Pavens preken ved begynnelsen av misjonsmåneden

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Tirsdag 1. oktober,  på Thérèse av Jesusbarnets minnedag, ble den ekstraordinære misjonsmåneden, med tema «Døpt og utsendt: Kristi Kirke på misjon i verden»,  innledet med vesper i Peterskirken. Lignelsen om talentene ble lest:

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han … (Matt 25,14–30 fra Bibel 2011)

Her følger hele pavens preken, med i tillegg deloverskrifter:

Våg å satse

I den lignelsen som vi har hørt viser Herren seg som en mann som kaller til seg tjenerne sine og overlater dem alt han eier før han drar (jf. Matt 25,14). Gud har betrodd oss det beste han har: vårt liv, andres liv, forskjellige gaver til hver enkelt. Og disse godene, disse talentene, er ikke ment å oppbevares i en safe. De er et kall. Herren kaller oss til å bruke talentene modig og kreativt slik at de kan bære frukt. Gud kommer til å spørre oss om vi har satset, vært vågsomme og kanskje til og med tapt ansikt. Denne ekstraordinære misjonsmåneden er ment å ruske opp i oss og provosere oss til å bli aktive i det gode. Ikke troens notarer og nådens voktere, men misjonærer.

Et talende liv

Det er ved å leve som et vitne at man blir misjonær: med sitt liv å vitne om at man kjenner Jesus. Det er livet som taler. «Vitne» er nøkkelordet, et ord som betyr det samme som «martyr». Martyrene er troens første vitner: ikke med sine ord, men med sitt liv. De vet at tro ikke er propanda eller proselyttisme, tro er respektfull livgiving. De sprer fred og glede, av kjærlighet til Jesus elsker de alle, også sine fiender. Og vi, som har oppdaget at vi er barn av vår himmelske Far, hvordan kan vi holde tett om gleden over å være elsket, vissheten om alltid å være dyrebare i Guds øyne? Dette er budskapet som så mange mennesker venter på. Og det er vårt ansvar. La oss spørre oss i denne måneden: Hvordan står det til med mitt vitnesbyrd?

Omisjon (unnlatelse) er det motsatte av misjon

De driftige tjenerne hadde vært «gode» og «tro», sier Herren på slutten av lignelsen; tjeneren på defensiven derimot hadde vært «dårlig» og «lat» (jf. versene 21.23.26). Hvorfor er Gud så streng med denne tjeneren som hadde vært redd? Hva galt hadde han gjort? Det gale er at han ikke hadde gjort godt, hans synd var unnlatelse. – Den hellige Albert Hurtado sa: Det er godt, ikke å gjøre ondt, men ondt, ikke å gjøre godt! – Og denne synden kan gjelde et helt liv, for vi har ikke fått livet for at vi skal grave det ned, men for at vi skal satse det; ikke for at vi skal sitte på det, men for at vi skal gi det. Den som holder seg til Jesus vet følgende: Det man gir, har man, det man skjenker, eier man; hemmeligheten ved å eie livet er å gi det. Når vårt liv består av unnlatelser, fornekter vi vårt kall: unnlatelse – omisjon – er det motsatte av misjon.

Synder mot misjonen

Vi begår en unnlatelsessynd, vi synder altså mot misjonen, når vi i stedet for å spre glede, lukker oss i trist offermentalitet med tanker om at ingen elsker oss og forstår oss. Vi synder mot misjonen når vi gir etter for resignasjon: «Jeg klarer det ikke, jeg er ikke i stand til det». Hvordan kan det ha seg? Gud har gitt deg visse talenter, men du regner deg som så fattig at du ikke kan berike noen? Vi synder mot misjonen når vi stadig klager og gjentar at alt, både i verden og i Kirken, går dårlig. Vi synder mot misjonen når vi er fryktens slaver og blokkeres, når vi lar oss lamme av en «slik er det alltid blitt gjort»-innstilling. Og vi synder mot misjonen når vi lever vårt liv som en byrde og ikke som en gave; når vi og vårt er midtpunktet, og ikke våre søsken som venter på å bli elsket.

Ydmyk og betingelsesløs kjærlighet

«Gud elsker en glad giver» (2 Kor 9,7). Han elsker en utadgående Kirke. Men pass på: Om den ikke går ut, er den ikke Kirke. Kirken er for veien der ute, Kirken vandrer. En utadgående, misjonerende Kirke er en Kirke som ikke kaster bort tid på å gråte over det som ikke går bra, over troende som er blitt borte, over forsvunne verdier fra en annen tid. Ikke en Kirke som leter etter beskyttede oaser, for å kunne ta det med ro; en Kirke som bare ønsker å være jordens salt og verdens surdeig. Denne Kirken vet at dette er dens kraft, Jesu kraft; ikke sosial eller institusjonell betydningsfullhet, men ydmyk og betingelsesløs kjærlighet.

Tre gode og tro tjenere ledsager oss

I dag går vi inn i misjonsmåneden oktober, i følge med tre «tjenere» som bar mye frukt. Den hellige Thérèse av Jesusbarnet viser oss veien. Hun gjorde bønn til drivstoffet for misjonsvirksomhet i verden. Dette er også rosenkransbønnens måned: Hvor mye ber vi for spredning av evangeliet, for omvendelse fra «omisjon» til misjon? Og så har vi den hellige Frans Xavier, en av Kirkens store misjonærer. Også han rusker opp i oss: Kommer vi oss ut av våre skall, er vi, for evangeliets skyld, i stand til å gi slipp på våre bekvemmeligheter? Og så har vi den ærverdige Pauline Jaricot, en arbeiderkvinne som med sitt daglige arbeid støttet misjonsvirksomheten: Det hun avsatte av sin lønn ble begynnelsen til Den pavelige misjonsvirksomhet [Missio]. Og vi, gjør vi hver dag til en gave, for å overvinne kløften mellom evangelium og liv? Vær så snill, la oss ikke leve en «sakristitro».

Du også

En ordenskvinne, en prest og en legkvinne ledsager oss. De sier oss at ingen er utelukket fra Kirkens misjon. Ja, denne måneden kaller Herren også deg. Han kaller deg, familiefar eller familiemor; deg, unge mann eller kvinne som drømmer stort; deg, som jobber i en fabrikk, butikk, bank, restaurant; deg, som ikke har noe arbeid; deg som ligger i en sykehusseng … Herren ber deg være en gave der du er, slik du er, med dem du har rundt deg; ikke å underkaste deg livet, men å gi liv; ikke å oppløse deg i selvmedlidende gråt, men å la den lidendes tårer gå inn på deg. Friskt mot, Herren forventer seg mye av deg! Han forventer også at noen har mot til å dra av sted, dit hvor det er størst behov for håp og verdighet, dit hvor så altfor mange fortsatt lever uten evangeliets glede. «Men må jeg dra alene?» Nei, det går ikke. Hvis vi tenker oss misjon som en forretningsvirksomhet, med arbeidsplaner, går det ikke. Det er Den hellig ånd som er misjonens hovedaktør. Han er hovedpersonen. Dra sammen med Den hellige ånd. Dra, Herren vil ikke forlate deg; når du vitner, vil du oppdage at Den hellige ånd er ankommet før deg, for å forberede veien for deg. Friskt mot, brødre og søstre; friskt mot, Mor Kirken: Gjenfinn din fruktbarhet i misjonens glede!

***

Les også:
Pave Frans' budskap til Verdensmisjonsdagen 2019
De nordiske biskopers hyrdebrev: – Misjonen er troens hjerte
Pavens bønneintensjoner for oktober 2019
Invester i kjærligheten! Pave Frans’ preken på Verdensdagen for de fattige 2017