Pavens preken påskenatt

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Evangelieteksten var fra Lukasevangeliet:

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» […] (Les resten av Luk 24, 1–12 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

1. Kvinnene kommer med velluktende oljer il graven, men frykter at det er forgjeves, for inngangen til graven er sperret av en stor stein. Disse kvinnenes vandring er også vår vandring; den ligner på vår vandring mot frelsen nå i kveld. Tilsynelatende stopper alt opp og blir slått i stykker mot en stein: skaperverkets skjønnhet opp imot syndens drama; frigjøringen fra slaveri opp imot utroskap mot pakten; profetenes løfter opp imot folkets sørgelige likegyldighet. Slik er det i Kirkens historie, og slik er det i historien til hver og en av oss: Det kan virke som om alle de stegene vi tar aldri fører oss i mål. Vi kan bli fristet til å tro at livet styres av en mørk lov: av frustrert håp.

I dag oppdager vi imidlertid at vår vandring ikke er forgjeves, at den ikke kommer til en brå slutt foran en gravstein. En setning ryster kvinnene, og endrer historien: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?» (Luk 24,5); hvorfor tror dere at alt er forgjeves, at ingen kan ta vekk gravsteinene deres? Hvorfor gir dere etter for resignasjon og nederlag? Brødre og søstre, i påsken feirer vi fjerningen av gravsteiner. Steiner rulles til side, Gud tar vekk selv de tyngste steinene, selv de som kan knuse våre håp og forventninger: død, synd, frykt, verdslighet. Menneskehistorien ender ikke foran en gravstein, for i dag møter historien «den levende steinen» (1 Pet 2,4): den oppstandne Jesus. Vi, som Kirke, er grunnlagt på ham, og selv når vi mister motet og er fristet til å dømme alt ut fra våre egne nederlag, kommer han for å gjøre alle ting nye, for å snu opp ned våre skuffelser. I kveld er hver enkelt av oss kalt til igjen å finne tilbake til den levende, den oppstandne Kristus, han som tar bort de tyngste steinene fra vårt hjerte. La oss da først spørre oss selv: Hvilken stein bør tas bort fra meg? Hva heter min stein?

Ofte er det mistillitens stein som ligger i veien for håpet. Når vi gir oss til å tenke at alt går dårlig og alt bare kan bli verre, så ender vi opp med å resignerere og tro at døden er sterkere enn livet. Vi blir kyniske og spottelystne, fulle av usunn motløshet. Inni oss selv bygger vi stein på stein et monument over vår utilfredshet: håpets grav. Vi klager over livet og blir avhengige av å klage, vi blir åndelig syke. En slags gravpsykologi vinner innpass: Alt ender opp i graven, uten noe håp om å slippe levende ut. Men her kommer påskens inntrengende spørsmål: Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Herren holder ikke hus i resignasjonen. Han er stått opp, han er ikke der; ikke let der du aldri vil finne ham: Han er ikke en Gud for døde, men for levende (jf. Matt 22,32). Ikke gravlegg håpet!

Ofte er det en annen stein, syndens stein, som forsegler hjertet. Synden forfører, den lover lettvinte løsninger, velvære og suksess, men etterlater ensomhet og død inni oss. Synd er å lete etter liv blant de døde, å lete etter livets mening i det forgjengelige. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Hvorfor bare ikke bestemme deg for å gi slipp på synden, som ligger som en stein ved din hjertedør og forhindrer det guddommelige lys i å slippe inn? Hvorfor foretrekker du ikke Jesus, «det sanne lys» (Joh 1,9) fremfor juggel som glitrer – penger, karriere, hovmod, lyster? Hvorfor kan du ikke bare fortelle verdens tomme ting at det ikke er dem du lever for, men at du lever for livets Herre?

2. La oss vende tilbake til kvinnene som går til Jesu grav. Når de ser at steinen er borte, blir de bestyrtet; når de får øye på englene, blir de «forferdet» og bøyer seg «med ansiktet mot jorden», står det i evangeliet (Luk 24,5). De tør ikke løfte blikket. Ofte har også vi det slik: Vi fortsetter heller å krøke oss sammen i vår egen tilkortkommenhet, sammen med det vi er redd for. Det er merkelig: Hvorfor gjør vi det? Ofte fordi det i vår innestengthet og tristhet er vi selv som er hovedpersonene, vi har kontrollen, fordi det er mer lettvint å forbli alene i vårt hjertes mørke rom enn å åpne oss for Herren. Men det er bare han som reiser opp. En dikter skrev: «Vi vet ikke hvor høye vi er. Ikke før vi blir kalt til å reise oss opp» (Emily Dickinson, We never know how high we are). Herren kaller oss til å reise oss opp, til å stå opp på hans ord, til å se opp og tro at vi er skapt for himmelen, ikke for jorden; for livets høyland, ikke for dødens lavland: Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?

Gud ber oss se på livet slik han ser på det, og han ser alltid en uutslettelig kjerne av skjønnhet i hver og en av oss. I synden ser han barn å reise opp; i døden ser han søsken å fødes til nytt liv; i trøstesløsheten ser han hjerter å trøste. Så vær ikke redd: Herren elsker ditt liv, også når du er redd for å se på det og ta hånd om det. I sin påske viser han deg hvor høyt han elsker ditt liv: i den grad at han lever det til fulle, at han går igjennom redsel, forlatthet, død og helvete, for å komme seirende ut og si til deg: «Du er ikke alene, stol på meg!». Jesus er ekspert på å forvandle død til liv, våre dødsklager til dans (jf. Sal 30,12): Med ham kan også vi holde påske, som betyr «gjennomgang», «å gå igjennom»: Vi kan gå fra selvopptatt innestengthet til fellesskap, fra trøstesløshet til trøst, fra frykt til tillit. La oss ikke bli stående og se forferdet ned, la oss se opp på den oppstandne Jesus: Hans blikk gir oss håp, for det sier oss at vi alltid er elsket, at uansett hvor mye vi roter det til i vårt liv, endrer hans kjærlighet seg aldri. Det er det ene i livet vi ikke trenger å forhandle om, den eneste vissheten vi har: Hans kjærlighet endrer seg ikke. Så la oss spørre oss selv: Hva i mitt liv ser jeg på? Ser jeg på de døde steder, eller leter jeg etter den levende?

3. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Kvinnene lytter til englene, som legger til: «Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea» (Luk 24,6). Kvinnene hadde mistet håpet fordi de ikke lenger husket Jesu ord og hvordan han kalte dem til seg i Galilea. De hadde mistet det levende minnet om Jesus og kunne da bare stå og stirre på graven. Vår tro trenger stadig å vende tilbake til Galilea, vi trenger å gjenoppvekke vår første kjærlighet til Jesus og vårt kall, vi trenger å komme ham i hug og vende tilbake til hans levende kjærlighet av hele vårt hjerte og sinn; hvis ikke blir vår tro en museumstro, ikke en påsketro. Jesus er ikke en skikkelse fra fortiden, han lever i dag; vi blir ikke kjent med ham i historiebøkene, vi møter ham i livet. La oss i dag komme i hug hvordan Jesus kalte oss, hvordan han vant over vårt mørke, vår motstand, våre synder, hvordan han med sitt ord rørte ved vårt hjerte.

La oss vende tilbake til Galilea. Kvinnene kommer i hug Jesus og forlater graven. Påsken lærer oss at de troende ikke blir værende på kirkegården, for de er kalt til å gå den levende i møte. La oss spørre oss selv: I hvilken retning går jeg i mitt liv? Undertiden hender det at vi ene og alene peiler oss inn på våre problemer, som det aldri er noen mangel på, og går til Herren bare for å få hjelp. Men i så fall er det våre behov, og ikke Jesus, som leder oss. Og det er da stadig å lete etter den levende blant de døde. Selv etter å ha møtt Herren vender vi ofte tilbake til de døde, vi streifer omkring inni oss selv og graver opp igjen gamle tårer og sår, dårlig samvittighet og skuffelser, og lar oss ikke forvandle av den oppstandne. Kjære brødre og søstre, la den levende stå midt i vårt liv! La oss be ham om ikke å bli tatt av strømmen, av et hav av problemer, om nåde til ikke å bli slått i stykker på syndens steiner og mistillitens og fryktens skjær. La oss søke ham, la ham søke oss, la oss søk ham i alle ting og fremfor alle ting. Med ham vil vi stå opp igjen.