Saligprisningene: 3. Salige er de som sørger

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Lesningen var fra Sakarja:

Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte. (Sak 12,10 fra Bibel 2011)

Indre smerte

«Penthos» kalte ørkenfedrene indre smerte som åpner oss for en ny relasjon til Herren og vår neste. Penthos er en sentral holdning i kristen spiritualitet.

I Bibelen gjelder penthos enten smerte på vegne av et annet menneske, som gjennomgår lidelse, eller smerte over vår egen synd.

Medlidende smerte

Når vi virkelig er glad i noen, deler vi deres smerte og gråter med dem. Og vi sørger når de blir borte.

Enkelte holder avstand fra andre, de har mistet evnen til å gråte for andre. Slike mennesker trenger å vekkes.

«Det er bittert å gjennomgå for sorg, for eksempel, men det kan være nyttig. Vi kan da få øynene opp for livet og hvert enkelt menneskes hellige og uerstattelige verdi, og da går det opp for oss hvor kort tiden er.»

Smerte over egen synd

Det er mulig å sørge over egen synd, over å ha gjort andre ondt, over å ha unnlatt å gjøre godt, over å ha forrådt forholdet til Gud, kort sagt: over ikke å ha elsket. Følelsen er at «jeg har såret den som jeg elsker», og dette får oss til å gråte.

Det er vanskelig å se sin egen synd, men livsviktig, sa paven. Han brukte Peter og Judas som eksempler: «Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: ‘Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.’ Og han gikk ut og gråt bittert» (Luk 22,61–62). «Peters gråt brakte ham til en ny og meget mer sann kjærlighet». Det var rensende og fornyende gråt, sa paven. Men Judas derimot fornektet synden, og gikk bort og hengte seg.

Vi kan ikke av oss selv forstå vår synd. Vi må ha hjelp av Den hellige ånd. Og den hjelpen må vi be om: «Herre, la meg forstå det gale jeg har gjort og kan komme til å gjøre!». Det er en meget stor gave, og fører til angerens tårer.

En av de første munkene, den hellige Efrem Syreren, skrev at et ansikt vasket av tårer er usigelig vakkert (jf. Discorso ascetico). «Angerens skjønnhet, gråtens skjønnhet, ruelsens skjønnhet! Som alltid har kristenlivet sitt beste uttrykk i barmhjertigheten. Klok og salig er den som tar imot smerte forbundet med kjærligheten, for han vil bli trøstet av Den hellige ånd». Paven ba oss aldri glemme at Gud tilgir alltid, Gud tilgir selv de styggeste synder. Problemet er vi selv: Vi går gjerne fort lei av å be om tilgivelse og lukker oss i oss selv.

«Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld» (Sal 103,10). Hvis vi alltid har det klart for oss, vil vi kunne leve i barmhjertighet og medlidenhet, og kjærligheten blir synlig i oss. «Må Herren la oss å elske med umåtelig kjærlighet, å elske med smil, med nærhet, med tjeneste, og også med gråt.»

***

Sammendrag på norsk av de foregående katekesen i denne serien:
1. Introduksjon
2. Salige er de som er fattige i ånden

Pavens katekeser på svensk, som tekst og som podcast
«Gaudete et exsultate»: saligprisningene
Den indre botferdighet i Den katolske kirkes katekisme