«Gaudete et exsultate»: i stadig bønn

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger en oversettelse av punktene 147. – 157., som svarer til siste femtedel av fjerde kapittel. Fotnotene er ikke tatt med; dem kan man finne her på engelsk.

I stadig bønn

147. Selv om det kan synes opplagt, minner vi til slutt om at hellighet består i en stadig åpenhet for transcendens, og om at denne åpenheten ytrer seg i bønn og tilbedelse. Et hellig menneske er et menneske med en bedende ånd og med behov for å kommunisere med Gud. Det er et menneske som ikke holder ut å kveles i denne verdens lukkede immanens, men som i alle sine anstrengelser og i all sin hengivelse lengter etter Gud, går ut av seg selv i lovprisning og utvider sine grenser i kontemplasjon av Herren. Jeg har ingen tro på hellighet uten bønn, selv om det ikke nødvendigvis dreier seg om lange stunder eller intense følelser.

148. Den hellige Johannes av korset anbefalte «å sørge for alltid å være i Guds nærvær, enten reelt, imaginært eller forenet med ham, ettersom hva det er man holder på med». Egentlig er det gudslengselen som på en eller annen måte må få komme til uttrykk i vårt daglige liv: «Be uavbrutt selv når du i det ytre holder på med noe annet. Uansett om du spiser eller drikker, snakker med andre, eller gjør noe annet, lengt alltid etter Gud og gi ham ditt hjerte.»

149. Men for at dette skal være mulig trengs det likevel også enkelte stunder helt alene med Gud. For den hellige Teresa av Ávila er bønn «fortrolig, vennskapelig omgang hvor man på tomannshånd samtaler med den Gud man vet seg elsket av». Jeg ønsker å insistere på at dette ikke bare er for noen få privilegerte, men for alle, for «vi trenger alle denne stillheten fylt av ham som vi tilber». Tillitsfull bønn er svaret fra et hjerte som åpner seg direkte for Gud, som lar alle stemmer bli brakt til taushet for i stillheten å lytte til Herrens kjærlige stemme.

150. I denne stillheten kan vi i lys av Ånden skjelne de hellighetens veier som Herren kaller oss til. Uten dette vil alle våre avgjørelser bare kunne være «dekorasjoner» som istedenfor å gjøre ære på evangeliet i vårt liv, skjuler og kveler det. For enhver disippel er det uunnværlig å være sammen med Mesteren, å lytte til ham og lære, alltid lære. Hvis vi ikke lytter, vil alle våre ord bare være støy som ikke tjener til noe som helst.

151. Vi må huske at «det er når vi betrakter ansiktet til Jesus, som døde og stod opp, at det igjen blir sammenheng i vår menneskelighet, selv om den er blitt slitt i stykker av livet eller er preget av synden. Vi må ikke temme kraften i Kristi ansikt». Så jeg tillater meg å spørre deg: Skjer det at du trer stille fram for ham, tar deg tid til å være sammen med ham, og lar ham se på deg? Lar du hans ild sette fyr på ditt hjerte? Hvis du ikke lar ham nære kjærlighetens og ømhetens varme i deg, vil du ikke brenne, og hvordan vil du da kunne få andres hjerter til å ta fyr med ditt vitnesbyrd og dine ord? Og om du ennå ikke klarer å la deg helbrede og forvandle for Kristi ansikt, så treng inn i Herrens indre, inn i hans sår, for det er der den guddommelige barmhjertighet har sitt sete.

152. Men vi må ikke oppfatte bedende stillhet som verdensflukt og verdensbenektelse. Den russiske pilegrimen, som ba hele tiden mens han vandret, forteller at bønnen ikke skilte ham fra omverdenen: «Hvis jeg møtte noen om dagen, var hvert eneste menneske uten unntak like kjært for meg som om det hadde vært min nærmeste slektning. […] Ikke bare følte jeg dette i min egen sjel, men også hele den ytre verden forekom meg å være full av fortryllelse og fryd» («En pilegrims vei. En russisk pilegrims beretninger til sin åndelige far», oversatt av Wera Sæther og Tove Terjesen, Veihuset forlag 1983, s. 28 og s. 114) .

153. Heller ikke historien forsvinner. Nettopp fordi bønnen næres av Guds gave, som strømmer over vårt liv, bør den alltid være rik på minner. Minnet om Guds verker er grunnleggende når det gjelder vår opplevelse av pakten mellom Gud og hans folk. Gud ville tre inn i historien, og derfor er mange erindringer vevet inn i bønnen. Ikke bare erindrer vi det åpenbarte Ordet, men også vårt eget liv, andres liv og det Herren har gjort i sin Kirke. Dette er det takknemlige minne som den hellige Ignatius av Loyola snakker om i sin «Kontemplasjon for å nå kjærligheten», der han ber oss komme i hug alt det gode som vi har fått av Herren. Betrakt din livshistorie når du ber, i den vil du finne mye barmhjertighet. Samtidig vil du bli mer bevisst at Herren kommer deg i hug og aldri glemmer deg. Det blir da meningsfullt å be ham kaste lys over selv de minste detaljer i ditt liv, som ikke unngår ham.

154. Bønnfallelse er uttrykk for et hjerte som stoler på Gud og som vet at det ikke kan greie seg alene. I Guds trofaste folks livs finner vi mange bønnfallelser fulle av troende ømhet og dyp tillit. La oss ikke nedvurdere bønnen om hjelp, som ofte kan berolige vårt hjerte og hjelpe oss å kjempe håpefullt videre. Forbønnen er av spesiell verdi fordi vi med den setter vår lit til Herren og også uttrykker kjærlighet til vår neste. Ut fra spiritualistiske fordommer mener noen at all bønn bør være ren kontemplasjon av Gud, uten distraksjoner, som om våre søskens navn og ansikter skulle være en forstyrrelse som helst bør unngås. Men i virkeligheten vil vår bønn tvert imot glede Gud mer og være mer helliggjørende om vi gjennom å be for andre søker å etterleve det dobbelte bud som Jesus etterlot til oss. Når vi i vår forbønn klarer å ta med andres liv, deres største sjeleangst og vakreste drømmer, uttrykker den vårt broderlige engasjement for dem. Om den som sjenerøst vier seg til å be for andre, kan man med bibelske ord si: Han «elsker sine brødre og bærer fram mange bønner for folket» (2 Makk 15,14 i Bibel 2011).

155. Hvis vi virkelig tror at Gud finnes, så klarer vi ikke å la være å tilbe ham, muligens stille og beundrende, og å lovprise ham med feststemt sang. Slik uttrykker vi det som også den salige Karl de Foucaulds opplevde: «Straks jeg kom til å tro at det finnes en Gud, forstod jeg at jeg ikke kunne gjøre annet enn å leve bare for ham». Også i Guds vandrende folk finnes det mange enkle gester av ren tilbedelse, for eksempel når «pilegrimens blikk hviler på et bilde som symboliserer Guds ømhet og nærhet. Kjærligheten blir stående stille, kontemplerer mysteriet og fryder seg over det i stillhet».

156. Når vi under bønn leser Guds ord, som er søtere enn honning (jf. Sal 119,113) og «skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12), blir det mulig for oss å lytte videre til Mesteren slik at hans ord blir en lykt for vår fot og et lys for vår sti (jf. Sal 119,105). Slik Indias biskoper ganske riktig har minnet oss om er «tilbedelse av Guds ord ikke bare én av mange andaktsformer – noe som er vakkert, men valgfritt. Tvert imot hører denne tilbedelsen til kristenlivets hjerte og selve dets identitet. Ordet har kraft i seg til å forvandle vårt liv.»

157. Møtet med Jesus i Skriftene leder oss til eukaristien, der det samme Ordet er aller mest virkekraftig, fordi den er det virkelige nærvær av ham som er det levende Ordet. Der mottar Den absolutte den største tilbedelse som denne verden kan gi ham, for der bærer Kristus fram seg selv. Og når vi mottar ham i kommunionen, fornyer vi vår pakt med ham og tillater ham i stadig stigende grad å forvandle oss.

***

Les også:

Kapittel 3. I Mesterens lys:
Saligprisningene (63. – 94.)
Barmhjertigheten (95. – 109.)

Kapittel 4. Noen kjennetegn ved hellighet i dagens verden:
Utholdenhet, tålmodighet og ydmykhet (110. – 121.)
Glede og humoristisk sans (122. – 128.)
Frimodighet og glød (129. – 139.)
I fellesskap (140. – 146.)
I stadig bønn (147. – 157.)