«Når jeg tar pennen fatt for å begynne, kommer det straks en snill søster forbi med en høygaffel på skulderen» («Den syge pige» av Michael Ancher)

NORSK

19. Velmenende sykesøstre. Fra «En sjels historie»

«Sykepleiersøstrene er ikke redde for å gå to tusen skritt hvor tyve ville være tilstrekkelig, så jeg har altså kunnet kontemplere nestekjærligheten i aksjon her. Min sjel burde utvilsomt kjenne seg oppløftet ved dette …» Men Thérèse, som har liten tid igjen og ønsker å skrive, må innrømme at sykesøstrene forstyrrer henne.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 242 – 245 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Thérèse omgitt av velmenende sykesøstre

Jeg føler, enda mer enn alle de andre dagene, at jeg har uttrykt meg ekstremt dårlig. Jeg har skrevet et slags foredrag om den barmhjertige kjærlighet som må være svært langtekkelig for deg å lese; tilgi meg, kjære Moder [Moder Marie de Gonzague, klosterets priorinne], og tenk på at sykepleiersøstrene i dette øyeblikk praktiserer det jeg nettopp har skrevet om. De er ikke redde for å gå to tusen skritt hvor tyve ville være tilstrekkelig, så jeg har altså kunnet kontemplere nestekjærligheten i aksjon her. Min sjel burde utvilsomt kjenne seg oppløftet ved dette; jeg må likevel innrømme at når det gjelder kreativt åndsarbeid, så er min evne til dette nærmest lammet i møte med en slik selvoppofrelse, og pennen har mistet sin letthet. Om det skal være mulig for meg å uttrykke mine tanker, må jeg være som den ensomme spurven [jf. Sal 102,8], og det er meg sjelden forunt. Når jeg tar pennen fatt for å begynne, kommer det straks en snill søster forbi med en høygaffel på skulderen. Hun tror jeg trenger litt adspredelse med en liten pratestund: høy, ender, høns, legebesøk, alt bringes på tapetet. Sant nok varer det ikke veldig lenge, men her finnes det mer enn én god og nestekjærlig søster, og plutselig kommer det en annen rett fra sitt arbeid på jordet og legger blomster i fanget mitt; kanskje mener hun at det vil inspirere meg til å tenke poetiske tanker. Jeg, som i øyeblikket ikke leter etter poetisk inspirasjon, ville ha satt mer pris på at blomstene hadde fått bli stående og svaie på sine stilker. Til slutt, når jeg er trett av å slå opp og lukke dette velkjente heftet, åpner jeg en bok (som straks blir lukket igjen), og så bestemmer jeg meg for å skrive ned noen tanker fra salmene og Evangeliet til festen som skal feires på vår Moders navnedag [21. juni, minnedagen for den hellige Aloisius Gonzaga]. Ja, det er virkelig sant, jeg har skrevet en mengde sitater … Kjære Moder, det vil more deg, tror jeg, om jeg forteller deg om mine mange opplevelser i Karmels hage; jeg vet ikke, men jeg tror neppe jeg har kunnet skrive ti linjer uten å bli forstyrret. Det er vel kanskje ikke noe å le av eller more seg over, men for Guds kjærlighets skyld og mine søstres (som er så gode mot meg) forsøker jeg å se glad ut og spesielt å være glad … Akkurat nå er en av de søstrene som jobber på jordet, på vei bort etter at hun har sagt, og det meget medfølende: «Stakkars, lille søster, du må da bli svært trett av å skrive sånn hele dagen.» «Du kan ta det helt med ro», svarte jeg, «det ser kanskje ut som at jeg skriver mye, men i virkeligheten skriver jeg nesten ingenting». «Så meget, desto bedre», sa hun da svært beroliget, «men uansett er jeg glad for at vi er i gang med å vende høyet, for det vil jo alltid kunne adsprede deg litt». Og faktisk er dette en så stor adspredelse for meg (og da regner jeg ikke med sykesøstrenes besøk) at jeg ikke lyver når jeg sier at jeg nesten ikke skriver noe.

Heldigvis skal det mer til for å ta motet fra meg, og for å vise deg det, Moder, vil jeg avslutte med å fortelle hva Jesus har latt meg forstå om den barmhjertige kjærlighet. Jeg har ennå kun beskrevet det som er den synlige delen, nå vil jeg betro deg hvordan jeg oppfatter den rent åndelige nestekjærligheten. Jeg er ganske sikker på at det ikke vil vare lenge før jeg blander dem sammen, men siden det er til deg jeg skriver, Moder, tror jeg nok at det ikke vil være vanskelig for deg å forstå hvordan jeg tenker og finne ut av flokene ditt barn kommer til å vikle seg inn i.

«Hvor meget strider ikke Jesu lære mot våre naturlige tilbøyeligheter!»

Det er ikke alltid mulig å følge Evangeliets ord bokstavelig i Karmel, man er iblant nødt til, på grunn av arbeidet, å avslå anmodningen om å gjøre en tjeneste, men når den barmhjertige kjærlighet har slått dype røtter i sjelen, er den synlig i det ytre. Man kan avslå det man blir bedt om, på en så vennlig måte at et «nei» gleder like mye som et «ja». Det er nok slik at man sjenerer seg mindre for å be om en tjeneste hos en søster som alltid er tilbøyelig til å etterkomme anmodningen, men Jesus har sagt: Vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg [jf. Matt 5,42]. Man skal derfor ikke, under påskudd av å være nødt til å avslå, unngå de søstre som har for vane å be om tjenester. Man skal heller ikke late som om man er tjenestevillig eller gjøre en tjeneste i håp om at vedkommende søster en annen gang vil gjengjelde den i sin tur, for Herren sier også: Om dere låner bort til dem som dere håper å få noe igjen fra, hva takk fortjener dere for det? For selv syndere låner bort til syndere, for å få like mye igjen. Men hva dere angår, gjør det gode, LÅN BORT UTEN Å HÅPE PÅ NOE, og deres lønn vil bli stor [jf. Luk 6,34–35]. Å, ja, lønnen er stor, selv på jorden … på denne veien er det bare det første skritt som koster. Å låne bort, uten å håpe på å få noe tilbake, kan synes hardt for den menneskelige natur; man vil heller gi, for en ting man har gitt bort, tilhører en ikke mer. Når noen kommer og med stor overbevisning sier: «Søster, jeg har bruk for din hjelp i noen timer, men vær ikke redd, jeg har fått tillatelse av vår Moder og vil gjengjelde deg den tiden du gir meg, for jeg vet at du har det travelt» – ja, virkelig, når man så utmerket vel vet at den tiden man låner bort, aldri blir gjengjeldt, da har man mest lyst til å si: «Du skal få den uten gjengjeld.» Det ville tilfredsstille ens egenkjærlighet, siden det ville være mer generøst å gi sin tid enn å låne den bort, og samtidig får man søsteren til å føle at man ikke regner med at hun hjelper tilbake … Å! Hvor meget strider ikke Jesu lære mot våre naturlige tilbøyeligheter! Uten hjelp av hans nåde ville det være umulig ikke bare å omsette læren i praksis, men i det hele tatt å forstå den.

Jesus har gitt ditt barn den nåde å trenge inn i den barmhjertige kjærlighetens gåtefulle dybder, Moder; om hun hadde vært i stand til å uttrykke det hun forstår, ville du ha kunnet høre en himmelsk melodi, men dessverre klarer jeg bare å formidle noe barnslig pludring … Hvis jeg ikke hadde hatt støtte i Jesu egne ord, ville jeg vært fristet til å be deg om å få slippe og legge fra meg pennen … Men, nei, jeg må i lydighet fortsette det jeg under lydighet har begynt på.

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett