Regina caeli pinsedag
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Om morgenen ble pinsemessen holdt i Peterskirken med få deltakere. Les også pavens pinsepreken.
Evangelieteksten den 31. mai var:
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19–23 fra Bibel 2011)
Her følger alt det paven sa før Regina caeli-bønnen, med i tillegg deloverskrifter:
Fred være med dere!
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag som Petersplassen er åpen, kan vi vende tilbake. Det er en glede!
I dag feirer vi den store pinsefesten, til minne om utgydelsen av Den hellige ånd over det urkristne fellesskapet. Dagens evangelium (jf. Joh 20,19–23) bringer oss tilbake til kvelden påskedag og viser oss den oppstandne Jesus, som viser seg i salen ovenpå, der disiplene har søkt tilflukt. De var redde. «Han sto midt iblant dem og sa: ‘Fred være med dere!’» (vers 19). Disse ordene, «Fred være med dere», som er hans første ord etter oppstandelsen, må betraktes som mer enn en hilsen: De er et uttrykk for at han tilgir disiplene, som, for å si det som det var, hadde latt ham i stikken. Det er ord som uttrykker forsoning og tilgivelse. Og også vi, når kommer med en fredshilsen, gir tilgivelse og ber om tilgivelse. Jesus tilbyr sin fred nettopp til disse disiplene, som er redde, som har vondt for å tro det som de til og med har sett, nemlig den tomme graven, og undervurderer vitnesbyrdet til Maria Magdalena og de andre kvinnene. Jesus tilgir – han tilgir alltid, og tilbyr sin fred til sine venner. Ikke glem det: Jesus blir aldri lei av å tilgi. Det er vi som blir lei av å be om tilgivelse.
Jeg sender dere
Ved å tilgi disiplene og samle dem rundt seg, danner Jesus en Kirke av dem, hans Kirke, som er et fellesskap som er forsonet og klart til misjon. - Forsonet og klart til misjon: Når et fellesskap ikke er forsonet, er det ikke klart til misjon: Det er klart til diskusjoner. – Møtet med den oppstandne Herren snur opp ned på apostlenes liv og forvandler dem til modige vitner. Like etterpå sier jo Herren: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (vers 21). Disse ordene lar oss forstå at apostlene blir sendt for å videreføre den sendelsen som Faderen hadde betrodd Jesus. «Jeg sender dere»: Det er ikke tiden for å stenge seg inne, heller ikke for å lengte tilbake til de «gode dager» med Mesteren. Oppstandelsesgleden er stor, men det er en ekspansiv glede, som man ikke kan beholde for seg selv. Den må gis videre. På søndagene i påsketiden hørte vi først nettopp denne episoden, deretter møtet med Emmaus-disiplene, så den gode hyrde, avskjedstalen og løftet om Den hellige ånd: Alt dette tar sikte på å styrke disiplenes tro – og også vår tro – med tanke på misjonen.
Ta imot Den hellige ånd
Det er nettopp for å gi liv til misjonen at Jesus gir apostlene sin Ånd: «Ta imot Den hellige ånd» (vers 22). Den hellige ånd er en ild som brenner opp synder og skaper nye menn og kvinner; han er den kjærlighetsild som disiplene kan «sette verden i brann» med – en øm kjærlighet, en forkjærlighet for små, fattige, utelukkede … I dåpens og konfirmasjonens sakramenter mottok vi Den hellige ånd med hans gaver: visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt. Denne siste gaven – gudsfrykt – er stikk motsatt av den frykt som til å begynne med lammet disiplene: Det er kjærlighet til Herren, det er visshet om hans barmhjertighet og godhet, det er tiltro til at det lar seg gjøre å bevege seg i den retning han viser oss, med hans stadige nærvær og støtte.
Jeg er med dere alle dager
Pinsefesten fornyer vår bevissthet om Den hellige ånds livgivende nærvær i oss. Han gir også oss mot til å forlate våre «øvre salers» beskyttende vegger, vår små grupper, og ikke gå inn for å slappe av i et rolig liv, eller stenge oss inne i ufruktbare rutiner. La oss nå løfte vår tanke til Maria. Hun var der, sammen med apostlene, da Den hellige ånd kom, sammen med resten av urmenigheten opplevde hun den vidunderlige pinsen. La oss be henne gi Kirken en brennende misjonerende ånd.
***
