Pavens juletale til den romerske kurie
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
«Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning» (Rom 13,12)
Med disse ordene innledet pave Frans juletalen til kurien.
Ta imot lyset, og la det skinne!
Paven minnet om at lyset er sterkere enn mørket, og sa at han ønsket å reflektere over det lyset som forbinder julen – altså Jesu første komme i ydmykhet – med hans gjenkomst i herlighet. Dette lyset gir oss et aldri sviktende håp, sa han. Alt og alle avhenger av dette håpet.
Noen var forventningsfulle da Jesus ble født, andre stilte seg avvisende. Han fødsel oppsummerer den guddommelige logikk, som ikke viker tilbake for det onde, men gradvis forvandler det til godt. Men den får også fram den ondes logikk, som forvandler til og med godt til ondt for å få menneskene til å forbli i mørket, uten håp.
Julen minner oss om at frelsen ikke finner sted uten vårt samtykke og daglige innsats. Riktignok er frelsen en gave, men alt det gode som vi får bør brukes til det gode (jf. Matt 25,14–30). Gud er ikke til å stikke i lommen. Kuriemedlemmene er tjenere – ikke herrer. Paven minnet også om hvordan Peter ble sterkt irettesatt av Jesus: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (Mark 8,33).
Kirkeskipet i dette årets orkaner
Vi lever i en urolig verden, og «kirkeskipet» er blitt truffet av noen orkaner dette året. «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?», er det mange som har spurt (Mark 4,38). Andre har nå mindre tillit til Kirken og vil kanskje forlate den; atter andre prøver av frykt eller egeninteresse å forverre situasjonen; noen legger ikke skjul på at de er godt fornøyd med å se Kirken bli rystet. Men mange fortsetter å holde seg fast i skipet med vissheten om at «dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16,18).
Paven nevnte en del aktuelle problemer, først av alt migranter som risikerer livet og møter lukkede dører. «Hvor mye angst og fordommer!» Han fortsatte: «Mange mennesker, også barn, dør hver dag på grunn av mangel på vann, mat og medisiner! Hvor mye fattigdom og elendighet! Hvor mye vold mot svake og mot kvinner!» Han listet opp krig, umenneskelighet, brutalitet, tortur.
Og han snakket om den nye martyrtiden. Kristus, Kirken og kristne blir forfulgt i mange deler av verden (se Åpne dører).
Han behandlet så to temaer nærmere, nemlig overgrep og utroskap i Kirken.
Overgrep
En tredjedel av pavens tale handlet om overgrep begått av prester og viede personer. Han tok opp fortellingen om kong David og Batseba (jf. 2 Sam 11–12). David var Herrens utvalgte, konge og salvet, men begikk likevel tre slags misbruk: seksuelt misbruk, misbruk av makt og samvittighet (se «Brev til Guds folk»).
Fortellingen begynner med at David, som er ekspert på krig, blir hjemme når folket drar ut til kamp. Han er hjemme og drar seg. Han misbruker sin makt som konge. Han får tak i Batseba og begår seksuelt misbruk. Senere får han hærføreren Joab til å sørge for at Uria dør, og misbruker da Joabs samvittighet.
Han faller gradvis. Først er han ukysk og åndelig lat. Så kommer løgnene, ekteskapsbrudd og mord. Som konge tror at han kan gjøre hva som helst og få alt som han vil. Han prøver å lure både Uria, menneskene rundt seg og til og med Gud. Bare ikke hans omdømme blir skadet, er alt i orden, synes han. Han tar seg ikke av sitt forhold til Gud og føler ikke en gang skyld. Han lever som om det ikke skulle ha skjedd noe som helst.
I Kirken finnes det mange mennesker som David, sa paven.
«La det være klart at når det gjelder slike grufullheter vil ikke Kirken sky noen anstrengelser. Den vil gjøre alt som er nødvendig for å få stilt dem som har begått slike forbrytelser for retten, uansett hvem de er. Kirken vil aldri søke å dekke over noen tilfeller eller ikke å ta dem alvorlig.»
Paven minnet om det kommende stormøtet i februar for å drøfte beskyttelse av barn, overgrepsforebyggelse, helbredelse og reintegrering av ofre, forbedret opplæring i seminariene. Man må prøve lære av de feil som er blitt begått og virkelig komme til bunns i problemet, ikke bare i Kirken, men i hele samfunnet.
«Jeg vil svært gjerne få takke alle ærlige og objektive mediefolk som har prøvd å avsløre ulvene og gi ofrene stemme. Selv om det bare hadde dreid seg om ett eneste overgrepstilfelle – allerede det en uhyrlighet – ber Kirken folk om ikke å tie, men kaste objektivt lys over det, for den største skandalen her er å tildekke sannheten.»
Det er bare når David møter profeten Natan at David forstår hvor alvorlig han har syndet. Vi trenger nå mange nye natan-er som kan hjelpe de mange david-er med å våkne opp fra et hyklersk og perverst liv, sa paven og ba om hjelp i den vanskelige oppgaven det kan være for Kirken å skjelne mellom virkelige overgrep på den ene side og på den annen side falske anklager og bakvaskelser.
For dem som begår overgrep siterte paven: «Den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!»(Matt 18,6–7)
Utroskap
Paven gikk så over til et annet tema: «utroskapet til dem som forråder sitt kall, sitt løfte, sitt oppdrag, sin vielse til Gud og Kirken; de som gjemmer seg bak gode hensikter for å dolke sine brødre og søstre i ryggen og spre ugress, splittelse og forvirring; mennesker som alltid finner rettferdiggjørelse, selv logisk og åndelig, for uforstyrret å kunne gå videre på veien til fortapelse».
Paven sammenlignet slike utro tjenere med Judas Iskaritot, en annen av Herrens utvalgte. «Synderen David og Judas Iskariot vil alltid finnes i Kirken, for de representerer den svakhet, som hører til det å være menneske. De står som bilder på de synder og forbrytelser som begås av utvalgte, viede mennesker. Alvorlig synd forener dem, men når det gjelder omvendelse, er de ulike. David angret og stolte på Guds barmhjertighet, men Judas begikk selvmord.» Paven oppfordret kuriemedlemmene til å bekjempe all slags åndelig fordervelse og la Kristi lys skinne.
Gledelige hendelser og forhold
Paven nevnte en del gledelige hendelser og forhold: ungdomssynoden, kuriereformen, de mange som er blitt døpt i løpet av året, de nye salige og hellige. Han nevnte spesielt de nitten martyrene fra Algerie, deriblant de syv trappistene fra klosteret i Tibhirine.
Han roste de mange gudviede, biskoper og prester som lever i troskap, stillhet, hellighet og selvfornektelse. «Dette er mennesker som lyser opp menneskehetens mørke med sitt vitnesbyrd om tro og kjærlighet».
Avslutning
Det gjelder å være bevisst hva det er vi står overfor, sa paven avslutningsvis. Det finnes lys og det finnes mørke, det finnes david-er og det finnes judas-er, og de som styrer må være årvåkne og passe på. «Styrken til en institusjon ligger […] i at den er villig til stadig å la seg rense; at den er i stand til ydmykt å vedgå sine feil og rette på dem; at den klarer å reise seg etter å ha falt; at den ser julelyset stråle ut fra krybben i Betlehem, gjennom hele historien og fram til Jesu gjenkomst».
«Så vi må åpne vårt hjerte for det sanne lys, Jesus Kristus: lyset som kan opplyse livet og forvandle vårt mørke til lys; det godes lys som beseirer det onde; kjærlighetens lys som overvinner hatet; livets lys som triumferer over døden; det guddommelige lys som forvandler alt og alle; vår Guds lys: fattig og rik, barmhjertig og rettferdig, nærværende og skjult, liten og stor.»
Julen er festen til «den store Gud som gjør seg liten og som ikke slutter å være stor i sin litenhet. Og i denne dialektikken – det store er lite – finnes Guds ømhet. – Dette ordet som de verdslig innstilte stadig prøver å fjerne fra ordboka: ømhet. – Den store Gud gjør seg liten, han er stor og gjør seg stadig liten» (jf. preken Sankta Marta, 14. desember 2017).
Julen gir oss visshet om at vår egentlig styrke er Den hellige ånd, som «styrer og beskytter Kirken gjennom århundrene. Syndene gir anledning til tilgivelse, fallene gir anledning til fornyelse, det onde gir anledning til renselse og seier.»
