktig nærmer oss Herren og spisser ørene, vil vi nok iblant høre denne bebreidelsen: «Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?» (Matt 18,33).

Å se og handle med barmhjertighet, det er hellighet.

«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.»

83. Denne saligprisningen omtaler dem som har et enkelt og rent hjerte, uten noe skitt. For et hjerte som er i stand til å elske slipper ikke inn noe som strider mot kjærligheten, som svekker den eller setter den i fare. I Bibelen står hjertet for våre sanne hensikter, det som vi virkelig, og ikke bare tilsynelatende, søker og ønsker,: «Mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7). Han søker å tale til vårt hjerte (jf. Hos 2,14), og der ønsker han å skrive sin lov (jf. Jer 31,33). Han ønsker kort sagt å gi oss et nytt hjerte (jf. Esek 36,26).

84. «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer» (Ordsp 4,23). Ingenting som er skitnet til av usannhet har virkelig verdi for Herren. Han «skyr falskhet, […] flykter fra uforstandige tanker» (Visd 1,5). Faderen, «som ser i det skjulte» (Matt 6,6), vet hva som ikke er rent, altså uoppriktig og ikke annet enn skall og ytre skinn, likesom Sønnen vet hva som bor i mennesket (jf. Joh 2,25).

85. Det er sant at det ikke finnes kjærlighet uten kjærlighetsgjerninger, men denne saligprisningen minner oss om at Herren forventer at det er av hjertet vi hengir oss til våre søsken, for «om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet» (1 Kor 13,3). I Matteusevangeliet ser vi også at det er det som kommer fra hjertet som gjør mennesket urent (jf. 15,18), for derfra kommer mord, tyveri, falskt vitnesbyrd og så videre (jf. 15,19). Våre dypeste ønsker og avgjørelser, de som virkelig driver oss, har sitt opphav i vårt hjertes hensikter.

86. Når et hjerte elsker Gud og sin neste (jf. Matt 22,36-40), når dette er dets virkelige hensikt og ikke bare tomme ord, da er dette hjertet rent og kan se Gud. I kjærlighetens høysang sier den hellige Paulus at «nå ser vi i et speil, i en gåte», men i det mål det virkelig er kjærligheten som råder, vil vi kunne se «ansikt til ansikt» (1 Kor 13,12). Jesus lover at de som har et rent hjerte «skal se Gud».

Å holde hjertet rent for alt som skitner til kjærligheten, det er hellighet.

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.»

87. Denne saligprisningen får oss til å tenke på de mange og stadig nye krigssituasjoner. Det er veldig vanlig for oss å forårsake konflikter, eller i det minste misforståelser. For eksempel når jeg hører noe om noen og går og forteller det videre til en annen. Kanskje overdriver jeg også og sprer et rykte. Og jo mer skade jeg klarer å utrette, desto mer fornøyd later jeg til å være. Sladderens verden, bestående av folk som går inn for å kritisere og ødelegge, skaper ikke fred. Slike mennesker er snarere fredsfiender og slett ikke salige.

88. Fredsæle mennesker er kilde til fred, de skaper fred og vennskap i samfunnet. Jesus gir et vidunderlig løfte til dem som går inn for å så fred overalt: «De skal kalles Guds barn» (Matt 5,9). Han ba disiplene si «Fred være med dette hjemmet!» når de kom inn i et hus (Luk 10,5). Guds ord oppfordrer enhver troende til å jage etter fred «sammen med andre som kaller på Herren av et rent hjerte» (2 Tim 2,22), for «rettferdigheten er en frukt som blir sådd i fred og vokser fram for dem som skaper fred» (Jak 3,18). Og om vi noen ganger er i tvil om hva som bør gjøres i våre fellesskap, «så la oss strebe etter det som tjener til fred» (Rom 14,19), for enhet overgår konflikt.

89. Det er ikke lett å skape denne evangeliske freden som ikke utelukker noen, men integrerer også dem som er litt rare, dem som er vanskelige og kompliserte, dem som krever oppmerksomhet, dem som er annerledes, dem som har gjennomgått mye i livet, dem som har andre interesser. Det er vanskelig og krever vidåpne sinn og hjerter, for det dreier seg ikke om «en enighet på papiret eller en overfladisk fred for et heldig mindretall» (Evangelii gaudium, 218), og heller ikke om «et prosjekt, som eies og kjøres av noen få og for noen få» (ibid., 239). Heller ikke prøver man å ignorere eller skjule konflikter, men å «være beredt til å døye konflikten, løse den og gjøre den til et ledd i en ny prosess» (ibid., 227). Det dreier seg om å være fredshåndverkere, for det å skape fred er en kunst og krever sinnsro, kreativitet, følsomhet og dyktighet.

Å så fred rundt omkring oss, det er hellighet.

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.»

90. Jesus selv betoner at hans vei går mot strømmen. Vi blir til mennesker som med vår levemåte setter spørsmålstegn ved samfunnet, mennesker som oppfattes som forstyrrende elementer. Jesus minner om de mange som er blitt, eller blir, forfulgt, ganske enkelt fordi de kjempet for rettferdighet, fordi de levde ut sitt engasjement for Gud og for sine medmennesker. Med mindre vi ønsker å synke ned i en mørk middelmådighet, bør vi ikke ønske oss et bekvemt liv, «for den som vil berge sitt liv, skal miste det» (Matt 16,25).

91. Man kan ikke forvente at alt rundt oss skal ligge til rette for å kunne leve etter evangeliet. Ofte står maktbegjær og verdslige interesser i veien. Den hellige Johannes Paul II sa: «Et samfunn er fremmedgjort når dets sosiale organisasjonsformer, produksjon og konsum vanskeliggjør selvoppofrelse og solidaritet mellom menneskene» [Centesimus annus, 41]. Det blir vanskelig å etterleve saligprisningene i slikt et fremmedgjort samfunn, i et samfunn som både politisk, medialt, økonomisk, kulturelt og til og med religiøst er fanget i en vev som forhindrer autentisk menneskelig og sosial utvikling. Man kan til og med bli uglesett, mistenkeliggjort og latterliggjort.

92. Korset, framfor alt det slit og den lidelse som vi utholder for å etterleve kjærlighetsbudet og gå rettferdighetens vei, er kilde til modning og helliggjørelse. La oss huske på at når det i Det nye testamentet er tale om lidelser for evangeliets skyld, er det nettopp forfølgelser det siktes til (Apg 5,41; Fil 1,29; Kol 1,24; 2 Tim 1,12; 1 Pet 2,20; 4,14–16; Åp 2,10).

93. Det er her uunngåelige forfølgelser vi snakker om, ikke om forfølgelser som vi selv kan forårsake ved å behandle andre galt. En helgen er ingen eksentrisk einstøing, som gjør seg ufordragelig med sin forfengelighet, negativitet og vrangvilje. Kristi apostler var ikke slik. Apostlenes gjerninger fastholder at «de var godt likt av hele folket» (2,47; jf. 4,21.33; 5,13), mens de ble forfulgt av enkelte myndigheter (jf. 4,1–3; 5,17–18).

94. Forfølgelser er ikke noe som bare hører fortiden til; også i dag lider vi under dem, både på blodig vis, som mange samtidige martyrer, og på mer subtilt vis, gjennom bakvaskelser og usannheter. Jesus lover salighet «når de for min skyld […] lyver og snakker ondt om dere på alle vis» (Matt 5,11). Andre ganger dreier det seg om spott som prøver å forvrenge vår tro og få oss til å virke latterlige.

Daglig å akseptere evangeliets vei selv om dette kan skaffe oss problemer, det er hellighet.

***

Les også:

Kapittel 3. I Mesterens lys:
Saligprisningene (63. – 94.)
Barmhjertigheten (95. – 109.)

Kapittel 4. Noen kjennetegn ved hellighet i dagens verden:
Utholdenhet, tålmodighet og ydmykhet (110. – 121.)
Glede og humoristisk sans (122. – 128.)
Frimodighet og glød (129. – 139.)
I fellesskap (140. – 146.)
I stadig bønn (147. – 157.)