Pave Frans' budskap til Verdensmisjonsdagen 2018

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

La oss, sammen med de unge, bringe evangeliet til alle

Kjære unge mennesker, sammen med dere ønsker jeg å reflektere over den misjonen som Jesus har betrodd oss. Ved å henvende meg til dere ønsker jeg å inkludere alle de kristne som lever sitt livs eventyr, som Guds barn, i Kirken. Det som driver meg til å tale til alle, gjennom dialog med dere, er vissheten om at når kristentroen åpner seg for Kristi misjon, holder den seg alltid ung. «Misjonen styrker troen» (Redemptoris missio, 2), skrev den hellige Johannes Paul II, en pave som elsket de unge og tok seg mye av dem.

Den synoden som vi skal ha i Roma i misjonsmåneden oktober, gir oss i troens lys anledning til bedre å forstå det som Herren Jesus ønsker å si til dere unge, og gjennom dere, til de kristne fellesskapene.

Livet er en misjon

Enhver mann og enhver kvinne er en misjon, og det er grunnen til at vi befinner oss her på jorden. Å være tiltrukket og å være utsendt er de to bevegelsene som vårt hjerte, særlig i ung alder, føler som indre kjærlighetskrefter som lover godt for fremtiden og driver vårt liv framover. Unge mennesker oppfatter, som ingen andre, det overveldende og dragende i livet. Med glede å skulle leve ens ansvar for verden er en stor utfordring. Jeg er godt kjent med ungdommens lys- og skyggesider, og når jeg tenker tilbake på min egen ungdom og på min familie husker jeg et intenst håp om en bedre framtid. Vi befinner oss i denne verden uten selv å ha bestemt det og aner derfor at det foreligger et initiativ som går forut for oss og som får oss til å eksistere. Hver av oss kalt til å tenke over dette: «Jeg er en misjon på denne jorden, og det er derfor jeg befinner meg i denne verden» (Evangelii gaudium, 273).

Vi forkynner dere Jesus Kristus

Kirken forkynner det som den har fått i gave (jf. Matt 10,8 i Bibel 2011; Apg 3,6), og kan slik med dere dele den veien og den sannheten som fører til meningen med livet på denne jorden. Jesus Kristus, som døde og stod opp igjen for oss, appellerer til vår frihet og utfordrer oss til å søke, oppdage og forkynne denne sanne og fulle meningen. Kjære unge, ikke vær redde for Kristus og hans Kirke! I den finnes den skatt som fyller livet med glede. Det sier jeg dere av egen erfaring: Takket være troen har jeg funnet det virkelige grunnlag for mine drømmer og styrke til å virkeliggjøre dem. Jeg har sett mye lidelse og fattigdom vansire ansiktene til mange søsken. Men når vi holder oss til Jesus er det onde en utfordring til å elske stadig mer. Av kjærlighet til evangeliet har mange menn og kvinner, mange unge, tjent sine søsken, også helt inn i martyrdøden. Av Jesu kors lærer vi den guddommelige logikk i selvoppofrelse (jf. 1 Kor 1,17–25) – selvoppofrelse som forkynnelse av evangeliet til liv for verden (jf. Joh 3,16). Kristi brennende kjærlighet fortærer den som har tatt fyr og brenner; den utvikler, opplyser og varmer (jf. 2 Kor 5,14). Jeg vil oppfordre dere til å lære av helgenene, som åpner Guds vide horisonter for oss, og til å spørre dere selv i alle mulige situasjoner: «Hva ville Kristus gjøre i mitt sted?»

Å gi troen videre helt til jordens ende

Ved dåpen ble også dere unge levende lemmer i Kirken, og det å bringe evangeliet ut til alle er en misjon vi har sammen. Dere er nå i livets vår. Å vokse opp med troens nådegave, som Kirkens sakramenter formidler til oss, bringer oss inn i en strøm av generasjoner på generasjoner av vitner, der de som er rike på erfaring og visdom kan bære vitnesbyrd for og oppmuntre dem som er i ferd med å springe ut i livet. Og med sin friskhet blir de unge i sin tur til støtte og håp for dem som er nær målet for sin vandring. Ved at unge og gamle lever sammen, bygger Kirkens misjon broer mellom generasjonene; og her bidrar gudstroen og nestekjærligheten til en dyp enhet.

Denne trosformidlingen, som er kjernen i Kirkens misjon, skjer ved å smitte andre med kjærlighet; glede og entusiasme er symptomer på at man har gjenfunnet meningen med livet og kan leve det fullt ut. For å spre troen «ved tiltrekning» kreves det åpne hjerter, hjerter som svulmer av kjærlighet. Det er ikke mulig å sette grenser for kjærligheten: «Kjærligheten er sterk som døden» (jf. Høys 8,6). Og slik åpenhjertighet avføder møter, vitnesbyrd og forkynnelse; den avstedkommer nestekjærlig åpenhet mot alle dem som er langt fra troen og stiller seg likegyldige, avvisende eller fiendtlige til den. De menneskelige, kulturelle og religiøse miljøer som ennå er fremmede for Jesu evangelium og for Kirkens sakramentale nærvær, representerer den ytterste periferi, «jordens ende», som Jesu disipler – helt siden hans påske – blir utsendt til, i vissheten om alltid å ha Herren med seg (jf. Matt 28,20; Apg 1,8). Det er dette vi mener med missio ad gentes. Menneskeheten trenger Kristus, og dens mest trøstesløse periferi er likegyldighet til troen eller beint fram hat til livets guddommelige fylde. All materiell og åndelig fattigdom, all form for diskriminering av søsken skyldes avvisning av Gud og hans kjærlighet.

«Jordens ende», kjære unge, er for dere i dag noe meget relativt og «navigerbart». Den digitale verden, disse sosiale nettverk som gjennomtrenger og tråler oss, visker ut grenser, fjerner utkanter og avstander, minsker forskjeller. Alt later til å være for hånden, alt virker nært og umiddelbart. Men hvis vi ikke gir oss hen med vårt liv, kan vi ha så mange kontakter vi bare vil, men aldri få være med i noe ekte livsfellesskap. Misjon til jordens ende krever at vi gir oss selv og følger det kallet som vi har fått av ham som satte oss på denne jorden (jf. Luk 9, 23–25). Jeg vil våge å påstå at det viktigste for et ungt menneske som ønsker å følge Kristus, er å søke sitt kall og holde fast ved det.

Å vitne om kjærligheten

Jeg takker alle de grupperinger i Kirken som gir dere mulighet til personlig å møte den levende Kristus i hans Kirke: menigheter, foreninger, bevegelser, ordenssamfunn, de mange forskjellige typer misjonerende tjeneste. I frivillig misjonsarbeid finner mange unge en måte å tjene «de minste» på (jf. Matt 25,40). De løfter frem den menneskelige verdighet og vitner om gleden ved å elske og være kristne. Takket være slik erfaring i Kirken er den enkeltes formasjon ikke kun yrkesforberedende, men bidrar også til å utvikle og ivareta en gudegitt gave slik at vedkommende kan tjene andre bedre. Disse prisverdige formene for tidsbegrenset misjonstjeneste er en fruktbar begynnelse, og kan, ved kallsbedømmelse, hjelpe dere til å bestemme dere for å gi dere selv fullstendig som misjonærer.

Det var unge hjerter som ga liv til Den pavelige misjonsvirksomhet, og det skjedde for å støtte forkynnelsen av evangeliet til alle folkeslag og slik bidra til den menneskelige og kulturelle vekst hos alle dem som tørster etter Sannheten. Bønner og materiell hjelp, som sjenerøst blir gitt og fordelt gjennom De pavelige misjonsvirksomhetene, hjelper Den hellige stol med å sørge for at de som mottar noe til eget behov, i sin tur blir i stand til å vitne om evangeliet i sin omverden. Ingen er så fattig at han ikke kan gi det han har, men framfor alt det han er. Jeg liker å gjenta noe jeg sa til unge chilenerne: «Tenk aldri at du ikke har noe å gi, eller at du ikke trenger noen. Mange trenger deg. Tenk på det. Hver enkelt av dere bør i sitt hjerte tenke: ‘Mange trenger meg’» (møtet med de unge, Maipú-helligdommen, 17. januar 2018).

Kjære unge, den kommende misjonsmåneden oktober, når synoden viet til dere vil finne sted, er nok en anledning til å bli stadig mer lidenskapelige misjonerende disipler for Jesus og hans misjon, helt til jordens ende. Jeg ber Maria, Apostlenes dronning og de hellige Frans Xavier, Thérèse av Jesusbarnet og den salige Paulus Manna be for oss alle og alltid ledsage oss.

Fra Vatikanet, 20. mai 2018, pinsefesten
Frans