Det største budet. Angelus

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Evangelieteksten var det dobbelte kjærlighetsbud i Markusevangeliet:

En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Les resten av Mark 12, 28–34 i Bibel 2011)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Svar på Guds kjærlighet

Det er kjærlighetsbudet som står i sentrum i denne søndagens evangelium: kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste (jf. Mark 12, 28–34). En skriftlærd spør Jesus: «Hvilket bud er det første av alle?» (vers 28). Han svarer med å sitere den trosbekjennelsen som alle israelitter framsier morgen og kveld. Den begynner slik: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4). Slik ivaretar Israel sin tro på den mest grunnleggende virkeligheten i sin trosbekjennelse: Det finnes bare én Herre, og den Herren er «vår» i den forstand at han har knyttet seg til oss ved en uoppløselig pakt; han har elsket oss, han elsker oss og han vil elske oss for alltid. Det er i denne kilden, i Guds kjærlighet, vårt dobbelte kjærlighetsbud har sitt utspring: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. […] Du skal elske din neste som deg selv» (versene 30–31).

Gave, tilgivelse, relasjon

Ved å velge ut disse to ordene, som Gud retter til sitt folk, og ved å sette dem sammen lærte Jesus én gang for alle at kjærlighet til Gud er uadskillelig fra kjærlighet til nesten, ja at de til og med forsterker hverandre. Selv om de er plassert etter hverandre er dette de to sidene av én eneste medalje. Å la dem gå i ett er den troendes egentlige livsstyrke! Å elske Gud er å leve av ham og for ham, for den han er og for det han gjør. Og vår Gud er uforbeholden gave, han er grenseløs tilgivelse, han er vekstfremmende relasjon. Så å elske Gud vil si å legge ens energi i å være hans daglige medarbeidere, altså tjene vår neste uforbeholdent, forsøke å tilgi grenseløst og dyrke gode relasjoner med fellesskap og broderlighet.

Kristne fellesskap er ikke bensinstasjoner

Evangelisten Markus bryr seg ikke om å oppgi hvem som er min neste, for min neste er jo det mennesket som jeg støter på underveis, i mitt dagligliv. Det er ikke snakk om å skulle peke ut min neste på forhånd – det er ikke kristent; det er hedensk. Derimot gjelder det å ha øyne for å se nesten og hjerte for å ville ham vel. Ved å øve oss på å se med Jesu øyne, vil vi alltid lytte til den som trenger hjelp og stille oss ved hans side. Selvfølgelig bør vi gi konkrete svar på vår nestes behov, men først av alt kreves innlevelse og fellesskap. Billedlig uttrykt trenger den sultne en tallerken suppe, men også et smil, et oppmerksomt øre og en bønn, gjerne bedt sammen. Dagens evangelium innbyr oss til ikke bare å være opphengt i vår fattige søskens nød, men fremfor alt å vise omtanke for deres behov for broderlig nærhet, for mening i livet, for ømhet. Dette utfordrer våre kristne fellesskap: Det gjelder å unngå faren for å være felleskap med mange prosjekter, men få relasjoner; faren for å være «bensinstasjoner» med lite «selskap», i dette ordets fulle og kristne betydning.

Elsk sammen med Gud

Gud, som er kjærlighet, har skapt oss til kjærlighet slik at vi i forening med ham kan elske andre. Det ville være illusorisk å skulle elske vår neste uten å elske Gud; det ville være like illusorisk å skulle elske Gud uten å elske vår neste. Kristi disipler er kjennetegnet av at kjærlighetens to dimensjoner – kjærligheten til Gud og kjærligheten til vår neste – går i ett.

Bønn

Må jomfru Maria hjelpe oss å ta imot denne lysende læren og å vitne om den i vårt dagligliv.