«Gaudete et exsultate»: utholdenhet, tålmodighet og ydmykhet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger en oversettelse av punktene 110. – 121., som svarer til første femtedel av fjerde kapittel, «Noen kjennetegn ved hellighet i dagens verden». Fotnotene er ikke tatt med; dem kan man finne her på engelsk.

110. Innenfor rammen av saligprisningene og Matteus 25,31–46 ønsker jeg å ta opp visse åndelige kjennetegn eller uttrykk som etter min oppfatning er helt uunnværlige for å forstå den livsstilen som Herren kaller oss til. Jeg kommer ikke til å stoppe opp ved de midler til helliggjørelse som vi allerede er kjent med: de forskjellige måter å be på, eukaristiens og forsoningens verdifulle sakramenter, personlige ofre, forskjellige andaktsformer, åndelig veiledning og mange andre. Jeg vil bare ta for meg visse aspekter ved kallet til hellighet, slike som jeg håper vil kunne finne spesiell gjenklang.

111. Helligheten har enda flere kjennetegn enn dem som jeg ønsker å løfte frem her. Men disse fem store uttrykkene for kjærlighet til Gud og nesten anser jeg som særlig viktige i lys av visse farer og begrensninger ved dagens kultur. I denne kulturen kan vi merke en nervøs og voldsom uro, som distraherer og svekker oss; negativitet og tristhet; en bekvem, forbruksorientert og egoistisk åndelig latskap; individualisme; og mange former for falsk spiritualitet, uten noe møte med Gud, som dominerer det religiøse markedet nå.

Utholdenhet, tålmodighet og ydmykhet

112. Det første av disse viktige kjennetegnene er å sette Gud i sentrum, å stå fast i Ham som elsker oss og bærer oss. Ut fra denne indre fasthet er det mulig å holde ut, å bære motgang, alle mulige opp- og nedturer i livet og dessuten andres aggresjon, utroskap og feil. «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» (Rom 8,31 i Bibel 2011). Dette er kilden til den freden som viser seg i helgeners væremåte. I vår akselererende, omskiftelige og aggressive verden kan vi ved hjelp av denne indre støheten vitne om hellighet ved å være tålmodige og stadig å gjøre godt. Det er en troskap basert på kjærlighet, for den som støtter seg til Gud (pistis) klarer også å være trofast mot sine søsken (pistós). Han går ikke fra dem når ting blir vanskelige, han lar seg ikke rive med av angst, men forblir ved deres side selv om dette ikke gir ham noen umiddelbar tilfredsstillelse.

113. Den hellige Paulus ba de kristne i Roma om ikke å gjengjelde «ondt med ondt» (Rom 12,17), ikke å ta hevn selv (jf. vers 19) og ikke å la det onde overvinne dem, men å overvinne «det onde med det gode» (vers 21). Denne holdningen er ikke et uttrykk for svakhet, men for ekte styrke, for Gud selv «er sen til vrede, hans makt er stor» (Nah 1,3). Guds ord formaner oss: «Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap» (Ef 4,31).

114. For at vår tilbøyelighet til aggressivitet og selvopptatthet ikke skal slå rot i oss, må vi være på vakt og kjempe imot: «Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede» (Ef 4,26). Når det er noe som tynger oss, kan vi alltid ty til bønnens anker, som bringer oss tilbake i Guds hender og nær fredens kilde: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,6–7).

115. Gjennom Internett og diverse fora for digital utveksling hender at også kristne deltar i nettverk av verbal vold. Selv i katolske medier skjer det at grenser blir overskredet, at ærekrenkelser og bakvaskelser blir akseptert, og at all etikk og respekt for andres anseelse blir tilsidesatt. Slik oppstår en farlig dualisme, for i disse nettverkene sier man slikt som ikke ville blitt akseptert i det offentlig liv, og man søker å kompensere for utilfredshet ved å gi fritt utløp for sin hevnlyst. Det er påfallende at iblant hevder man å forsvare budene, men overser fullstendig det åttende av dem – «du skal ikke vitne falskt mot din neste» (2 Mos 20,16) – og bryter nådeløst ned andres anseelse. Her ser vi at en ukontrollert tunge er «en verden av ondskap» og «setter livshjulet i brann» og blir selv «satt i brann av helvete» (Jak 3,6).

116. Den indre fasthet er nådens verk og bevarer oss fra å bli revet med av den økende volden i det sosiale liv, for nåden svekker forfengeligheten og muliggjør hjertets ydmykhet. En helgen kaster ikke bort energi på å klage over andres feil, han klarer å tie om andres feil og unngår verbal vold, som er ødeleggende og sårende. For han regner ikke seg selv som verdig til å være hard mot andre, men setter dem høyere enn seg selv (jf. Fil 2,3).

117. Vi har ikke godt av å betrakte andre ovenfra og nedad, av å innta rollen som ubarmhjertige dommere, av å anse andre som uverdige og av stadig å skulle belære dem. Dette er en subtil form for vold. Den hellige Johannes av korset foreslo noe annet: «La deg heller belære av alle enn å ville belære selv den aller minste». Og han la til et råd for å holde djevelen borte: «Gled deg over at det går andre godt, som om det var deg selv det gjaldt, og trakt oppriktig etter at de blir foretrukket framfor deg i alle ting. Slik kan du overvinne det onde med det gode, jage fra deg djevelen og vinne åndelig glede. Prøv å gjøre dette særlig med dem som du liker minst. Du skal vite at om du ikke øver deg i dette, vil du ikke nå fram til den ekte nestekjærlighet, og heller ikke vil du ha noen gagn av den».

118. Kun gjennom ydmykelser kan ydmykheten slo rot i hjertet. Uten dem finnes verken ydmykhet eller hellighet. Om du ikke er i stand til å utholde og ofre noen ydmykelser, er du ikke ydmyk og ikke på vei til hellighet. Den hellighet som Gud gir sin Kirke, kommer gjennom hans sønns ydmykelse: Dette er veien. Ydmykelsene får deg til å ligne Kristus, de er en uomgjengelig del av Kristi etterfølgelse: «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor» (1 Pet 2,21). Han på sin side åpenbarer Faderens ydmykhet, han som ydmyker seg for å vandre med sitt folk, som utholder dets utroskap og murring (jf. 2 Mos 34,6–9; Visd 11,23–12,2; Luk 6,36). Etter å ha blitt ydmyket «gledet» derfor apostlene «seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld» (Apg 5,41).

119. Jeg sikter ikke bare til voldsomme martyrsituasjoner, men også til daglige ydmykelser, for eksempel ydmykelsene til dem som finner seg i dem for sin families skyld, som unngår å skryte og snakke pent om seg selv og heller roser andre, som velger mindre populære oppgaver og noen ganger til og med foretrekker å lide urett for å ofre det til Herren: «Om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne» (1 Pet 2,20). Men dette innebærer ikke å skulle gå rundt som et hengehode, fåmælt og folkesky. Til tider kan det skje at noen, nettopp fordi de er fri for selvsentrering, tør å diskutere i minnelighet, å kreve rettferdighet eller å forsvare de svake mot de mektige, selv om dette kan gå ut over deres egen anseelse.

120. Jeg sier ikke at slike ydmykelser er behagelige, for det ville være masochisme, men at de er en måte å imitere Kristus og bli nærmere forenet med ham. Dette er uforståelig på det naturlige plan, og verden gjør narr av en slik oppfatning. Det er en nåde som vi må be om: «Herre, når det kommer ydmykelser, så hjelp meg å føle at jeg følger etter deg og er på din vei».

121. En slik innstilling forutsetter et hjerte som er blitt forsonet av Kristus, fritt for den aggressiviteten som kommer av et for stort «jeg». Denne forsoningen, Guds nådeverk, gjør det mulig for oss å bevare den indre sikkerheten og være utholdende i det gode «om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal» (Sal 23,4) og «om en hær vil beleire meg» (Sal 27,3). Urokkelige i Herren, Klippen, kan vi synge: «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt» (Sal 4,9). Kristus er kort sagt «vår fred» (Ef 2,14). Han kom for å «lede våre føtter inn på fredens vei» (Luk 1,79). Til den hellige Faustina Kowalska sa han at «menneskeheten vil ikke få fred før den vender seg med tillit til min barmhjertighet». Så la oss ikke falle for den fristelse å søke den indre trygghet i suksess, tomme nytelser, i å eie, i å herske over andre eller i sosial status: «Min fred gir jeg dere» – «ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27).

***

Les også:

Kapittel 3. I Mesterens lys:
Saligprisningene (63. – 94.)
Barmhjertigheten (95. – 109.)

Kapittel 4. Noen kjennetegn ved hellighet i dagens verden:
Utholdenhet, tålmodighet og ydmykhet (110. – 121.)
Glede og humoristisk sans (122. – 128.)
Frimodighet og glød (129. – 139.)
I fellesskap (140. – 146.)
I stadig bønn (147. – 157.)