Aperuit illis: 5. «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

12. Når Den hellige skrift leses i den samme Ånd som den er skrevet med, forblir den evig ny. Etter å ha blitt del av Det nye testamente, er Det gamle testamente ikke gammelt, for det inspireres av den ene og samme Ånd, som forvandler alt. Hele den hellige tekst har en profetisk funksjon, som ikke gjelder fremtiden, men nåtiden til den som nærer seg av dette Ordet. Jesus selv sier det tydelig ved begynnelsen av sin virksomhet: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Luk 4,21). De som til daglig nærer seg av Guds Ord blir, likesom Jesus, samtidige med de menneskene som de møter; de lar seg ikke friste verken av ufruktbar fortidsnostalgi eller substansløs fremtidsutopi.

Den hellige skrift utfører sitt profetiske virke fremfor alt i dem som lytter til den. Den fremkaller sødme og bitterhet. Vi blir minnet om det profeten Esekiel bemerker, etter å ha fulgt Herrens oppfordring til å spise bokrullen: «Den smakte søtt som honning» (3,3). På øya Patmos gjør også evangelisten Johannes samme erfaring som Esekiel; også han spiser boken. Men han føyer til noe mer: «I munnen var den søt som honning. Men da jeg hadde svelget den, sved det i magen» (Åp 10,10).

Sødmen i Guds ord driver oss til å ville dele det med dem vi treffer på i vårt liv, for å la dem smake det visse håp, som det byr på (jf. 1 Pet 3,15–16). Bitterheten, i sin tur, kan melde seg når vi innser hvor vanskelig det er virkelig å skulle etterleve det, eller når vi opplever at det blir avvist som irrelevant for livet. Vi må aldri havne i et vanemessig forhold til Guds ord; vi må nære oss av det, for å få øynene opp for vårt forhold til Gud og våre søsken og virkelig leve i det.

13. Den hellige skrift er utfordrende også når det gjelder nestekjærlighet. Guds ord kaller oss stadig tilbake til Faderens barmhjertige kjærlighet, og Faderen ber sine barn om å leve i nestekjærlighet. Jesu liv er det fulle og fullkomne uttrykk for denne guddommelige kjærlighet, som ikke beholder noe for seg selv, men gir seg selv uforbeholdent til alle. I lignelsen om den fattige Lasarus finner vi en verdifull pekepinn. Når Lasarus og den rike mannen dør, ser den rike mannen Lasarus i Abrahams fang og ber da om at Lasarus må bli sendt til hans brødre og formane dem til å leve i nestekjærlighet, for å unngå at også de må lide på samme måte. Abraham gir et beskt svar: «De har Moses og profetene, de får høre på dem» (Luk 16,29). Å lytte til de hellige skrifter, for så å praktisere barmhjertighet: Dette er en av vårt livs store utfordringer. Guds ord er i stand til åpne våre øyne slik at vi kan komme oss ut av kvelende og gold individualisme og i stedet sette ut på delingens og solidaritetens vei.

***

Hele Aperuit illis i femten paragrafer:

Del 1. Uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus (1.–3.)
Del 2. «Slik at folket skulle forstå» (4.–5.)
Del 3. Brødet og ordet (6.–8.)
Del 4. Frelse, åndelighet, inkarnasjonsprinsipp (9.–11.)
Del 5. «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt» (12.–13.)
Del 6. Bibelens «forklarelse» (14.)
Del 7. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (15.)