Bønn: 7. Moses’ bønn

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved generalaudiensen 17. juni ble det lest om da Moses gikk i forbønn for folket som hadde laget seg en gullkalv:

Da ba Moses om velvilje for Herren sin Guds ansikt. Han sa: «Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot folket ditt, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd? […] Vend om fra din brennende vrede, og la være å gjøre ondt mot folket ditt! Husk på dine tjenere Abraham, Isak og Israel […] Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket. (2 Mos 32,11–14 fra Bibel 2011)

Moses

Da Moses ble kalt av Gud, var han, menneskelig sett, en temmelig mislykket mann. Som sønn av faraos datter hadde han nok kunnet gjøre karriere. Men han hadde i stedet prøvd å hjelpe sine landsmenn – uten at det var kommet noe godt ut av det – og hadde så rømt sin vei.

Det er i landet Midjan, i stillheten i ørkenen, der han gjeter en annen manns småfe, at han blir kalt av Gud. «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud», ropte Gud fra den brennende tornebusken. Moses skjulte ansiktet, for han var redd for å se Gud. (2 Mos 3,6).

Innvendinger

Gud ber ham føre israelittene ut av Egypt og «inn i et land som flyter av melk og honning». Moses kommer med mange innvendinger: Han er ikke verdig dette oppdraget, han kjenner ikke Guds navn, israelittene vil ikke komme til å tro ham, han har vondt for å tale. Hans innvendinger er ikke til hindring; den som alltid ber lekende lett, uten kamp, er ikke til spesiell glede for Gud.

Men Moses vil alltid komme til å spørre «Hvorfor?» Hvorfor sender du meg? Hvorfor vil du befri dette folket? Denne mangelen på tillit fører til at han på slutten av sitt liv ikke får gå inn i det lovede land, men bare se det fra en fjelltopp (jf. 4 Mos 20,12).

Solidarisk og ydmyk

Moses gjør innvendinger, han bekymrer seg, han er vankelmodig. Han er altså som vi. Likevel kan han be. Paven forklarte at det henger sammen med Moses’ solidaritet og ydmykhet:

Moses slutter aldri å vær solidarisk med sitt folk, særlig ikke i fristelsens og syndens time. Selv når han får mange og viktige ting å gjøre, forblir han nær både folket og Gud: «Moses er så nær Gud at han kan tale med ham ansikt til ansikt (jf. 2 Mos 33,11); og han forblir så nær menneskene at han føler barmhjertighet med dem i deres synder», sa paven.

«Moses var en svært ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden» (4 Mos 12,3). Selv om han nå er er blitt viktig og privilegert, fortsetter han å være fattig i ånden.

Moses går i forbønn

Moses går i forbønn. I ham smelter gudstroen og farsfølelsen overfor folket sammen. Vi ser ham for oss med hendene strukket mot det høye, mot Gud; et er som om han danner en bro mellom himmel og jord. Selv på den verste dagen, da folket forkastet både Gud og ham selv som sin leder, og laget seg en gullkalv, gikk ikke Moses fra sitt folk. Han sa til Gud: «Dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!» (2 Mos 32,31–32).

Forbønn

Moses’ bønn er et gripende bilde på den forbønn som fullendes i den ene «mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus» (1 Tim 2,5; jf. Den katolske kirkes katekisme, 2574). Paven minnet om at «Jesus er broen mellom oss og Faderen. Han går i forbønn for oss, han viser Faderen sine sår, prisen for vår frelse, og går i forbønn.»

Forbønn er typisk for helgener. De er «broer» mellom Gud og hans folk (Den katolske kirkes katekisme, 2577).

Vi kan alle gå i forbønn for alle. «Alle tilhører Gud. De verste syndere, de ondeste mennesker, de mest korrupte ledere er alle Guds barn.» Når vi blir sinte på noen – vi kan gjerne bli sinte, men la være å fordømme – så kan vi gå i forbønn for dem.

***

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Bønnens mysterium
2. Kristen bønn
3. Skaperverkets mysterium
4. De rettferdiges bønn
5. Abrahams bønn
6. Jakobs bønn