Å helbrede verden: 7. Omsorg for vårt felles hjem, og kontemplasjon

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen 16. september ble det lest om skapelsen:

Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet. Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt. […] Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den. (1 Mos 2,8–9.15 fra Bibel 2011)

Omsorg for hverandre

Innledningsvis sa paven at det er ved å ha omsorg for hverandre at vi kan komme oss ut av en pandemi. Og han bemerket at dessverre er det slik at «cuidadores» – en spansk betegnelse på dem som tar seg av de svakeste, av de syke, av de gamle – ofte mottar liten anerkjennelse og liten lønn.

Omsorg for jorden og alle skapninger

Vi må likeså ha omsorg for vårt felles hjem: for jorden og for alle skapninger. Alle former for liv er nært forbundet med hverandre (Laudato si', 137–138). Og vår egen sunnhet er avhengig av sunnheten til de økosystemer som Gud har skapt og gitt oss i oppdrag å passe på (jf. 1 Mos 2,15). Mishandling er en alvorlig synd, som gjør ondt og gjør oss syke (jf. LS, 8; 66).

Kontemplere for ikke å mishandle

«Når man ikke lærer å stoppe opp og beundre og akte det som er vakkert, er det ikke underlig at allting forvandles til objekter som uten videre kan brukes og misbrukes» (LS, 215). Kontemplasjon er den beste motgift mot omsorgssvikt (jf. LS, 85; 214). Vi må stoppe opp og se, vi må være stille og lytte. Vårt felles hjem er ikke bare en «ressurs». Skapningene har alle sin egenverdi og «gjenspeiler hver på sin måte et glimt av Guds uendelige visdom og godhet» (KKK, 339).

Antroposentrisme

Uten kontemplasjon er det lett å henfalle til en ubalansert og hovmodig antroposentrisme. Vi tildeler oss selv en altfor viktig rolle; vi tror at vi er eneherskere over alle andre skapninger. Vi vil ta Guds plass og glemmer at vi egentlig er kalt til å være livets forvaltere. Vi ødelegger skaperverkets harmoni, Guds plans harmoni. Vi må slutte med det; vi må vende om.

Skaperverket forteller om Skaperen

Det er altså viktig å finne tilbake til den kontemplative dimensjonen. Når vi kontemplerer, går vi hinsides den nytte en ting har. Slik kontemplasjon er en gave.

Skaperverket bringer oss tilbake til vår Skaper. Mange åndelige lærere har lært oss dette. For eksempel Ignatius av Loyola. Mot slutten av sine Åndelige øvelser innbyr han til «kontemplasjon for å nå kjærligheten», altså å betrakte hvordan Gud ser sine skapninger og glede oss sammen med dem; å oppdage at Gud finnes i sine skapninger, og å elske dem og ha omsorg for dem, av egen frie vilje og av nåde.

Kontemplasjon innenfra

Kontemplasjon skjer ikke utenfra, men innenfra. Vi er en del av naturen, og vi forundres, ikke bare over det vi ser, men fordi vi føler oss som en del av denne skjønnheten. Vi er kalt til å ha omsorg for den. Paven understreket at den som ikke klarer å kontemplere naturen, heller ikke klarer å kontemplere menneskene i deres rikdom og se brødre og søstre.

Aktive forvaltere

De som klarer å kontemplerer har de nødvendig forutsetninger for å bli «miljøforvaltere»: De kan engasjere seg for å endre på det som fører til forfall og helseskader. De kan lære bort og fremme nye produksjons- og forbruksvaner. De kan bidra til en ny økonomisk vekstmodell, en modell som garanterer respekt for vårt felles hjem og for menneskene. De kan søke å forene gammel visdom med ny teknisk kunnskap.

Kontemplere og ha omsorg

Kontemplere og ha omsorg: Dette hjelper oss å rette opp vårt forhold til skaperverket. Ofte kan det virke som om vi er skaperverkets «uvenner». Men vi bør ha et «søsken-forhold» til det: Da tar vi ansvar og blir forvaltere: forvaltere av vårt hjem, av livet og håpet. Vi må ikke glemme generasjonene som kommer etter oss! Vi trenger en «omsorgens revolusjon».