Pavens preken allesjelersdag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Allesjelersdag feiret pave Frans messe i kirken ved den lille Campo Santo Teutonico-kirkegården i Vatikanet. Lesningene var Job 19,1.23–27, Rom 5,5–11 og Joh 6,37–40. Flere ganger gjentok paven Jobs ord:

Jeg vet at min gjenløser lever.
Som den siste skal han stå fram i støvet.

Når huden er revet av meg og kjøttet er borte,
skal jeg se Gud.

Mine øyne ser,
det er jeg som får se ham,
ikke en fremmed.

Her følger hele prekenen:

Den halvdøde Job

Utslått, ferdig med livet, syk, med huden revet av, nær døden, bare skinn og bein, har Job en visshet og uttaler den: «Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet» (Job 19,25). I det øyeblikk Job er lengst nede – aldeles nede, nede – kommer denne omfavnelsen av lys og varme og trøster ham: Jeg får se gjenløseren. Med disse øynene vil jeg se ham. «Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed» (Job 19,27).

Det kristne håp

Denne vissheten, nær livets siste øyeblikk, er det kristne håp. Et håp som er en gave; det er umulig ganske enkelt å ha det. Det er en gave som vi må be om: «Herre, gi meg håp!» Det finnes så mye vondt, og vi kan lett miste motet og tro at vi vil bli fullstendig beseiret i en siste kamp og det ikke finnes noe mer etter døden … Men Jobs stemme kommer stadig tilbake: «Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. […] Mine øyne ser, det er jeg som får se ham», med disse øynene.

Håpet er et anker

«Håpet skuffer ikke» sa Paulus oss (Rom 5,5). Håpet drar oss til seg og gir vårt liv mening. Vi kan ikke se det hinsidige, men Gud gir oss håpet i gave, og det drar oss mot livet, mot den evige glede. Håpet er et anker, som vi har på den andre siden (jf. Hebr 6,18–20). Med et godt tak i tauet holder vi oss oppe. «Jeg vet at min gjenløser lever, og jeg får se ham. Og dette må vi gjenta i våre glade stunder og også i våre triste stunder – i våre «dødsstunder», som vi kan kalle dem.

Denne vissheten er en gave fra Gud, for ved egne krefter kan vi aldri skaffe oss dette håpet. Vi må be om det. Håpet er en gave, som vi aldri fortjener: Det blir gitt, det blir skjenket. Det er nåde.

Målet er Jesus

Og Herren bekrefter så dette – dette håpet som aldri skuffer: «Alle de som Far gir meg, kommer til meg» (Joh 6,37). Dette er håpets mål: å komme til Jesus. Og «den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg» (Joh 6,37–38). Herren tar imot oss, der hvor ankeret er. Å leve med håp er å leve slik: å tviholde på tauet, vel vitende om at ankeret finnes der borte. Og dette ankeret skuffer ikke, nei, det skuffer ikke.

Håpet gir oss styrke

I dag, med de mange brødre og søstre som er gått bort i tankene, vil det gjøre oss godt å se på kirkegårdene og å se opp. Og med Job gjenta: «Jeg vet at min gjenløser lever. […] Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed». Håpet – denne gaven som håpets dyd er – gir oss denne styrken. Må Herren gi det til oss alle.