16. Åndelig mørke. Fra «En sjels historie»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen

Vi gjengir her noen utdrag fra manuskript C av «En sjels historie», oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Natt til langfredag 1896. Blodig oppspytt s. 221 – 222

I fjor gav Gud meg den glede å få lov til å overholde alle fasteforskriftene i streng nøyaktighet; aldri har jeg følt meg så sterk, og denne styrken holdt seg helt til påske. Langfredag gav imidlertid Jesus meg håp om at jeg snart skulle få se ham i himmelen … Å, hvor skjønt det er å tenke tilbake på dette! … Etter å ha tilbrakt skjærtorsdag foran sakramentet, frem til midnatt, gikk jeg tilbake til vår [I Karmel sier man «vår» og ikke «min» for å understreke at man ikke har personlig eiendom] celle, men knapt hadde jeg lagt hodet på puten før jeg følte en bølge som steg opp i meg, den boblet opp i munnen og helt frem til leppene. Jeg visste ikke hva det var, men jeg tenkte at jeg kanskje skulle dø, og min sjel ble helt overstrømmet av glede … Men ettersom lampen allerede var slukket, sa jeg til meg selv at det var best å vente til morgenen med å forvisse meg om min lykke, for det kjentes som om jeg hadde kastet opp blod. Morgenen lot ikke vente på seg lenge.

Da jeg våknet, tenkte jeg straks at det var noe gledelig jeg skulle få vite, og da jeg kom bort til vinduet, kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde tatt feil … Å! Min sjel ble fylt av en trøsterik glede, og jeg var inderlig overbevist om at Jesus på årsdagen for sin død lot meg høre ham kalle på meg for første gang. Det var som en stille hvisken langt borte fra, som brakte bud om Brudgommens ankomst … [jf. Matt 25,6]

Langfredag 1896 s. 222 – 223

Med iver og glede deltok jeg i prim og tilgivelseskapitlet [hver langfredag talte priorinnen om nestekjærlighet, og søstrene ba hverandre om tilgivelse og omfavnet hverandre]. Jeg kunne knapt vente til det skulle bli min tur til å be deg om tilgivelse, så jeg kunne betro deg mitt håp og min lykke, kjære Moder, men jeg sa også at jeg ikke hadde noen smerter (hvilket var sant), og jeg bønnfalt deg, Moder, om ikke å gi meg noen dispensasjoner [Moder Marie de Gonzague, klosterets priorinne]. Faktisk fikk jeg også gleden av å tilbringe langfredagen slik jeg ønsket. Aldri har jeg opplevd Karmels botsøvelser så vidunderlige, håpet om å komme til himmelen brakte meg en jublende glede. Aftenen kom etter denne velsignede dag, og det ble tid for å gå til sengs, men likesom natten i forveien, gav Jesus meg det samme tegnet på at min inntreden i det evige liv ikke var langt borte … Jeg frydet meg da over å kjenne en tro så levende, så klar, at tanken på himmelen utgjorde hele min glede. Jeg kunne ikke fatte at det fantes ugudelige som ikke hadde tro. Jeg tenkte at de måtte snakke mot bedre vitende når de benektet himmelens eksistens, den vakre himmelen hvor Gud selv vil være deres evige belønning. I denne påsketiden, hvor dagene var så fulle av glede, lot Jesus meg føle at det virkelig finnes sjeler som ikke har tro, som ved å misbruke nåden mister denne dyrebare skatt, kilden til den eneste rene og sanne glede. Han tillot at min sjel ble invadert av det tetteste mørket, og at tanken på himmelen, som for meg var så vidunderlig, nå kun ble gjenstand for kamp og kvaler … Denne prøvelsen skulle ikke bare vare noen dager eller noen uker, den skulle først opphøre på den tid Gud hadde fastsatt, og … denne tid er ennå ikke kommet … Jeg skulle så gjerne uttrykke det jeg føler, men akk! Jeg tror det er umulig. Man må selv ha reist i denne mørke tunnelen for å forstå hva mørket er. Men jeg vil likevel forsøke å beskrive det gjennom en analogi.

Tusmørke s. 223

Jeg forestiller meg da at jeg er født i et land som ligger i tett tåke, hvor jeg aldri har hatt mulighet til å se naturen fra dens smilende side, når den er gjennomstrømmet og forvandlet av det strålende solskinnet. Riktignok har jeg fra barndommen av hørt snakk om disse vidunderlige ting, jeg vet godt at det landet hvor jeg nå bor, ikke er mitt fedreland, at det finnes et annet land som jeg uopphørlig burde lengte etter. Dette er ikke en historie som er diktet opp av en av innbyggerne i det triste landet jeg befinner meg i; det er en sikker kjensgjerning, for kongen av den strålende solens rike kom selv til mørkets land og bodde her i 33 år. Akk! Mørket forstod slett ikke at denne guddommelige konge var verdens lys [jf. Joh 1,5.9] … Men Herre, ditt barn har forstått hva ditt guddommelige lys er, og hun ber om tilgivelse for sine brødre og søstre. Hun er villig til å spise smertens brød så lenge du vil, og vil ikke reise seg fra dette bordet dekket med bitterhet, hvor de stakkars synderne spiser, før den dag du har bestemt … Men hun kan likevel på egne og på sine brødres og søstres vegne si: Ha miskunn med oss, Herre, for vi er noen arme syndere! [jf. Luk 18,13] … Å, Herre, send oss rettferdiggjorte hjem til deg. La alle dem som ikke er opplyst av troens lysende fakkel, få se dens lys en gang … Å, Jesus, om det bord de har besudlet, må renses av en sjel som elsker deg, spiser jeg gjerne i ensomhet prøvelsens brød inntil det passer deg å føre meg inn i ditt lysende rike. Den eneste nåde jeg ber om, er at jeg aldri må krenke deg! …

Det blir helt mørkt s. 224

[…] Som sagt hadde jeg like fra barndommen av vært overbevist om at jeg en dag skulle reise langt bort fra det mørke, triste landet. Dette var ikke noe jeg trodde bare fordi jeg hadde hørt folk som var mer kunnskapsrike enn jeg selv, snakke om det, nei, jeg følte også i dypet av mitt hjerte en higen etter et vakrere sted. Likesom Kristoffer Colombus' geni lot ham ane at det fantes en ny verden, enda ingen hadde tenkt på det, slik følte jeg at det var et annet land som en dag ville bli et varig hjemsted for meg. Men plutselig blir den tåken som omgir meg, enda tettere; den trenger inn i min sjel og omslutter den i den grad at det ikke er mulig for meg å se det vakre bildet av mitt sanne fedreland i min sjel – alt er forsvunnet! Når mitt trette hjerte søker hvile fra mørket som omgir det, ved å hente frem minnet om lysets land som det håper på, blir dets kvaler fordoblet. Det synes meg som om mørket har lånt syndernes stemme og sier hånlig: «Du drømmer om lyset, om et land fylt av salige følelser, du drømmer om evig å få eie Skaperen av alle disse underverk. Du tror at du en dag skal få slippe bort fra tåken som omgir deg! Bare fortsett, bare fortsett, bare gled deg, du, til det som døden vil bringe deg, ikke det du håper på, men en enda mørkere natt, intethetens natt!»

Kjære Moder, det bildet jeg ville gi deg av de skygger som formørker min sjel, er like ufullkomment som en skisse sammenlignet med modellen. Imidlertid vil jeg ikke skrive mer om dette av frykt for å bli blasfemisk … jeg er til og med redd for at jeg allerede har sagt for mye …

Å lide for Jesu kjærlighet er den største glede s. 225

Å! Måtte Jesus tilgi meg om jeg har gjort ham bedrøvet, men han vet godt at jeg, selv om jeg ikke kan glede meg ved troen, i det minste forsøker å utføre dens gjerninger. Jeg tror jeg har gjort flere trosakter det siste året enn hele resten av mitt liv. Hver gang det dukker opp en ny anledning til kamp, når fienden kommer for å utfordre meg, står jeg ham modig imot, og fordi jeg vet at det er feigt å duellere, vender jeg ryggen til min motstander uten å verdige ham et blikk, men løper så til min Jesus og forteller ham at jeg er rede til å utgyte mitt blod til siste dråpe for å bekjenne at det finnes en himmel. Jeg sier til ham at jeg er glad for at jeg ikke er i stand til å glede meg over den skjønne himmelen her på jorden, dersom han ved dette vil åpne den for evigheten for de stakkars ikke-troende. På tross av at denne prøvelsen har fjernet all min glede, kan jeg likevel utbryte: Herre, du fyller meg med glede ved ALT du gjør [jf. Sal 92,5]. For finnes det noen større glede enn å lide for din kjærlighet? … Jo mer lidelse man gjennomgår i sitt indre, desto mindre er den synlig for menneskenes øyne, men desto mer gleder den deg, du min Gud! Men selv om også du skulle være uvitende om min lidelse, hvilket er umulig, ville jeg likevel være lykkelig dersom jeg ved min lidelse kunne forhindre eller gjøre godt igjen en eneste synd begått mot troen …

Muren strekker seg helt opp og dekker stjernehimmelen s. 225 – 226

Kjære Moder, kanskje synes du at jeg overdriver mine prøvelser, og dømmer du etter stemningen i de små diktene jeg har skrevet i år, må du faktisk få inntrykk av at min sjel er full av guddommelig trøst, at troens slør for meg nesten er revet bort, og likevel … det er ikke engang et slør der lenger, men en mur som strekker seg helt opp og dekker stjernehimmelen … Når jeg lovpriser den himmelske lykke, å eie Gud i all evighet, føler jeg ikke den minste glede, for jeg synger ganske enkelt om det JEG VIL TRO. Riktignok hender det iblant at en bitteliten solstråle kommer og lyser inn i mitt mørke og prøvelsen opphører et kort øyeblikk, men istedenfor å glede meg, gjør minnet om denne solstrålen at mitt mørke blir enda tettere.

Nå har hun styrke til å bære denne prøvelsen s. 226

Å, Moder, aldri har jeg følt så tydelig hvor god og barmhjertig Herren er! Han sendte meg denne prøvelsen nettopp i det øyeblikk da jeg hadde styrke til å bære den; dersom det hadde skjedd tidligere, tror jeg sikkert at den hadde styrtet meg ut i motløshet … Nå fjerner den alt som kunne ligne naturlig tilfredsstillelse i min lengsel etter himmelen. Kjære Moder, jeg føler at det nå ikke kan være noe som hindrer meg i å fly bort, for jeg har ikke flere store ønsker, unntatt det å elske inntil jeg dør av kjærlighet … (9. juni) [Datoen er skrevet med blyant nederst på manuskriptsiden og henviser til Thérèses innvielse av seg selv som offer til Guds barmhjertige kjærlighet den 9. juni 1895].

I kloster med kjødelige søstre. Noen til et utenlandsk kloster? s. 227 – 228

[…] Kjære Moder, kong David hadde rett når han sang: Hvor det er godt, hvor det er vakkert, når brødre lever sammen i skjønn forening [jf. Sal 133,1]. Det er sant, jeg har ofte følt det, men på jorden skjer denne foreningen gjennom offer. Det var overhodet ikke for å være sammen med søstrene mine at jeg inntrådte i Karmel, men ene og alene som svar på Jesu kall. Å, ja, jeg visste det jo på forhånd, at det å leve her sammen med sine søstre, ville bli årsak til en kontinuerlig pine når man ikke vil gi etter for noe som helst når det gjelder det som egentlig er helt naturlig.

Hvordan kan man påstå at det er mer fullkomment å holde avstand til sine nærmeste? … Ville man vel noensinne bebreide brødre at de kjemper på samme slagmark, ville man bebreide dem at de sammen flyr avgårde for å høste martyriets palme? … Man ville vel med rette mene at de gjensidig oppmuntrer hverandre, men det er også slik at den enes martyrium blir alles martyrium. Slik er det også i klosterlivet, som mange teologer også kaller et martyrium. Hjertet mister ikke sin naturlige ømme kjærlighet når man gir det til Gud, tvert imot vokser disse ømme følelsene gjennom at de blir renere og mer guddommelige.

Kjære Moder, det er med en slik ømhet at jeg elsker deg og elsker mine søstre; jeg er så lykkelig for å kunne kjempe sammen i en familie til ære for himmelens Konge, men jeg er også rede til å fly avsted til en annen slagmark dersom den guddommelige general uttrykker et ønske om det. Noen direkte ordre er ikke nødvendig, kun et blikk, et enkelt tegn.

Siden min inntreden i denne velsignede ark har jeg alltid tenkt at om ikke Jesus ganske fort henter meg opp til himmelen, vil min skjebne bli likesom Noas lille due; en dag vil Herren åpne vinduet i arken og si at jeg skal fly langt, langt bort til de vantros strender og ta den lille olivenkvisten med meg. Denne tanken fikk min sjel til å vokse, Moder, den fikk meg til å sveve høyere enn alt som er skapt. Jeg forstod at selv i Karmel kunne det bli adskillelser, at kun i himmelen vil enheten være fullstendig og evig, så derfor ville jeg at min sjel skulle bo i himmelen og kun betrakte de jordiske ting fra det fjerne. Ikke bare er jeg villig til selv å leve i landflyktighet blant ukjente mennesker, men jeg har villig akseptert noe som kjennes enda bitrere, nemlig at mine søstre også kan komme til å leve i landflyktighet. […]

Drømmen om hjertets landflyktighet s. 230

Om jeg en dag må forlate mitt kjære Karmel – Å, nei, det ville nok aldri kunne skje uten sorg og smerte. Jesus har ikke gitt meg et følelsesløst hjerte, men det er nettopp fordi det er i stand til å lide, at jeg ønsker at det skal gi til Jesus alt det kan gi. Her, kjære Moder, lever jeg uten å bli forstyrret av bekymringer for verdens elendighet, jeg behøver bare å utføre de behagelige og enkle verv du har betrodd meg. Her overstrømmes jeg av din moderlige omsorg. Jeg føler ikke fattigdommen, for jeg har aldri savnet noe. Men fremfor alt, her er jeg elsket av deg og alle søstrene, og all denne hengivenheten gjør meg så inderlig godt. Det er derfor jeg drømmer om et kloster hvor jeg er helt ukjent, hvor jeg ville lide under fattigdommen og savne hengivenheten; kort sagt, hjertets landflyktighet.

Jesus trakk kalken med den fullstendige landflyktighet tilbake s. 230 – 231

Det er allerede lenge siden jeg tilhørte meg selv, jeg har overgitt meg fullstendig til Jesus, så han er helt fri til å gjøre med meg som han vil. Han har inngitt meg med en higen etter den fullstendige landflyktighet, han har latt meg forstå all den lidelse jeg der ville ha møtt, og han har spurt meg om jeg var villig til å drikke kalken og tømme den til bunns. Straks ville jeg gripe begeret som Jesus rakte meg, men han trakk hånden tilbake og lot meg forstå at han var tilfreds med at jeg var villig til å samtykke.

***

Se også:

Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Relikvievalfart i Norden
Norden gør klar til relikviebesøg
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
«Slik blir du en helgen» på Sta Sunniva av Selja-bloggen
«Liv og hellighet» av Thomas Merton (bok om hellighet)
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)