«All misjon har et sentrum, og all misjon har et ansikt». Angelus

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. juli var evangelieteksten:

Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut, to og to, og han ga dem makt over de urene åndene. Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet. De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel. Og han sa til dem: «Når dere har tatt inn i et hus, så bli boende der til dere skal dra videre. Er det et sted de ikke vil ta imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere riste støvet av føttene og dra bort derfra. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.»
Så gikk de ut og forkynte for folket at de skulle vende om. De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem. (Mark 6,7 – 13 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium (jf. Mark 6,7–13) forteller om da Jesus sendte apostlene ut for å misjonere. Etter å ha kalt hver enkelt ved navn «for at de skulle være sammen med ham» (Mark 3,14), lytte til hans ord og iaktta de helbredelser han gjorde, kaller han dem nå sammen på nytt for «å sende dem ut, to og to» (6,7) til de landsbyene som han skal til. Det er en slags læretid med henblikk på det som de med Den hellige ånds kraft vil bli kalt til å gjøre etter Herrens oppstandelse.

Evangelieteksten beskriver stilen til misjonærer, som kan sammenfattes i to punkter: All misjon har et sentrum, og all misjon har et ansikt.

All misjon har et sentrum

Først av alt har alle misjonerende disipler ett midpunkt, og det er Jesu person. Fortellingen uttrykker dette ved hjelp av en serie verb med ham som subjekt – «kalte de tolv til seg», «begynte å sende dem ut», «ga dem makt», «sa til dem» (versene 7.8.10) – slik at når de tolv går ut og arbeider er det som utstråling fra et sentrum, deres misjonsaktivitet bringer Jesu nærvær og virke. Dette viser at apostlene ikke har noe eget å forkynne, heller ikke egne evner som skal framvises, men at de taler og handler som «utsendte», som Jesu budbærere.

Denne evangelieepisoden angår også oss. Alle døpte, ikke bare prestene, er kalt til å vitne om Kristi evangelium i de forskjellige situasjoner i livet. Og også for oss er det slik at bare med Jesus som vårt uforanderlige sentrum er misjonen autentisk. Misjon er ikke et initiativ som tas av enkelte kristne, heller ikke av grupper eller store foreninger. Det er Kirken, i uadskillelig forening med sin Herre, som misjonerer. Ingen kristen kan forkynne evangeliet «på egen hånd», men bare utsendt av Kirken som har mottatt fullmakt til det av Kristus selv. Dåpen gjør oss til misjonærer. Den som er døpt, men ikke føler noen trang til å forkynne evangeliet, til å forkynne Jesus, er ingen god kristen.

All misjon har et ansikt

Det andre som kjennetegner misjonærens stil er «ansiktet», nemlig midlenes fattigdom. Misjonærens utstyr er preget av nøkternhet. De tolv får faktisk beskjed om «at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet» (vers 8). Mesteren vil at de skal være frie og lette, uten begunstigelser og særfordeler. Han som sender dem ut elsker dem, og den kjærligheten skal være deres eneste sikkerhet; hans ord, som de går ut for å forkynne, skal være deres eneste styrke. Staven og sandalene er pilegrimsutstyr – for det er pilegrimer de er, de som bærer bud om Guds rike. De er ikke allmektige managers, ikke fastgrodde funksjonærer, ikke stjerner på turné. La oss for eksempel tenke på dette bispedømmet som jeg er biskop for. La oss tenke på noen helgener her i Roma bispedømme: den hellige Filip Neri, den hellige Benedikt Josef Labre, den hellige Alexius, den salige Louise Albertoni, den hellige Fransiska av Roma, den hellige Kasper del Bufalo og mange andre. De var ikke verken funksjonærer eller entreprenører, men ydmyke arbeidere for Riket. Det var det som var deres ansikt. Og til dette «ansiktet» hører også den mottagelsen som budskapet får: Det hender at misjonæren ikke blir mottatt eller lyttet til (jf. vers 11). Også dette er fattigdom: å erfare nederlag. Jesus ble avvist og korsfestet, og det er et forvarsel om hvordan det går hans budbærere. Bare om vi er ett med Ham, som døde og stod opp, kan vi tore å evangelisere.

Bønn

Må jomfru Maria, Guds ords første disippel og misjonær, hjelpe oss å bære evangeliets budskap ut i verden i ydmyk og strålende glede, uansett avvisninger, misforståelser og prøvelser.