Fadervår: 2. En tillitsfull bønn
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Onsdag 12. desember fortsatte pave Frans katekeseserien om Fadervår.
Følgende vers i Lukasevangeliet, som kommer like etter Lukas' versjon av Fadervår, ble lest før pavens katekese:
Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får. Den som leter, han finner. Og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Finnes det en far blant dere som vil gi sønnen sin en orm når han ber om en fisk, eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!» (Luk 11,9–11)
Sju korte bønner
I Matteus’ versjon består Fadervår av sju korte bønner: først de tre mer teologale bønnene – navnet ditt, riket ditt, viljen din – og så fire bønner om hjelp – gi oss, tilgi oss, la oss ikke, frels oss. Tallet sju forekommer ofte i Bibelen og uttrykker fylde og fullkommenhet.
Si «Far!», rett og slett
Det er en frimodig bønn Jesus har gitt oss. Vi kan be uten omsvøp,, uten å innynde oss; vi trenger ikke vende oss til Gud utelukkende som til «Den allmektige», «Den høyeste», «Du langt borte, jeg elendige …». Nei, vi kan si «Far», rett og slett – fortrolig og tillitsfullt.
Vær det menneske du er og rop til Gud
Jesus vil ikke ha bort det menneskelige. Han ønsker ikke at vi skal holde tilbake det vi har på og i hjertet, han ønsker ikke at vi skal bite sammen tennene og være mutters alene om det. «Han ønsker tvertimot at enhver lidelse, enhver hjerteuro skal rettes mot himmelen og bli dialog».
Bønn er ikke noe «pynt», noe som vi bedriver når magen er full; tvertimot angår bønn vårt egentlige liv. Bønn oppstår når vi er sultne, lei oss, når vi kjemper, lider og spør oss «hvorfor?!».
Et nyfødt barns første skrik kan sies å være dets første bønn. Hele livet er mennesket sultent og tørst og skriker etter ekte lykksalighet.
Å tro er å rope til vanlig, er det noen som har sagt.
Den blinde Bartimeus
Vi burde alle være som Bartimeus, den blinde mannen som satt utenfor Jeriko og tigget (jf. Mark 10,46–52). «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» ropte han. De hysjet på ham, han forstyrret både dem og Mesteren, mente de. Men han fortsatte å rope for han ville se, han ville bli frisk. «Din tro har frelst deg», sa så Jesus til ham. Bartimeus’ bønn – hans tro da han ropte om hjelp – var meget viktig for hans helbredelse.
Bønn om hjelp er ikke en svak form for tro
Selvfølgelig ønsker den troende også å lovprise Gud. I Matteusevangeliet hører vi Jesus selv bryte ut i en lovprisning«Jeg priser deg, Far» (jf. Matt 11,25–27). Og de første kristne følte til og med behov for å forlenge Fadervår med en doksologi: «For makten og æren er din i evighet» (Didaché 8,2).
Noen har ment at å be om hjelp er et tegn på svak tro, og at det er den rene lovprisningbønn som er mest autentisk. Nei, sa paven, slik er det ikke.
Bønn om hjelp er autentisk og spontan. Den uttrykker vår tro på Gud som god og allmektig Far. Lille jeg, synder og trengende, ber. Vår Far ønsker at vi skal snakke til ham uten frykt. «Vi kan si alt, også det som er vrangt og uforståelig i vårt liv.» Han har lovet å være sammen med oss alltid.
***
Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Lær oss å be
