Aperuit illis: 2. «Slik at folket skulle forstå»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

4. Da Israels folk kom hjem fra det babylonske fangenskap, ble dette markert med en opplesning av lovboken. I Nehemjas bok gir Bibelen oss en rørende beskrivelse av denne stunden. Folket kom sammen i Jerusalem, på plassen foran Vannporten for å lytte til Loven. Bortføringen hadde ført til at de ble spredt fra hverandre, men nå er de igjen samlet, «alle som en», rundt Den hellige skrift (Neh 8,1). Da den hellige boken ble lest, lyttet hele folket (jf. Neh 8,3), for de visste at der kunne de finne meningen med alt det de hadde gjennomgått. De reagerte med rørelse og gråt på opplesningen: «[Levittene] leste opp fra Guds lovbok mens de tolket og forklarte det som ble lest, slik at folket skulle forstå. Stattholderen Nehemja, presten Esra, den skriftlærde, og levittene som underviste folket, sa da til folkemengden: ‘Denne dagen er hellig for Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og ikke gråte!’ For hele folket gråt da de hørte det som sto i loven. […] ‘Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.’» (Neh 8,8–10)

Disse ordene inneholder viktig lærdom. Bibelen er ikke bare for enkelte, og den er slett ikke noen slags eksklusiv boksamling. Den tilhører fremfor alt folket kalt sammen for å lytte og kjenne seg selv igjen i dette Ordet. Ofte finnes det en tendens til å ville monopolisere den hellige tekst og forvise den til visse kretser eller utvalgte grupper. Slik skal det ikke være. Bibelen er boken til Herrens folk, og når folket lytter går det fra spredning og splittelse til enhet. Guds ord forener de troende og gjør dem til ett folk.

5. I denne enheten, som blir til ved å lytte, er det først og fremst prestene som har det store ansvar med å forklare Den hellige skrift og gjøre den forståelig for alle. Ettersom den er folkets bok, må de som er kalt til å være Ordets tjenere sterkt føle nødvendigheten av å gjøre den tilgjengelig for sitt fellesskap.

Særlig prekenen har en en helt spesiell funksjon, med dens «nærsagt sakramentale karakter» (Evangelii gaudium, 142). Når presten med et enkelt språk, avpasset tilhørerne, får dem til å trenge inn i Guds ord, kan han få dem til å oppdage også «skjønnheten i de bilder som Herren anvendte for å stimulere oss til å gjøre det gode» (ibid.). Dette er en pastoral anledning som ikke bør kastes bort!

For mange av våre troende er dette faktisk deres eneste anledning til å fatte skjønnheten i Guds Ord og se hva det har med deres daglige liv å gjøre. Derfor bør vi bruke tilstrekkelig tid på å forberede prekenen. Vi bør absolutt ikke improvisere våre kommentarer til skriftlesningene. Vi bør ikke breie oss med bedrevitende prekener eller uvedkommende emner. Vi må falle til ro og meditere og be over den hellige teksten. Slik blir vi i stand til å tale med hjertet og nå hjertet til dem som lytter. Slik kommer det vesentlige til uttrykk, og det blir tatt imot og bærer frukt. Må vi aldri gå trett av å vie tid og bønn til Den hellige skrift, slik at det blir tatt imot «ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er» (1 Tess 2,13).

Ettersom kateketenes tjeneste går ut på hjelpe andre å vokse i troen, er det fint om også de føler at det er nødvendig å fornye seg ved hjelp av De hellige skrifter, ved å gjøre seg fortrolig med dem og studere dem. Kateketene vil da kunne hjelpe frem en sann dialog mellom deres tilhørere og Guds ord.

***

Hele Aperuit illis i femten paragrafer:

Del 1. Uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus (1.–3.)
Del 2. «Slik at folket skulle forstå» (4.–5.)
Del 3. Brødet og ordet (6.–8.)
Del 4. Frelse, åndelighet, inkarnasjonsprinsipp (9.–11.)
Del 5. «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt» (12.–13.)
Del 6. Bibelens «forklarelse» (14.)
Del 7. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (15.)