Apostlenes gjerninger: 1. Løftet om Den hellige ånd
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese onsdag 29. mai ble følgende stykke lest:
Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem [Han påla dem dette:] «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» (Apg 1,3–5 fra Bibel 2011)
Evangeliets reise ut i verden ved Ordet og Ånden
Apostlenes gjerninger er en bok i Det nye testamentet. Boka forteller om «evangeliets reise ut i verden» og viser «den vidunderlige forening av Guds ord og Den hellige ånd». Det er Ordet i forening med Ånden som spiller hovedrollen i Apostlenes gjerninger, det er de som innvier evangeliseringstiden.
«Hurtig løper hans ord»
«Han sender sitt budskap til jorden» og «hurtig løper hans ord», står det i en salme (Sal 147,15). Guds ord løper, det er dynamisk og vanner all grunn som det faller på. Det er ikke talekunst som gjør ord effektive, men Den hellige ånd. Den hellige ånd er Guds «dýnamis», altså Guds kraft. Det kan rense ord og gi dem liv. Ord blir til «dynamitt» som kan «tenne hjerter, sprenge all skjematenkning, all motstand, alle skillevegger, åpne nye veier og utvide Guds rikes grenser. Dette vil vi få se underveis, i Apostlenes gjerninger, i denne katekeserekken.»
Sønnens og Åndens felles sendelse
Sønnen og Ånden er forskjellige, men uadskillelige. Ved Den hellige ånd ble Guds sønn ble unnfanget, Den hellige ånd var hans salving, støttet i hans sendelse, bestemte hans valg av apostler og sørget for at de kunne forkynne slik de skulle.
Apostlenes gjerninger er fortsettelsen
Evangeliet slutter med oppstandelsen og Kristi himmelfart. Apostlenes gjerninger er fortsettelsen. «Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til», forteller evangelisten Lukas (Apg 1,3), forfatter av også Apostlenes gjerninger. Jesus ber dem vente på det som de er blitt lovet: «Dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd» (Apg 1,5).
Parrhesia – frimodighet
I Den hellige ånd får vi parrhesia – frimodighet – til å tale ikke bare som mennesker, men som Guds barn: «et gjennomsiktig, fritt, virksomt ord, fullt av kjærlighet til Kristus og våre søsken».
Gaven kommer til riktig tid
Alt det Herren gir er gaver og utenfor vår kontroll. Da apostlene ønsket å vite når det som var blitt forkynt skulle skje, sa Jesus: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,7–8).
Ikke fabrikkere noen misjon
Den oppstandne ber apostlene om å vente. Det er en hellig historie som er i gang. Herren over tid og rom tar sine «steg» til riktig tid. Apostlene trenger ikke å engste seg, ikke selv «fabrikkere» noen misjon. Misjonen er Herrens verk.
Apostlene venter sammen som én familie
Ventetiden tilbringer apostlene og noen kvinner, deriblant jomfru Maria, sammen i bønn. De lever sammen som Herrens familie i «rommet ovenpå». De ber sammen – enhetlig. Med bønn overvinnes ensomhet, fristelse og mistenksomhet, og hjertet åpnes for fellesskapet.
***
