Pavens preken ved begynnelsen av bønneuken for kristen enhet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Fredag 18. januar ble bønneuken for kristen enhet innledet med økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma. Blant deltakerne var pave Frans, den ortodokse metropolitt Gennadios, metodistpastor Tim Macquiban og representanter for anglikanere, lutheranere, baptister, ortodokse og orientalsk-ortodokse.

Bibelteksten for årets bønneuke er 5 Mos 16,9–20, og ukens tema er også derfra: «Rettferdighet, ja, rettferdighet skal du jage etter» (5 Mos 16,20).

Under vesperen ble også Rom 15,1–3 lest. De øvrige tekstene som ble anvendt under vesperen finner man her.

Her følger pave Frans' preken. Overskriftene er satt av oversetteren.

Vi ber Gud om en stor gave: kristen enhet

I dag begynner Bønneuken for kristen enhet, og vi er nå alle invitert til å be Gud om denne store gaven: enhet. Kristen enhet er en frukt av Guds nåde, og vi bør gjøre oss klare til å ta imot den med et sjenerøst og villig hjerte. Nå i kveld er jeg spesielt glad for å kunne be sammen med representanter for andre Kirker som finnes her i Roma; jeg retter en hjertelig og broderlig hilsen til dem. Jeg hilser dessuten den økumeniske delegasjonen fra Finland, studentene fra Ecumenical Institute of Bossey som er i Roma for å utdype sitt kjennskap til Den katolske kirke, og de ortodokse og orientalsk-ortodokse unge som studerer her med støtte fra Komiteen for kultursamarbeid med de ortodokse kirker, som opererer ved Det pavelige råd for fremme av kristen enhet.

På terskelen til Det lovede land

Femte Mosebok tegner et bilde av Israels folk, som har slått leir på slettene i Moab. Det står på terskelen til landet som Herren har lovet dem. Som en omsorgsfull far og leder utsett av Herren gjentar Moses her loven for folket, han gir det opplæring og minner det om at det bør fortsette å være trofast og rettferdig også når det får slått seg ned i Det lovede land.

Alle er med på høytidene

Det bibelstedet som vi nettopp har hørt gir anvisninger om feiringen av årets tre viktigste høytider: pesach (påske), shavuot (ukefest, pinse) og sukkot (løvhyttefest). Hver av disse høytidene legger Israel på sinne å være takknemlig for de goder det har mottatt fra Gud. Alle skal være med på feiringen av høytidene. Ingen kan bli holdt utenfor: «Du skal glede deg for Herren din Guds ansikt […] både du og din sønn og din datter, din slave og din slavekvinne, levittene som bor i byene dine, og innflytterne, de farløse og enkene som er hos deg» (5 Mos 16,11).

Ved hver høytid må man gjøre en valfart til «det stedet Herren velger ut og der han lar sitt navn bo» (vers 2). Der skal alle trofaste israelitter tre fram for Guds ansikt. Selv om de alle hadde vært slaver i Egypt og ikke hadde hatt noen personlige eiendeler, må ingen «vise seg tomhendt for Herrens ansikt» (vers 16), og enhver skal komme med den gaven han har råd til, alt etter den velsignelsen som Herren har gitt ham. Så alle vil få sin del av rikdommen i landet, og alle vil kunne nyte godt av Herrens godhet.

Rettferdighet

Det bør ikke forbause oss at etter feiringen av de tre viktigste høytidene omtaler bibelteksten dommerutnevnelser. Høytidene er i seg selv en oppfordring til rettferdighet: De minner folket om den grunnleggende likheten som finnes mellom alle dens medlemmer, som alle er like avhengige av den guddommelige barmhjertighet, og oppfordrer hver enkelt til å dele med de andre de goder han selv har fått. Å ære og forherlige Herren på de årlige høytidene går hånd i hånd med å holde sine medmennesker i ære og yte dem rettferdighet, især hvis de er svake og trengende.

Om man ikke deler på rikdommen, blir samfunnet splittet

Da de kristne fra Indonesia skulle velge et tema for denne Bønneuken, bestemte de seg for å la seg inspirere av følgende ord fra Femte Mosebok: «Rettferdighet, ja, rettferdighet skal du jage etter» (16,20). For den økonomiske veksten i deres land er drevet av konkurranseånd, og de bekymrer seg fordi dette fører til at mange blir fattige og noen få veldig rike. Harmonien er truet i et samfunn der folk av forskjellige etniske grupper, språk og religioner er vant til å leve sammen og føle seg ansvarlige for hverandre.

Men dette gjelder ikke bare Indonesia, lignende forhold finner vi også ellers i verden. Når et samfunn ikke lenger bygger på prinsippet om solidaritet og fellesskapets beste, ser vi noe som er en skandale, nemlig at mennesker som lever i ekstrem fattigdom lever side om side med skyskrapere, staselige hoteller og luksuriøse kjøpesentre – symboler på uhørt rikdom. Vi har glemt Moselovens visdom: Om man ikke deler på rikdommen, blir samfunnet splittet.

Kristne fellesskap

I sitt brev til romerne anvender Paulus samme logikk på det kristne fellesskapet: De som er sterke må ta seg av de som er svake. Det er ikke kristent bare å tenke på seg selv (jf. 15,1). Vi bør gjøre som Kristus og strebe etter å bygge opp de som er svake. Solidaritet og felles ansvar må være de lover som råder i familien av kristne.

Farer for kristenheten: ikke å dele våre åndelige og materielle goder

Som Guds hellige folk står også vi stadig på terskelen til det Riket som Herren har lovet oss. Men vi er splittet og trenger altså å huske på Guds oppfordring om rettferdighet. Det er fare for at en tenkemåte, som var velkjent av israelittene før i tiden og av mange utviklede folk nå, tar overhånd også blant de kristne: at vi i jakten etter stadig større rikdom glemmer de svake og trengende. Det er lett å glemme vår grunnleggende likhet: at vi alle opprinnelig var slaver av synden, og at Herren reddet oss i dåpen og nå kaller oss for sine barn. Det er lett å tro at vi selv står som eiere av den åndelige nåde som vi har fått, at den er noe som vi har krav på og som tilhører oss. Dessuten er det mulig at de gavene vi selv har fått av Gud gjør oss blinde for gavene som andre kristne har fått av ham. Det er en alvorlig synd å fornedre eller forakte gaver som Herren har skjenket andre søsken og mene at de på sett og vis blir mindre tilgodesett av Gud. Om vi nærer slike tanker, så tillater vi at den nåde vi har mottatt blir til kilde for stolthet, urettferdighet og splittelse. Og hvordan skal vi da kunne tre inn i det lovede Riket?

Utveksling av gaver under vandringen mot enhet

Den gudstjeneste som svarer til dette Riket, den gudstjeneste som rettferdighet krever, er en høytid som innbefatter alle, en høytid der alle de gavene vi har fått gjøres tilgjengelige for alle og deles av alle. For å ta de første skritt mot dette lovede landet – vår enhet – må vi for det første ydmykt anerkjenne at vi ikke har noe rettmessig krav på de velsignelser som vi har fått, men at de er gaver, og at vi har fått dem for å dele dem med andre. For det andre må vi anerkjenne verdien av den nåde som er blitt skjenket til andre kristne fellesskap. Da vil vi ønske å ta del i andres gaver. Et kristent folk som blir fornyet og beriket gjennom en slik utveksling av gaver vil være i stand til å vandre med faste og tillitsfulle skritt på veien som fører til enhet.

***

Følgende forbønn ble lest på finsk av den lutherske biskop Jari Jolkkonen:

Ota poisnukkuneemme valoosi
suo, että he voivat katsella
kasvojasi ikuisesti.

Altså

Før de avdøde inn i det lys
hvor du selv bor,
slik at de kan skue deg alltid.
(fra vesper fredag uke I i det alminnelige kirkeår)

***

Se også:

Hyrdebrev fra Den nordiske bispekonferansen: Fra konflikt til fellesskap
Undervisningsfilmene «Fra konflikt til fellesskap – sett med katolske og lutherske øyne»