Pavens preken på Verdensdagen for de fattige

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I sin preken i Peterskirken søndag 15. november, Verdensdagen for de fattige, tok pave Frans utgangspunkt i lignelsen om talentene:

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han. […] Matt 25,14–30 fra Bibel 2011)

Lignelse i tre deler

Den lignelsen som vi har hørt, har en begynnelse, en midtdel og en ende, og de belyser begynnelsen, midtdelen og enden av vårt liv.

Alt begynner med Guds nåde

Begynnelsen. Alt begynner med en stor formue: Herren beholder ikke sine rikdommer for seg selv, men gir dem til tjenerne. En får fem talenter, en annen to og en tredje én talent, alt «etter det hver enkelt hadde evne til» (Matt 25,15). Én talent svarte til omtrent tjue årslønner, har man regnet ut: Det var en stor formue, nok til et helt liv. Dette er altså begynnelsen: Også for oss begynte alt med Guds nåde – alt begynner alltid med nåden, og ikke med våre prestasjoner – med Guds nåde. Han er Far og har lagt en stor formue i våre hender. Han har gitt hver og en forskjellige talenter. Vi bærer på en stor rikdom, som ikke avhenger av hva vi eier, men av det vi er – av det liv som vi har fått, av det gode som finnes i oss, av den uutslukkelige skjønnhet som Gud har utrustet oss med. For vi er skapt i hans bilde, hver av oss er dyrebar i hans øyne, hver av oss er enestående, med sin uerstattelige plass i historien! Slik ser Gud oss, slik føler han oss.

Slutt med «om bare!»

Det er viktig ikke å glemme dette. Når vi betrakter livet vårt, er det altfor ofte slik at vi bare ser manglene og klager over det. Vi gir etter for «om bare»-fristelsen: Om jeg bare hadde det arbeidet, det huset, penger og suksess, om jeg bare ikke hadde det og det problemet, om bare menneskene rundt meg var bedre! … «Om bare»-illusjonen forhindrer oss i å se det som er godt, og det får oss til å glemme våre talenter. Nei, du har ikke det der, men du har dette her, og «om bare» får oss til å glemme dette her. Gud betrodde oss talenter fordi han kjenner hver av oss og vet hva vi er i stand til; han stoler på oss, tross våre svakheter. Han stoler også på den tjeneren som vil komme til å gjemme sin talent: Han håper at også denne tjeneren, til tross for sin frykt, vil gjøre god bruk av det han har fått. Kort sagt ber Herren oss utnytte øyeblikket, uten noen slags fortidsnostalgi, være aktive mens vi venter hans tilbakekomst. Nostalgi kan være stygt – menneskeforakt og dårlig humør, som forgifter sjelen. Vi ser da bakover hele tiden, og vi ser på de andre, men aldri på våre egne hender, aldri på de arbeidsmuligheter som Herren har gitt oss, aldri på vår situasjon … og heller aldri på vår fattigdom.

Tjenesten

Og hermed kommer vi til midten av lignelsen: det tjenerne gjør, altså deres tjeneste. Med tjeneste menes også vårt virke, det som gjør våre talenter fruktbare og vårt liv meningsfylt: Den som ikke lever for å tjene, forspiller jo sitt liv. Dette må vi gjenta ofte: Den som ikke lever for å tjene, forspiller sitt liv. Dette må vi virkelig tenke over: Den som ikke lever for å tjene, forspiller sitt liv. Men hva slags tjeneste er det her snakk om? I evangeliet er gode tjenere de tjenerne som løper en risiko. De er ikke forsiktige og påpasselige, de blir ikke sittende på det de har mottatt, men anbringer det på en god måte. For et gode som ikke blir investert, går tapt; vårt livs storhet avhenger ikke av hvor mye vi sparer, men av hvor mye frukt vi bærer. Hvor mange mennesker bruker sitt liv bare på å legge seg opp rikdom. De tenker på å ha det godt heller enn på å gjøre godt! Men et liv som styres helt av egne behov, uten øyne for andres behov, er fryktelig tomt! Om vi har gaver, er det for selv å kunne være en gave for andre. Og her, brødre og søstre, spør vi oss: Styres jeg bare av mine egne behov, eller har jeg øyne for andres behov? For de trengende? Er min hånd slik [rekker hånden ut og åpner den] eller slik [trekker hånden tilbake og lukker den]?

Tro tjenere setter seg selv på spill

Det bør understrekes at hele fire ganger blir de betegnet som «tro», de tjenerne som investerer, som løper en risiko (versene 21 og 23). I evangeliet finnes ikke troskap uten risiko. «Men far, må en kristen ta sjanser?» – «Ja, kjære, ta sjanser. Om du ikke løper noen som helst risiko, ender du opp som den tredje tjeneren: Du graver ned dine evner, din åndelige og materielle rikdom, alt sammen.» Å risikere: Det finnes ikke troskap uten risiko. Å være tro mot Gud vil si å bruke sitt liv, å legge om egne planer på grunn av tjeneste. «Jeg har mine egne planer, men hvis jeg skal tjene …» Legg om på planen, tjen! Det er trist når kristne spiller defensivt og ikke gjør annet enn å klamre seg til overholdelse av regler og bud. «Avmålte» kristne som aldri fraviker en regel, aldri, fordi de frykter enhver risiko. De – tillat meg dette bildet – som tar så godt vare på seg selv at de aldri risikerer noe som helst. Allerede i levende live begynner de en sjelelig mumifikasjonsprosess, og ender opp som mumier. Det er ikke nok, det er ikke slett ikke nok å overholde regler. Troskap til Jesus er ikke entydig med ikke å begå feil: Dette er negativt. Slik tenkte den late tjeneren i lignelsen: Iniativløs og fantasiløs gjemmer han seg bak en unyttig frykt og graver ned den talenten han har fått. Herren kaller ham «dårlig», selv om han ikke har gjort noe galt (vers 26)! Ja, men han har ikke gjort noe godt. Han foretrakk å synde ved unnlatelse framfor å risikere å gjøre noe galt. Han var ikke tro mot Gud, som elsker å gi seg selv hen; og han fornærmet ham grovt ved å gi ham gaven tilbake. «Du har gitt meg dette, og det gir jeg til deg», intet mer. Herren inviterer oss tvert imot til å være rause og sette oss selv på spill, til å overvinne frykt med kjærlighetens mot, til å overvinne passivitet som gjør oss medskyldige. La oss nå, i disse usikre tider preget av store svingninger, ikke kaste bort livet med bare å tenke på oss selv og være likegyldige. La oss ikke lure oss selv og si: «Fred og ingen fare» (1 Tess 5,3). Den hellige Paulus oppfordrer oss til å se virkeligheten i ansiktet og ikke bli smittet av likegyldighet.

Den som har, skal få, og det i overflod

Så hvordan kan vi tjene slik Gud vil? Herren forklarer det for den utro tjeneren: «Du burde ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake» (vers 27). Hvem er disse «som driver med utlån», som er i stand til å skaffe en langsiktig rente? Det er de fattige. Ikke glem at de fattige står sentralt i evangeliet, at evangeliet ikke kan forstås uten de fattige. De fattige er som Jesus selv. Han var rik, ga avkall på sitt, ble fattig, ble synd: den verst mulige fattigdom. De fattige sikrer oss en evig avkastning, og allerede nå gjør de det mulig for oss å bli rike på kjærlighet. For den verste fattigdom vi har å bekjempe er kjærlighetsfattigdom. Ja, den verste fattigdom som vi har å bekjempe er kjærlighetsfattigdom. Salomos ordspråk lovpriser en kvinne virksom i kjærlighet som langt mer verdt enn perler. Hun er forbilledlig, denne kvinnen, som «rekker hendene ut til den fattige» (Ordsp 31,20): Dette er denne kvinnens store rikdom. Rekk hendene ut til de fattige i stedet for å gjøre krav på det du mangler: Slik vil du mangedoble de talentene som du har fått.

Snart er det jul og tid for fest. Ofte spør folk seg: «Hva kan jeg kjøpe? Hva mer kan jeg anskaffe meg? Jeg må shoppe.» La oss heller si: «Hva kan jeg gi andre?» – for å være lik Jesus, som ga seg selv og som ble født nettopp i en krybbe.

Enden: av med maskene

Så kommer vi til enden på lignelsen: Noen vil ende opp i overflod. Andre vil ha kastet bort sitt liv og være fattige (jf. vers 29). Ved enden av livet vil altså virkeligheten bli tydelig for oss: Det vil bli slutt på verdens bedrageri, på dens oppfatning om at det er suksess, makt og penger som gir livet mening. Isteden vil kjærligheten – det som vi har gitt – fremstå som den sanne rikdom. De andre tingene vil bli borte, kjærligheten derimot vil komme for en dag. En stor kirkefar skrev: «Slik går det med dette livet: Etter døden, når teppet er gått ned for siste gang, tar alle av seg rikdommens og fattigdommens masker og forlater denne verden. De blir bedømt ene og alene etter sine handlinger, noen som virkelig rike, andre som fattige» (den hellige Johannes Krysostomos, Prekener om den fattige Lasarus, II, 3). Om vi ikke ønsker å leve et fattig liv, la oss da be om nåde til å se Jesus i de fattige, å tjene Jesus i de fattige.

Takk til alle tro tjenere

Jeg ønsker å takke Guds mange tro tjenere, som i all stillhet lever slik: i tjeneste. Jeg tenker for eksempel på pater Roberto Malgesini. Denne presten drev ikke og teoretiserte; han så ganske enkelt Jesus i de fattige og fant livets mening i å tjene. Han tørket tårer, mildt, i den trøstende Guds navn. Begynnelsen på hans dag var bønn, for å ta imot Guds gave; midten av hans dag var nestekjærlighet, for at den kjærlighet han mottok skulle bære frukt; enden var et klart vitnesbyrd om evangeliet. Denne mannen forstod at han måtte rekke ut hånden til de mange fattige som han møtte daglig, for i hver av dem så han Jesus. Brødre og søstre, la oss be om nåde å være kristne ikke bare ord, men i handling. Å bære frukt, slik Jesus ønsker. Må det virkelig bli slik.