Fadervår: 6. Far til oss alle
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Onsdag 13. februar holdt pave Frans sin sjette katekese om Fadervår. Først ble det lest i Lukasevangeliet:
I samme stund jublet [Jesus] i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Luk 10,21–22)
Hjertets bønn
Jesus lærer oss å be. Han sier at når du ber skal du gå inn i stillheten i ditt rom, trekke deg tilbake fra verden og henvende deg til Gud som ‘Far!’ (jf. Matt 6,6). Ekte bønn skjer dypt inni oss, i vårt hjerte. Bare Gud ser det, og med ham er det umulig å late som noe som helst. Vi står nakne for ham, han kjenner vår samvittighet. Det finner sted en stille dialog, det er som når to elskendes blikk krysser hverandre. Menneskets blikk og Guds blikk krysser hverandre, og dette er å be. «'Men far, jeg uttaler ingen ord …' Se på Gud, og la ham se på deg, det er en bønn, en vakker bønn!»
Men i sin bønn stenger den kristne slett ikke verden ute. I sitt hjerte bærer han frem mennesker, situasjoner – så mangt.
Du Gud, vår Far
Paven ba folk tenke etter: Det er særskilt ett ord som mangler i Fadervår, et uhyre vanlig ord, som vi er vant til å bruke mye. Hvilket ord? … «Jeg». Jesus lærer oss å be med et «du» på leppene, for kristen bønn er dialog: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.»
Og så fortsetter bønnen med «vi»: «Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.» Vi ber for eksempel ikke om «mitt daglige brød», vi ber om «vårt daglige brød». For vi ber sammen, som ett fellesskap av søsken, som ett vi.
Hva er det motsatte av «jeg»?
Paven fortalte at en gang stilte kapellanen i et fengsel ham et spørsmål: «Si meg, far, hva er det motsatte av ‘jeg’?» Paven hadde svart naivt: «du». Men med «du» og «jeg» som motsetninger, oppstår kriger. «Det motsatte av ‘jeg’ er ‘vi’!»
Et ømt hjerte. Medlidenhet.
Om kvelden bærer den kristne den dagens ansikter fram for Gud, både vennlige og uvennlige ansikter. «Om vi ikke legger merke til de mange som lider rundt oss, om de fattiges tårer ikke rører oss, om vi har vent oss til alt, da betyr det at vårt hjerte er … hvordan? Visnet? Nei, verre: Det er et steinhjerte. Da bør vi bønnfalle Herren om å røre oss med sin Ånd og bløtgjøre vårt hjerte: ‘Gjør mitt hjerte ømt, Herre.»
Kristus ble rørt av ensomhet og all slags lidelse; han følte sterk medlidenhet. La oss ikke glemme dette meget kristne ordet: medlidenhet. Det er medlidenhet som driver den barmhjertige samaritan til å nærme seg den sårede som ligger i veikanten.
Bønn er ikke en slags anestesi, noe jeg gjør for meg selv, for å skaffe meg selv større ro. Det «vi» som vi lærer av Jesus forhindrer oss i å slå oss til ro i ensomhet, det lærer oss å ta ansvar for våre søsken.
Ikke steng noen ute når du ber
Jesus ønsker at vi skal be for alle, også for dem som tilsynelatende ikke søker Gud. Han kom ikke for de friskes skyld, men for de syke – altså for alle (jf. Luk 5,31–32). Vi bør ikke føle oss overlegne: Far lar sin sol gå opp over onde og over gode (jf. Matt 5,44–45). Han elsker alle!
Vi vil bli dømt etter kjærligheten
Paven minnet om at vi alle vil bli dømt etter hvordan vi har elsket. «Ikke bare sentimental kjærlighet, men medlidende og konkret kjærlighet, ifølge den evangeliske regel: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (jf. Den katolske kirkes katekisme, 678)
***
Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Lær oss å be
2. En tillitsfull bønn
3. I Bergprekenens midte
4. Bank på, så skal det lukkes opp for dere
5. «Abba, Far!»
