Thérèse av Jesusbarnet i Loreto

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Det var i november 1897, under reisen til Roma, at Thérèse av Jesusbarnet besøkte Santa Casa i Loreto. Vi gjengir her hennes fortelling om det fra «En sjels historie», oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag (s. 137 – 138):

Jeg var lykkelig over å være på vei til Loreto [Ifølge en legende fra 1400-tallet ble huset til Den hellige familie flyttet til Loreto ved et under. Thérèse synes å tro at legenden er sann. ] Det forundrer meg ikke at Jomfru Maria valgte å flytte sitt velsignede hus til dette sted. Her hersker fred, glede og fattigdom. Alt er enkelt og primitivt; kvinnene har bevart sine flotte italienske drakter og har ikke som i de andre byene adoptert motene fra Paris. Kort sagt: Loreto sjarmerte meg! Hva skal jeg si om det hellige hus? … Å! Jeg var dypt beveget ved å befinne meg under samme tak som Den hellige familie, ved å betrakte de samme veggene som Jesus hadde festet sitt guddommelige blikk på, å sette foten på det samme gulv som Josef hadde vætet med sin svette, og hvor Maria hadde holdt jesus i sine armer etter å ha båret ham i sitt jomfruelige skjød … Jeg så det lille rommet hvor engelen hadde steget ned til den hellige Jomfruen … Jeg la rosenkransen min i Jesusbarnets lille skål … Hvilke vidunderlige minner! …

Men den største gleden var likevel å motta Jesus selv i hans eget hus og være et levende tempel for ham på det selvsamme sted som han hadde helliget med sitt nærvær. Ifølge italiensk skikk oppbevares det hellige sakrament i hver kirke kun på ett spesielt alter, og det er bare der man får ta imot kommunionen. Dette hellige alteret er inne i en basilika hvor også det hellige huset befinner seg, som en kostbar diamant innelukket i et skrin av hvit marmor. Det var ikke slik vi ville ha det! Det var jo i selve diamanten vi ville motta kommunionen og ikke i skrinet … Pappa, med sitt sedvanlige fredsommelige vesen, gjorde som de andre, men Céline og jeg gikk for å finne presten som hadde fulgt med oss rundt overalt, og som et spesielt privilegium forberedte han seg akkurat til å lese messen i Santa Casa. [Pater Leconte var vikarprest i Saint-Pierre-kirken i Lisieux.] Han bad om to små hostier, som han la i patenaen sammen med sin store hostie. Du kan vel tenke deg, kjære Moder, hvor henrykte vi var over at vi begge to fikk motta kommunionen i dette velsignede hus! … Det var en himmelsk lykkefølelse som ikke kan beskrives i ord. Hvordan skal det ikke da bli å motta kommunionen i den himmelske Konges evige bolig? … Da vil vår glede være uten ende, og det vil ikke finnes noen avskjedssorg. Da behøver vi ikke å skrape på veggene i smug for å få med oss et minne fra det hus som er helliget av det guddommelige nærvær, for da vil hans hjem være vårt i evighet … Han vil ikke skjenke oss dette huset på jorden, men nøyer seg med å vise oss det for at vi skal elske fattigdommen og det skjulte liv. Den bolig han har gjort i stand for oss, er hans eget herliggjorte palass, der vi ikke lenger skal se ham som et barn eller i hostiens skikkelse, men som han virkelig er, i glansen av sin uendelige herlighet! …

***

Flere utdrag fra Thérèses «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre
20. Kjærligheten nærer seg av ofre
21. Arbeidet med novisene
22. Bønnens makt
23. Ve dere når alle taler vel om dere
24. Åndelig festmåltid
25. Små ofre
26. Prestebrødrene
27. Dra meg til deg
28. Innvielsesbønn. Et appendiks.