Pavens preken under «24 timer for Herren»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Fredag 29. mars deltok pave Frans i en botsfeiring i Peterskirken, som en del av årets «24 timer for Herren»-initiativ. Han både avla og mottok skriftemål. Lesningene var Jes 43,16–21; Sal 103,1–4.8.10.12–13 og Joh 8,1–11:

[…] Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

«Bare de to ble igjen: den arme og barmhjertigheten» (In Joh 33,5) [armod = miseria, barmhjertighet = misericordia]. Slik fanger Augustin inn slutten av den evangelieteksten som vi nettopp har hørt. De som var kommet, for å kaste steiner på kvinnen eller for å anklage Jesus angående loven, var gått sin vei, for det var ingenting mer der som interesserte dem. Men Jesus blir igjen. Han blir igjen, for det som i hans øyne er verdifullt er blitt igjen: den kvinnen, det mennesket. For ham kommer synderen før synden. Du, jeg, hver av oss kommer først i Guds hjerte: før feilene, reglene, dommene og våre fall. La oss, som en nådegave, be om å se slik Jesus ser, la oss be om en kristen synsvinkel på livet, der vi med kjærlighet ser synderen før synden, den villfarne før villfarelsen, mennesket før dets historie.

«Bare de to ble igjen: den arme og barmhjertigheten». For Jesus er denne kvinnen, som er blitt grepet i ekteskapsbrudd, ikke en lovparagraf, men en konkret situasjon som han ønsker å gå inn i. Så han blir igjen med kvinnen. Han tier nesten hele tiden. To ganger gjør han noe mystisk: Han skriver på jorden med fingeren (Joh 8,6.8). Vi vet ikke hva han skrev, og kanskje er det ikke det som er viktigst: Evangeliet fokuserer på det faktum at Herren skriver. Man kommer i tanker om Sinai-episoden, da Gud hadde skrevet lovtavlene med sin finger (jf. 2 Mos 31,18), akkurat slik Jesus gjør nå. Gjennom profetene lovte Gud senere at han ikke skulle skrive mer på steintavler, men direkte på hjertene (jf. Jer 31,33), på hjertetavler av kjøtt og blod (jf. 2 Kor 3,3). Med Jesus, Guds menneskevordne barmhjertighet, er øyeblikket kommet for å skrive i menneskehjertet, for å gi et sikkert håp til den menneskelige armod: for å gi ikke så mye ytre lover, som ofte setter en avstand mellom Gud og menneske, men Åndens lov, som går inn i hjertet og setter det fri. Slik skjer det med denne kvinnen, som møter Jesus og begynner å leve igjen. Og hun går bort for ikke å synde mer (jf. Joh 8,11). Det er Jesux som med Den hellige ånds kraft setter oss fri fra det onde som er inni oss, fra den synd som loven nok kunne forhindre, men ikke ta bort.

Men det onde er sterkt, det har en forførende makt: Det tiltrekker og forhekser oss. Vår egen innsats er ikke nok til å løsrive oss, det trengs en større kjærlighet. Uten Gud kan man ikke overvinne det onde: Bare hans kjærlighet retter oss opp innvendig, kun hans ømhet utøst i våre hjerter gjør oss fri. Om vi ønsker frelse fra det onde, må vi gi plass til Herren, som tilgir og helbreder. Og det gjør han fremfor alt gjennom det sakramentet som vi skal feire nå. Skriftemålet er overgangen fra armod til barmhjertighet, det er Guds skrift på vårt hjerte. Der leser vi hver gang at vi er dyrebare i Guds øyne, at han er vår Far og elsker oss mer enn vi elsker oss selv.

«Bare de to ble igjen: den arme og barmhjertigheten». Bare de. Ofte føler vi oss ensomme og tuller oss bort. Ofte er vi for slitne av å skulle godta oss selv, vi vet ikke lenger hvordan vi kan ta fatt på nytt. Vi trenger å starte på nytt, men vet ikke hvorfra. Kristenmennesket blir født med den tilgivelse det får i dåpen. Og det er stadig derfra det gjenfødes: fra Guds overraskende tilgivelse, fra hans barmhjertighet som reiser oss opp. Bare som mennesker som er blitt tilgitt kan vi igjen legge i vei, med lett hjerte, etter å ha opplevd gleden over å være elsket av Faderen helt til bunns. Bare med Guds tilgivelse skjer virkelig nye ting i oss. La oss igjen lytte til en setning som Herren sa gjennom profeten Jesaja i dag: «Jeg gjør noe nytt» (Jes 43,19). Tilgivelse gir oss en ny start, den gjør oss til nye skapninger, den legger det nye livet i våre hender. Guds tilgivelse er ikke en kopi som trykkes opp, aldeles lik fra gang til gang vi er innom skriftestolen. Å motta tilgivelse for våre synder gjennom en prest er alltid en ny, original og enestående opplevelse. Den fører oss, liksom kvinnen i evangeliet, fra å være alene med vår armod og våre anklagere, til å bli oppreist og oppmuntret av Herren, som lar oss starte på nytt.

«Bare de to ble igjen: den arme og barmhjertigheten». Hva kan vi gjøre for å bli glad i barmhjertigheten, for å overvinne frykten for skriftemålet? La oss igjen ta imot invitasjonen fra Jesaja: «Merker dere det ikke?» (Jes 43,19). Å merke Guds tilgivelse. Det er viktig. Etter et skriftemål ville det være fint å bli igjen, liksom den kvinnen, med blikket festet på Jesus, som nettopp har tilgitt oss: ikke lenger festet på vår armod, men på hans barmhjertighet. Se på den korsfestede og forbløffet si: «Se, det er altså her mine synder er endt opp. Du har tatt dem på deg. Du rettet ikke fingeren mot meg, du åpnet dine armer og tilga meg, nok en gang.» Det er viktig å minnes Guds tilgivelse, å huske dens ømhet, å smake, om igjen, på den fred og frihet som vi har opplevd. For dette er kjernen i skriftemålet: ikke de synder som vi skrifter, men den guddommelige kjærlighet som vi får og som vi stadig trenger mer av. Nok en tvil kan komme til oss: «Det er ikke noen vits i å avlegge skriftemål, jeg begår jo alltid de samme syndene.» Men Herren kjenner oss, han vet at det pågår en hard kamp inni oss, han vet at vi er svake og tilbøyelige til å falle tilbake til det onde igjen. Så hans forslag er: Begynn å falle tilbake til det gode, til bønn om barmhjertighet. Det vil være han som reiser oss opp igjen og gjør oss til nye skapninger. La oss da starte på nytt igjen fra skriftemålet, la oss gi dette sakramentet den plass det fortjener i livet og i pastoralomsorgen!

«Bare de to ble igjen: den arme og barmhjertigheten». I dag opplever også vi, i skriftemålet, dette frelsesmøtet: Vi, med vår armod og vår synd; Herren, som kjenner oss, elsker oss og frelser oss fra det onde. La oss gå inn i dette møtet med bønn om å gjenoppdage det.