Pavens julepreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved midnattsmessen julaften i Peterskirken var evangelieteksten fra begynnelsen av kapittel 2 i Lukasevangeliet:

Det skjedde i de dager […] Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem […] Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! […]» (Les hele Luk 2,1–14 i Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ preken:

Sammen med Maria, sin forlovede, dro Josef «til Davids by Betlehem». I natt drar også vi opp til Betlehem for der å gå inn i julemysteriet.

«Så tok hun av frukten og spiste»

1. Ordet Betlehem betyr «brødhuset». I dag ønsker Herren å møte menneskeheten i dette huset. Han vet at vi trenger mat for å leve. Men han vet også at denne verdens føde ikke kan mette vårt hjerte. I Bibelen er menneskehetens opprinnelige synd forbundet nettopp med å skaffe seg næring: «Så tok hun av frukten og spiste», står det i Første Mosebok (3,6). Mennesket tok og spiste. Mennesket er blitt grisk og grådig. Å fylle seg med flest mulig ting synes for mange å være meningen med livet. Menneskehetens historie er preget av en umettelig grådighet, og fortsatt er det, paradoksalt nok, noen få som holder gilde mens mange står uten en brødbit.

Brødhuset. «Ta imot og spis!»

Betlehem er vendepunktet. Der endres historiens løp. Der, i brødhuset, blir Gud født i en fôrkasse. Det er som han sier: «Her er jeg, jeg er deres mat». Han tar ikke, men gir oss mat; han gir oss ikke et eller annet, men seg selv. I Betlehem oppdager vi at Gud ikke er en som tar liv, men den som gir liv. Til mennesket, som helt fra begynnelsen av har vært vant til å ta og spise, sier Jesus fra nå av: «Ta imot og spis! Dette er min kropp» (Matt 26,26). Betlehemsbarnets lille kropp lanserer en ny livsstil: ikke å sluke og hamstre, men å dele og gi. Gud gjør seg liten for å være vår mat. Ved å spise ham, livets brød, kan vi bli født på ny, i kjærlighet, og komme løs fra griskhetens og grådighetens spiral. Fra «brødhuset» bringer Jesus mennesket hjem igjen: Mennesket blir fortrolig med sin Gud, og som en bror eller søster for andre. Ved krybben forstår vi at det ikke er ting, men kjærlighet som nærer livet; ikke grådighet, men nestekjærlighet; ikke prangende overflod, men en villet enkelhet.

Herren vet at vi trenger mat hver eneste dag. Derfor ga han seg selv til oss hver eneste dag, helt fra krybben i Betlehem fram til nattverden i Jerusalem. Og fortsatt blir han brød, som brytes på alteret: Han banker på vår dør for å komme inn og holde måltid med oss (jf. Åp 3,20). I julen mottar vi Jesus, brødet fra himmelen, her på jorden: Det er mat som aldri går ut på dato, og det gir oss allerede nå en forsmak på det evige liv.

Duften av enkelhet

I Betlehem oppdager vi at Guds liv løper i menneskehetens årer. Hvis vi tar imot det, blir historien endret gjennom hver enkelt av oss. For når Jesus endrer mitt hjerte, er ikke livets sentrum lenger mitt sultne og egoististiske jeg, men han som fødes og lever av kjærlighet. Når vi nå i natt blir invitert til å dra opp til Betlehem, brødhuset, la oss spørre oss: Hva lever jeg egentlig av, hva er det jeg ikke kan unnvære? Er det Herren, eller er det noe annet? Og når vi så går inn i stallen, og i barnets sarte fattigdom kjenner en ny duft av liv, enkelhetens duft, la oss da spørre oss: Trenger jeg virkelig så mange ting og så kompliserte oppskrifter på hvordan jeg skal leve? Kan jeg unnvære mye overflødig tilbehør? Kan jeg velge et enklere liv? Ved siden av Jesus, i Betlehem, ser vi Maria, Josef og gjeterne. Dette er mennesker som har vandret. Jesus er vandringens brød. Han setter ikke pris vår trege og langvarige fordøyelse mens vi blir sittende ved bordet, men ber oss reise oss raskt opp for å tjene og være brutt brød for andre. La oss spørre oss: Bryter jeg nå i julen mitt brød med dem som ikke har noe?

«Frykt ikke»: Gud er med oss

2. Vi har hittil reflektert over Betlehem som brødhuset. Betlehem er også Davids by. Som gutt var David gjeter der, og det var som gjeter han ble utvalgt av Gud til å være hyrde og leder for folket. Og i julen er det nettopp gjetere som tar imot Jesus i Davids by. Den natten ble de «overveldet av redsel», står det i evangeliet, men engelen sa til dem: «Frykt ikke» (jf. Luk 2,9–10). Dette «frykt ikke» går ofte igjen i evangeliene: Det er som refrenget i Guds søken etter mennesket. For mennesket er på grunn av sin synd stadig vekk redd for Gud: «Jeg ble redd og gjemte meg», sier Adam etter synden (jf. 1 Mos 3,10). Betlehem er botemiddelet for frykten. Tross menneskets «nei» sier Gud «ja» for alltid der: Han vil være Gud-med-oss for alltid. Og for at vi ikke skal bli redde, kommer han som et sart barn. Frykt ikke: Disse ordene er ikke rettet til helgener, men til gjetere. På den tiden var gjetere enkle mennesker som nok ikke utmerket seg med gode manerer og fromhet. Davids sønn blir født blant gjetere, og slik sier han oss at ingen lenger er alene; vi har en Hyrde som overvinner all vår frykt og elsker oss alle, uten unntak.

Gjeterne skynder seg av sted

Gjeterne i Betlehem sier oss også hvordan vi kan gå Herren i møte. De våker om natten: De sover ikke, men gjør det som Jesus ofte ba oss gjøre: De våker. (jf. Matt 25,13; Mark 13,35; Luk 21,36). De er på vakt og venter i mørket; og Gud «lyste om dem» (vers 9). Det gjelder også for oss. Livet vårt kan gå ut på å vente. Da betror vi oss til Herren også når vi har det mørkt og vanskelig, vi lengter etter ham. Og da får vi hans lys. Eller livet vårt kan gå ut på å forvente, å stille krav. Da regner vi bare med våre egne krefter og egne midler, men hjertet forblir lukket for Guds lys. Herren elsker at vi venter på ham, men det kan vi ikke gjøre hvis vi dovner oss på sofaen. Gjeterne står jo ikke stille, de «skyndte seg av sted», leser vi (vers 16). Slike som mener at de allerede er kommet fram og ikke trenger noe som helst, står stille. Men gjeterne går av sted og lar flokken bli ubevoktet tilbake. For Gud tar de en sjanse. Og selv om de nok ikke er særs taleføre, går de og forteller andre om Jesus etter å ha sett ham, slik at «alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte» (vers 18).

«Elsker du meg?»

Å vente, våke, gå avsted, ta en sjanse, fortelle andre om skjønnheten: Dette er å handle med kjærlighet. I julen kommer Den gode hyrden for å gi sauene liv. I påsken stiller han Peter, og gjennom ham oss alle, det avgjørende spørsmålet: «Elsker du meg?» (Joh 21,15). Flokkens fremtid avhenger av svaret. I natt er vi kalt til å svare ham, og til å si «jeg elsker deg», vi også. Det hver enkelt svarer er avgjørende for hele flokken.

«La oss gå inn til Betlehem»

«La oss gå inn til Betlehem» (Luk 2,15): Det sa gjeterne, og det gjorde de. Også vi, Herre, ønsker å komme til Betlehem. Det er oppoverbakke dit, nå også. Vi må komme oss over egoismens topp og ikke skli ned i verdslighetens og konsumerismens dalsøkk. Jeg vil til Betlehem, Herre, for det er der du venter på meg. Og jeg vil innse at du, lagt i en krybbe, er mitt livs brød. Jeg trenger den sarte duften av din kjærlighet for så i min tur kunne være brød, brutt for verden. Bær meg på dine skuldre, Gode hyrde: Elsket av deg kan også jeg elske mine søsken, ta dem i hånden og leie dem. Da er det jul, når jeg kan si til deg: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg elsker deg» (jf. Joh 21,17).