Pave Frans’ presentasjon av mester Fiorito
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Miguel Ángel Fiorito (1916–2005) var en argentisk jesuitt ved Collegio Massimo di San Giuseppe, et presteseminar i nærheten av Buenos Aires. Han var med på å forme flere generasjoner av latinamerikanske jesuitter, deriblant pave Frans. Fioritos skrifter utgis nå, på spansk, av jesuittenes La Civiltà cattolica.
Med sin presentasjon fredag 13. desember, på 50-årsdagen for sin prestevielse, ønsket paven å takke jesuittordenen for alt det den har gjort for ham og gitt ham – Fiorito var en av mange gode lærere i ordenen. Videre ønsket paven å takke og oppmuntre de mange menn og kvinner som driver åndelig veiledning. Maestro Fioritos skrifter, hans såkalte Escritos, vil kunne gagne hele Kirken, mente paven. Paven har også skrevet et forord til Escritos.
En kommentator
Fiorito likte å anse seg selv som en kommentar, bokstavelig talt, sa paven. Som en som kommenterer («com-mentum»), som altså tenker sammen med andre. Fiorito gjorde mye for å gjøre sine disipler kjent med gode forfattere. Han valgte ut tekster til jesuittenes månedlige tidsskrift Boletín de espiritualidad og kommenterte dem. Han var alltid på jakt etter tidenes tegn, lydhør for hva Den hellige ånd sier gjennom forfattere fra forskjellige tider. Han valgte ut tekster som svar på aktuelle problemer og også på dypere problemer.
Å dele og meddele. Skole i åndelige øvelser
Fiorito formidlet en «Skolens ånd» til sine elever: Intellektets åndelige goder skulle tilhøre alle i fellesskap. Han formidlet det «å meddele nettopp selve meddelsomheten».
Fiorito siterte gjerne Augustin: «Følgende gjelder for enhver ting som ikke tar slutt når den gis til andre: Om man eier den uten å dele den med andre, så eier man den ikke slik man burde eie den» (De doctrina christiana, I, 1).
Paven understreket også at mester Fiorito selv levde som en disippel blant disipler.
Åndelig barmhjertighet
Fioritos skrifter er fulle av råd, irettesettelser, trøst, hjelp, undervisning, kort sagt av åndelig barmhjertighet, som «leger oss for den mest triste og medynkverdige av sykdommer: åndelig blindhet, som forhindrer oss i å kjenne Guds tid, den tid han gjester oss».
Dialog. Fiorito «holdt seg utenfor»
Fiorito var en «dialogens mester». Han sa lite selv, men hadde stor evne til å lytte. Det var åndelig skjelnende lytting, som er helt vesentlig for dialog.
Typisk for Fiorito som åndelig ledsager var å «holde seg utenfor» når noen fortalte ham noe: «Det som skjedde med deg ble gjenspeilet i ham, og så ga han deg frihet, uten å komme med formaninger, uten å felle dommer. Han respekterte deg. Han hadde tro på friheten», sa paven.
Det var ikke det han ikke interesserte seg for deg, ikke at han ikke ble rørt. Men det viktigste var å «holde seg utenfor», for å kunne høre skikkelig etter. Det var først og fremst lyttemåten som gjorde Fiorito til en dialogens mester. Når han holdt seg utenfor problemet, kunne man selv ta frem alt det man holdt skjult inni seg selv – uten å bli avbrutt, uten å bli stilt spørsmål. Fiorito lot en snakke. Han så ikke på klokka.
Fiorito stilte sitt hjerte til rådighet. Han bød andre sin spesielle indre fred. I den freden kunne man lytte til det som uroet ens eget hjerte. Det var derfor man fikk lyst til å «gå og rådføre seg med Fiorito», slik man pleide å si, når man kjempet sine indre kamper.
Og slik vekket han sine disiplers ønske om ha en skikkelig dialog med seg selv, med andre og med Gud. Det var forøvrig Fiorito som lærte pave Frans ikke å gå i dialog med djevelen.
I sin dialog med andre hadde han evnen til å «fiske» inni dem, fortalte paven. Mens man pratet kunne det hende at han bet seg merke i et eller annet ord eller en gestus, et eller annet som han reagerte på. Han spurte da nærmere om «det uttrykket som du benyttet der», ofte noe som uttrykte for andre. Han sa: «Du blir fristet!». Han fikk en til å se objektivt på det, og han lo, uten forargelse, uten fordømmelse.
Fioritos apotek
Fiorito hadde et bibliotek der en hel, stor vegg var innredet som et apotek, med skuffer fulle av papirlapper med forslag til studier, bønner og gjerninger. Veggen var hele seks meter lang og fire meter høy. Han lyttet først til en i stillhet. Så kunne han reise seg og lete fram noen papirlapper, som han overrakte en uten mange ord.
«Det var som om det rådet som du trengte, eller legemiddelet for en sjelelig sykdom, allerede var forutsett, fra tidenes morgen … […] Ut fra de skuffene kom det ikke bare legemidler, men fremfor alt nye ting, Åndens ting, som hadde ventet på det riktige spørsmålet, på et menneskes brennende ønske.»
Pave Frans sa at Fiorito hadde «profetiens nådegave», altså at han virkelig var i stand til å meddele den nåde han selv erfarte i sitt liv.
Tårer
«Fiorito hadde tårenes gave, som er et uttrykk for åndelig trøst», sa paven. På dødsleiet hadde han mistet taleevnen. Men han så. Intenst. Og han gråt rolige tårer i sine siste møter med menneskene.
En gang kommenterte Fiorito den hellige Benedikts vektlegging av tårer slik: «Tårer er et lite, håndfast tegn på Guds sødme, som knapt synes på utsiden, men som uopphørlig gjennomtrenger et hjerte i indre samling».
Paven mintes sine egne ord i Gaudete et exsultate: «Den som ser tingene slik de virkelig er, som tar smerten inn over seg og gråter i sitt hjerte, er i stand til å nå livets dyp og virkelig være lykkelig» (76).
Gjesp
Paven fortalte, halvt i spøk, at Fiorito også hadde «gjespingens gave». Det hendte at han begynte å gjespe, helt åpenlyst, mens man fortalte ham om seg selv. Ikke fordi han kjedet seg. Men slik gjesping er smittsomt og iblant kan den hjelpe en å «dra en ond ånd ut» og «vide sjelen ut».
Salme 1
Paven avsluttet med å bemerke at på Fiorito passer ordene i Salme 1. «Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke.»
Les også:
Miguel Ángel Fiorito SJ: a spiritual mentor for Pope Francis
Pope Francis has written a preface to Fiorito’s Writings
Hele pavens presentasjon
Escritos. Fioritos skrifter til salgs hos La Civiltà Cattolica
