Pavens epifaniapreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På høytiden for Herrens åpenbaring (epifania, helligtrekongersfest) leser vi om vismennenes vandring fra Østen:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […] Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. […] (Les hele Matt 2,1–12 i Bibel 2011)

Her følger pave Frans' preken med i tillegg deloverskrifter:

Vismennenes mål: tilbedelse

I evangeliet (Matt 2,1–12) hørte vi i begynnelsen vismennene uttrykke sin hensikt: «Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham» (vers 2). Å kunne tilbe er hensikten med deres reise, målet for deres vandring. For da de så kom til Betlehem, «fikk [de] se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham» (vers 11). Uten tilbedelse vil vi miste retningssansen for vårt kristenliv, som jo er en vandring mot Herren, ikke mot oss selv. Denne faren advarer evangeliet oss mot, i noen skikkelser som, i motsetning til vismennene, er ute av stand til å tilbe.

Ikke tilbe deg selv

For det første har vi kong Herodes. Han benytter verbet «å hylle», men på en bedragersk måte. Han ber vismennene forhøre seg nøyaktig om hvor barnet er, «for», sier han, «at også jeg kan komme og hylle det» (vers 8). Men i virkeligheten tilba Herodes bare seg selv, og derfor ville han bli kvitt Barnet, ved å lyve. Hva lærer dette oss? At det menneske som ikke tilber Gud, er tilbøyelig til å tilbe seg selv. Og kristenliv uten gudstilbedelse kan bli en veloppdragen måte å få bifall for seg selv og sin egen dyktighet. – Kristne som ikke klarer å tilbe, kristne som ikke kjenner tilbedende bønn … – Det er en alvorlig fare: å betjene seg av Gud i stedet for å tjene ham. Ofte forveksler vi evangeliets interesser med våre egeninteresser; ofte gir vi slikt som passer oss selv et skjær av religiøsitet; ofte roter vi ihop makt ifølge Gud – å tjene andre – med makt ifølge verden– å tjene seg selv!

Bruk ikke bare hodet

Foruten Herodes er det flere andre i evangeliet som ikke klarer å tilbe: overprestene og folkets skriftlærde. Med stor nøyaktighet forteller de Herodes hvor Messias skulle bli født: i Betlehem i Judea (jf. vers 5). De kjenner profetiene og siterer dem riktig. De vet hvor de skal dra – store teologer, store! – men drar ikke. Også av dette kan vi lære noe. I kristenliv er det ikke nok med viten: Vi kan ikke kjenne Gud uten å gå ut av oss selv, møte andre og tilbe. Teologi og pastoral effektivitet tjener lite eller ingenting om man ikke bøyer knærne; om man ikke gjør som vismennene: Ikke bare organiserte de reisen godt, men de vandret og tilba. Gjennom tilbedelse forstår vi at tro ikke er begrenset til en samling vakre læresetninger, men at det er et forhold til en levende Person, som vi er kalt til å elske. Det er ved å stå ansikt til ansikt med ham at vi blir kjent med Jesu ansikt. Gjennom tilbedelse oppdager vi at kristenlivet er en kjærlighetshistorie med Gud. Det er da ikke nok med gode ideer, men vi må sette Gud først, slik forelskede gjør med sin elskede. Slik må Kirken være, en tilbederske forelsket i Jesus, sin brudgom.

Gi Gud forrangen

La oss ved begynnelsen av året igjen oppdage at tro fordrer tilbedelse. Om vi klarer å falle på kne for Jesus, vil vi overvinne fristelsen til å gå beint på, hver vår vei. Å tilbe er jo å foreta en eksodus fra det største slaveri, nemlig slaveriet for en selv. Å tilbe er å stille Herren i sentrum, for å slutte å være selvsentrerte. Det er å ordne alt riktig, ved å gi Gud forrangen. Å tilbe innebærer å sette Guds planer foran min tid, mine rettigheter, mine rom. Det er å bejae det Skriften lærer: «Herren din Gud skal du tilbe» (Matt 4,10). Din Gud: Å tilbe er å kjenne at Gud og jeg tilhører hverandre. Det er å si «du» til ham, i fortrolighet, det er å bringe ham vårt liv og tillate ham å tre inn i det. Det er å la hans trøst stige ned til verden. Å tilbe er å oppdage at for å be er det nok å si: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28), og la hans ømhet gjennomtrenge oss.

Å konsentrere seg om det vesentlige

Å tilbe er å møte Jesus uten ønskeliste, bare med ønske om å være sammen med ham. Det er å oppdage at med lovprisning og takksigelse øker gleden og freden. Når vi tilber, tillater vi Jesus å lege og forandre oss. Vår tilbedelse gjør det mulig for Herren å forvandle oss med sin kjærlighet, å opplyse vårt mørke, å gi oss styrke i svakhet og mot under prøvelser. Å tilbe er å konsentrere seg om det vesentlige: Vi avruses da fra mye unyttig, fra forskjellige former for avhengighet som bedøver hjertet og lamslår sinnet. Tilbedelse lærer oss jo å avvise alt det som ikke skal tilbes: pengeguden, forbruksguden, vellystguden, suksessguden, vårt eget jeg opphøyd til gud. Å tilbe er å gjøre seg liten for Den høyestes ansikt, for foran ham å oppdage at livets storhet ikke består i å ha, men i å elske. Å tilbe betyr igjen å oppdage at overfor kjærlighetsmysteriet, som overskrider enhver avstand, er vi alle søsken: Det er å øse det gode fra kilden; det er i Gud, som er nær oss, å finne mot til å nærme oss andre mennesker. Å tilbe er å klare å tie foran Det guddommelige ord, for å lære å si ord som ikke sårer, men trøster.

Tilbedelse er en kjærlighetsgestus

Å tilbe er en kjærlighetsgestus som forandrer vårt liv. Det er å gjøre som vismennene: å bringe Herren gull, for å si ham at intet er mer dyrebart enn han; det er å gi ham røkelse, for å si ham at det bare er sammen ham at vårt stiger opp; det er å gi ham myrra, som bruktes til å salve sårede og mishandlede kropper, for å love Jesus å hjelpe våre marginaliserte og lidende medmennesker, for i dem finnes han selv.

Vanligvis vet vi hvordan vi ber – vi ber om noe, vi takker Herren – men Kirken må komme videre med tilbedende bønn, tilbedelsen må vokse. Det er en visdom som vi bør lære dag etter dag. Å be tilbedende: tilbedende bønn.

«For ham skal alle folkeslag bøye kne»

Kjære brødre og søstre, i dag kan hver enkelt av oss spørre seg: «Er jeg en kristen som tilber?» Mange kristne ber, men klarer ikke å tilbe, så la oss stille oss dette spørsmålet. La oss finne tid til tilbedelse i hverdagen, og la oss skape rom for tilbedelse i våre fellesskap. Det er opp til oss, som Kirke, å omsette i praksis omkvedet til dagens Salme: «For ham skal alle folkeslag bøye kne». Ved å tilbe vil også vi, likesom vismennene, oppdage meningen med vår vandring. Og likesom vismennene vil vi bli fylt av «jublende glede» (vers 10).