Bønn: 3. Skaperverkets mysterium
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Ved begynnelsen av generalaudiensen 20. mai ble det lest fra Salme 8:
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?
[…]
Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
(Sal 8.4–5.10 fra Bibel 2011)
Skapelsen
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden … Og Gud så at det var godt.» Skapelsesberetningen er som en takksigelseshymne, med omkved som gjentar godheten og skjønnheten ved alt liv. Med sitt ord kaller Gud alt til liv, og til sist også mennesket. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (jf. 1 Mos 1).
Bønn i undring over skaperverket
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» Skaperverkets skjønnhet og mysterium kaller oss til å be (jf. KKK 2566 ??).
Vi betrakter det enorme livsmysterium rundt oss – himmelen, solnedgangen, blomstene – og tenker at det må ligge en plan full av kjærlighet bak alt sammen. Vi undrer oss. Hva er mennesket i denne store sammenhengen? Et lite vesen som fødes, som dør, et meget skrøpelig vesen. Men likevel det eneste med bevissthet om all denne overdådige skjønnheten.
Når vi ber, oppdager vi barmhjertigheten. Det finnes én som ser med velvilje på oss. Ingenting er til uten grunn, og aller minst vi. «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære» (Sal 8,6). Vårt gudsforhold er vår storhet, vår innsettelse på tronen. Av natur er vi nesten ingenting, men av kall er vi barn av den store Kongen.
Bønn åpner døren for håpet
Den gang skapelsesberetningen ble nedskrevet hadde Israels folk det alt annet enn greit. En fiendemakt hadde okkupert landet deres; mange var blitt bortført og var slaver i Mesopotamia. De hadde ikke lenger noe som helst, verken hjemland, tempel, sosialt liv eller religiøst liv.
Men nettopp med utgangspunkt i skapelsesberetningen er det likevel noen som begynner å finne grunn til takksigelse, til å love Gud for selve eksistensen. Og «bønnen er håpets første kraft»: Bønnen åpner døren for håpet. Håpet finnes jo, men med bønnen åpner vi døren for det. Den som ber tar vare på de grunnleggende sannheter; den bedende gjentar, for seg selv, at til tross for alle vanskeligheter, er livet fullt av forunderlig nåde og at vi derfor må ta vare på det.
Den som ber vet at håp er sterkere enn motløshet, at kjærlighet er sterkere enn død. Håpet får mennesket til å lyse. Og en dag vil kjærligheten seire; når og hvordan vet vi ikke.
Glede og takksigelse
«Vi bærer alle sammen på glede. Har dere tenkt på det? At du bærer på glede? Eller foretrekker du å bringe dårlig nytt, slikt som gjør at vi blir lei oss? Vi er alle i stand til å bære på glede. Dette livet er den gaven Gud har gitt oss. Det er for kort til at vi kan leve det i tristhet og bitterhet. La oss lovprise Gud og være glade ganske enkelt for å være til! La oss se på universet, på alt det skjønne rundt oss og også på våre kors og si: ‘Du eksisterer, du har skapt oss slik, til deg.’ Det er nødvendig å føle den hjertets uro som får oss til å takke og lovprise Gud. Vi er barn av den store Kongen, av Skaperen, i stand til å lese hans underskrift i hele skaperverket – skaperverket som vi nå ikke forvalter – hans underskrift som skapte det av kjærlighet. Må Herren gi oss en stadig dypere forståelse av dette og få oss til å si ‘takk’. Og dette ‘takk’ er en vakker bønn.»
