Pave Frans' bønn ved korsveien under Verdensungdomsdagene

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Jesus går fortsatt korsveien

Herre, vår barmhjertige Far, sammen med unge fra hele verden har vi i dette Cinta Costera [kystbeltet] fulgt din sønn på korsveien: den veien, som han ville gå for oss, for å vise oss hvor høyt du elsker oss og hvor veldig vårt liv opptar deg.

Jesu vandring mot Golgata er preget av lidelse og ensomhet, og vandringen fortsetter også i våre dager. Vi kan se ham vandre og lide i mange ansikter, som lider under den tilfredse og bedøvende likegyldighet som finnes i vårt samfunn, der vi forbruker og blir forbrukt, der vi ignorerer andres lidelse og også selv.

Herre, også vi, dine venner, lar oss gripe av apati og inaktivitet. Ikke sjelden har vi latt oss beseire og lamme av konformisme. Det var ikke lett å gjenkjenne deg i våre lidende søsken: Vi vendte blikket bort, for ikke å se; vi tok vår tilflukt til bråk, for ikke å høre; vi holdt munn, for ikke å skrike opp.

Alltid den samme fristelsen. Det er lettere og «det lønner seg mer» å være venner i suksess og berømmelse; det er lettere å være sammen med dem som går for å være populære og vellykkede.

Det er så lett å falle for en kultur av mobbing, trakassering, trusler og sinne mot svake.

For deg er det ikke slik, Herre

For deg er det ikke slik, Herre: På korset identifiserte du deg med all lidelse, med alle dem som føler seg glemt.

For deg er det ikke slik, Herre: For du ville omfavne alle dem som vi ofte mener ikke fortjener noen omfavnelse, kjærtegn eller velsignelse; eller enda verre: Vi forstår ikke engang at de trenger dette, vi ignorerer dem.

For deg er det ikke slik, Herre: På korset forener du deg med «korsveien» til ethvert ungt menneske, til hvem som helst, for å forvandle den til en vei til oppstandelse.

Far, i dag fortsetter din Sønns korsvei

Far, i dag fortsetter din Sønns korsvei:

i det undertrykte skrik fra barn som ikke får komme til verden, og til mange andre som nektes retten til barndom, familie og utdannelse; barn som ikke får leke, synge, drømme …;

i kvinner som blir mishandlet, utnyttet og forlatt, fratatt all verdighet og tråkket på;

i de triste øynene til unge mennesker uten utdannelse og ordentlig arbeid som ser sine fremtidshåp bli snappet vekk;

i redselen som preger unge ansikter, våre venner, som faller i nettet til skruppelløse mennesker – deriblant slike som påstår at de tjener deg, Herre – nett med utnyttelse, kriminalitet og overgrep, som sluker unge menneskers liv.

Din sønns korsvei fortsetter i mange unge mennesker og familier som på grunn av narkotika, alkohol, prostitusjon og menneskehandel dras inn i en dødsspiral og fratas ikke bare sin fremtid, men også sin nåtid. Likesom dine klær ble delt, blir deres verdighet revet i småbiter og tråkket på.

Din sønns korsvei fortsetter i unge mennesker som er blitt mørke i ansiktet og har mistet evnen til å drømme, til å skape og finne opp morgendagen. De «går av med pensjon» i et liv som smaker av resignasjon og konformisme, en type narkotika som er mye i bruk nå for tiden.

Den fortsetter i den skjulte og opprørende lidelsen til dem som ikke blir møtt med solidaritet i overflodssamfunn, men i stedet støter på avvisning, lidelse og elendighet og attpåtil blir utpekt som, og også behandlet som, de som kommer med alle sosiale onder og har ansvar for dem.

Den fortsetter i den resignerte ensomheten til eldre mennesker som er blitt overlatt til seg selv og kassert.

Det fortsetter i urfolk som blir fratatt land, røtter og kultur, og slik bringes den visdom de kunne by på, til taushet og forsvinner.

Far, din sønns korsvei fortsetter i skriket fra vår moder jord, såret i sitt morsliv av luftforurensning, markers ufruktbarhet, skitt i vannet. Hun blir nedtrampet i forakt og i et vanvittig forbruk hinsides all fornuft.

Den fortsetter i et samfunn som har mistet evnen til å gråte og la seg røre av lidelse.

Ja, Far, i alle disse ansiktene fortsetter Jesus å vandre, ta byrden på seg og lide, mens en likegyldig verden lever i sitt lettsinns drama, i en forferdelig kynisme.

Og vi, Herre, hva gjør vi?

Og vi, Herre, hva gjør vi?

Hvordan reagerer vi på Jesus, som lider, vandrer, utvandrer i ansiktene til så mange av våre venner, til så mange ukjente som vi har lært å gjøre usynlige?

Og vi, barmhjertige Far,

trøster og ledsager vi vår vergeløse og lidende Herre i de minste og mest forlatte?;

hjelper vi ham, liksom Simon fra Kyréne, å bære det tunge korset ved å skape fred, bygge broer og fremme broderlighet?;

tør vi å bli stående ved foten av korset, likesom Maria?

Lær oss, Herre, å stå ved foten av korset, ved foten av korsene

La oss se på Maria, den sterke Maria. Av henne vil vi lære å bli stående ved korset. Med hennes besluttsomhet og mot, uten utflukter og illusjoner [jf. Joh 19,25 i Bibel 2011]. Hun visste å ledsage sin sønn, din sønn, i hans lidelse; å støtte ham med sitt blikk og å beskytte ham med sitt hjerte. Hun led med ham, uten å bli bøyd av lidelsen. Hun var jaets sterke kvinne, kvinnen som støtter og ledsager, beskytter og omfavner. Hun er håpets store vokter.

Også vi, Far, ønsker å være en støttende og ledsagende Kirke, en Kirke som klarer å si «her er jeg!» i livet og i korsene til alle de kristuser som vandrer ved vår side.

Av Maria lærer vi å si «ja» til den sterke og uavbrutte styrken til mange mødre, fedre og besteforeldre som ikke slutter å støtte og ledsage sine barn og barnebarn når de «havner i problemer».

Av henne lærer vi å si «ja» til den sta tålmodigheten og kreativiteten til de som ikke mister motet i umulige situasjoner, når alt later til å være tapt, men som starter opp på nytt og forsøker å skape rom, familiære miljøer, sentre som skjenker oppmerksomhet og omsorg, for å være en utstrakt hånd til dem som har problemer.

I Maria lærer vi å være sterke og si «ja» til de som ikke tiet, og ikke tier, overfor en kultur av mishandling og misbruk, ringeakt og aggresjon, og som arbeider for å kunne tilby nye muligheter og en trygg og beskyttende atmosfære.

I Maria lærer vi å ta imot og gi husly til alle de som er blitt alene, de som har mistet eller har måttet forlate sitt hjem, sine røtter, sin familie og sitt arbeid.

Far, likesom Maria vil vi være Kirke, en Kirke som fremmer en kultur som klarer å ta imot, beskytte, fremme og integrere; som ikke skjærer alle over én kam og brennemerker migranter som bærere av sosiale onder – en helt absurd og uansvarlig fordømmelse.

Av henne ønsker vi å lære å stå ved korset, ikke med et pansret og lukket hjerte, men med et hjerte som vet å ledsage, som kjenner ømhet og hengivenhet, som ut fra egen erfaring med barmhjertighet utviser respekt, finfølelse og forståelse. Vi ønsker å være en Kirke med et levende minne, en Kirke som respekterer eldre mennesker, som lar dem komme til sin rett og gir dem rom. Må de vokte over våre røtter.

Far, vi ønsker å lære å bli stående, likesom Maria.

Lær oss, Herre, å stå ved foten av korset, ved foten av korsene; åpne våre øyne og hjerter nå i kveld; befri oss fra lammelse og forvirring, fra angst og fortvilelse. Far, lære oss å si: Her er jeg, sammen med din sønn, sammen med Maria og mange elskede disipler som ønsker å ta imot ditt rike i sitt hjerte. Amen.