«Gaudete et exsultate»: i fellesskap

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger en oversettelse av punktene 140. – 146., som svarer til fjerde femtedel av fjerde kapittel. Fotnotene er ikke tatt med; dem kan man finne her på engelsk.

I fellesskap

140. Det er svært vanskelig kjempe mot ens eget begjær og mot djevelens og den egoistiske verdens snarer og fristelser hvis vi lever adskilt fra andre. Vi er så bombardert av fristelser at vi – hvis vi er for mye alene – lett mister virkelighetssansen og det indre klarsyn, og bukker under.

141. Helliggjørelse er en vandring i fellesskap og gås av to og to sammen. Det finnes hellige fellesskap som viser dette. Ved forskjellige anledninger har Kirken helligkåret hele fellesskap som hadde levd heroisk etter evangeliet eller båret alle sine medlemmers liv fram for Gud. Vi tenker da for eksempel på de hellige syv stiftere av servitterordenen (Marias tjenere), på de syv salige ordenskvinner i det første visitasjonsklosteret i Madrid, på den hellige Paulus Miki og hans ledsagere, som ble martyrer i Japan, på den hellige Andreas Kim Dae-geon og hans ledsagere, som ble martyrer i Korea, og på den hellige Rochus Gonzáles og den hellige Alfonso Rodríguez og hans ledsagere, som ble martyrer i Sør-Amerika. Vi minnes også det nyere vitnesbyrdet til trappistmunkene i Tibhirine (Algerie), som sammen forberedte seg på martyriet. Det finnes også mange hellige ektepar, der hver av ektefellene var redskap for den andres helliggjørelse. Å leve og arbeide med andre er utvilsomt en vei til åndelig utvikling. Den hellige Johannes av korset sa til en disippel: Du lever sammen med andre «for at de kan forme og øve deg i dyd».

142. Ethvert fellesskap er kalt til å skape et «guddommelige rom der man kan erfare den oppstandne Herrens mystiske nærvær». Å dele Ordet og feire eukaristi sammen sveiser oss sammen som søsken og forvandler oss litt etter litt til et hellig og misjonerende fellesskap. Det avstedkommer også autentiske mystiske erfaringer i fellesskap, slik tilfellet var for den hellige Benedikt og den hellige Scholastica, og også for den hellige Augustin og hans hellige mor Monika, som opplevde et sublimt åndelig møte sammen: «Men nå nærmet det seg den dagen da hun skulle gå bort fra dette liv. Du visste dagen, men ikke vi. Da hendte det – jeg tror sikkert det var etter din skjulte styrelse – at hun og jeg stod alene og lente oss til et vindu, med utsikt over hagen som hørte til det huset vi bodde i. […] Vi åpnet vårt hjertes munn og drakk av det himmelske vann som strømmet fra din kilde, livets kilde, som er hos deg. […] Mens vi talte således og higet mot visdommen, rørte vi ganske sakte ved den med bankende hjerte. [… slik at] livet i evighet ble som i det øyeblikk av åndelig klarsyn vi sukket etter» («Bekjennelser» av Augustin, Bok IX, 10, s. 170 – 172, oversatt av Oddmund Hjelde, Aschehoug forlag, 1996).

143. Men slike erfaringer er verken av de hyppigste eller av de viktigste. Alt samliv, det være seg i familie, menighet, religiøst samfunn eller noe annet, består av mange daglige detaljer. Slik var det i det hellige fellesskapet dannet av Jesus, Maria og Josef, der Treenighetens fellesskap gjenspeilte seg på en paradigmatisk måte. Slik var det også i Jesu samliv med disiplene og alminnelige mennesker.

144. La oss huske at Jesus bød sine disipler å være oppmerksomme på detaljer.
Den lille detalj, at vinen holdt på å ta slutt på en fest.
Den lille detalj, at det manglet en sau.
Den lille detalj, at enken ga sine to småmynter.
Den lille detalj, å ha ekstra olje til lampene hvis det skulle trekke ut før brudgommen kom.
Den lille detalj, å be disiplene se etter hvor mange brød de hadde.
Den lille detalj, at han hadde bålet klart og fisk på glørne mens han ventet på disiplene ved daggry.

145. I fellesskap der kjærlighetens små detaljer blir ivaretatt, der medlemmene tar seg av hverandre, der det finnes et åpent og evangeliserende rom, er den oppstandne tilstede og helliggjør fellesskapet i overensstemmelse med Farens plan. Iblant skjer det at vi, som en kjærlighetsgave fra Herren, blant disse små detaljene får gjøre trøsterike gudserfaringer: «En vinterkveld var jeg som vanlig beskjeftiget med min lille tjeneste […] Plutselig hørte jeg fra det fjerne en vakker klang som fra et musikkinstrument, og jeg så for meg en opplyst salong med strålende forgylt inventar og unge piker som var meget elegant kledd og utvekslet komplimenter og mondene høflighetsfraser med hverandre. Så gikk mitt blikk til den stakkars syke som jeg var i ferd med å følge; istedenfor musikk hørte jeg fra tid til annen hennes klagende stønn […] Jeg kan ikke uttrykke det som da foregikk i min sjel; det jeg vet, er at Herren opplyste den med sannhetens lysstråler som i den grad overgikk lyset fra alle jordiske fester, at jeg ikke kunne tro den lykke jeg var blitt forunt.» [«En sjels historie» s. 263, av Thérèse di Lisieux, oversatt av Jeanne Wreden, utgitt på St Olav forlag]

146. Stikk imot tendensen til forbrukerorientert individualisme, som får oss til å isolere oss i vår søken etter velvære bare for oss selv, må vi på vår helliggjøringsvandring alltid identifisere oss Jesus i hans ønske: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg» (Joh 17,21 i Bibel 2011).

***

Les også:

Kapittel 3. I Mesterens lys:
Saligprisningene (63. – 94.)
Barmhjertigheten (95. – 109.)

Kapittel 4. Noen kjennetegn ved hellighet i dagens verden:
Utholdenhet, tålmodighet og ydmykhet (110. – 121.)
Glede og humoristisk sans (122. – 128.)
Frimodighet og glød (129. – 139.)
I fellesskap (140. – 146.)
I stadig bønn (147. – 157.)