«Med naken sjel og nakne føtter». Detalj av Giottos «Jesu dåp».

NORSK

Angelus på festen for Herrens dåp

Ved Johannes-dåpen steg folk ned i Jordanelven «med naken sjel og nakne føtter». Og også Jesus kom og gikk nedi sammen med dem. Han frelser oss nedenfra.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På festen for Herrens dåp søndag 10. januar var evangelieteksten:

Han [døperen Johannes] forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,7–11 fra Bibel 2011)

Storheten i hverdagen

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag feirer vi Herrens dåp. For noen få dager siden forlot vi Jesus som barn, den gang vismennene besøkte ham; i dag møter vi ham igjen som voksen på bredden av Jordanelven. Liturgien lar oss gjøre et sprang på rundt tretti år. Om disse årene vet vi at Jesus levde et bortgjemt liv, i familien – noen år i Egypt, som migrant, for å unnslippe Herodes’ forfølgelse, og siden i Nasaret, der han lærte Josefs håndverk. Han var lydig mot sine foreldre, studerte og arbeidet. Det slår oss at mesteparten av sin tid her på jorden tilbrakte Herren slik, i et helt vanlig liv, uten noe iøynefallende. Etter det evangeliene forteller var det bare i tre år han forkynte og gjorde undere og mange ting. Tre. Og resten av tiden, alle de andre årene, levde han et bortgjemt liv i familien sin. Det er et fint budskap til oss: Det avslører storheten i hverdagen, hvor viktig hver en gjerning og hvert et øyeblikk i livet er i Guds øyne, selv de enkleste og minst iøynefallende.

Ikke ovenfra og ned, men nedenfra og opp

Etter disse tretti årene med bortgjemt liv begynner Jesu offentlige liv. Og det begynner nettopp med dåpen i Jordanelven. Men Jesus er Gud, så hvorfor blir han døpt? Johannes-dåpen besto av et botsritual, den var et tegn på ens ønske å vende om, om å bli bedre, og en ba om tilgivelse for sine synder. Det hadde Jesus så visst ikke behov for. Og døperen Johannes prøver faktisk å motsette seg det, men Jesus insisterer. Hvorfor? Fordi han vil være sammen med synderne: Derfor stiller han seg i kø sammen med dem og gjør det samme som de. Han gjør det med samme holdning som folket, som nærmet seg «med naken sjel og nakne føtter», slik en liturgisk hymne uttrykker det. Naken sjel, altså uten å skjule noe, ganske enkelt slik, en synder. Dette er det Jesus gjør, og han går ned til elven for å dykke ned i vår tilstand. «Dåp» betyr jo nettopp neddukking eller «neddypping». Den første dagen i sin tjeneste gir Jesus oss slik sin «programerklæring». Han forteller oss at det ikke er ovenfra han frelser oss, med en avgjørelse ovenfra, med makt eller med et dekret, nei: Han frelser oss ved å komme oss i møte og ta våre synder på seg selv. Det er slik Gud vinner over det onde i verden: ved å bøye seg ned og ta det på seg. Slik kan også vi reise opp andre: ikke ved å dømme, ikke ved å befale dem hva de skal gjøre, men ved å være nær dem, ved å lide sammen med dem; ved å dele Guds kjærlighet. Nærhet er Guds væremåte med oss, han sa det selv til Moses: «Hvilket folk har vel sine guder like nær seg som jeg er nær deg?» [jf. 5 Mos 4,7]. Nærhet er Guds væremåte med oss.

Kjærlighet kaller på kjærlighet

Etter Jesu medlidende handling skjer noe helt usedvanlig: Himmelen åpner seg, og Treenigheten blir åpenbart. Den hellige ånd kommer ned som en due (jf. Mark 1,10), og Faderen sier til Jesus: «Du er min Sønn, den elskede» (vers 11). Gud åpenbarer seg der barmhjertighet legges for dagen. Ikke glem dette: Gud åpenbarer seg der barmhjertighet legges for dagen, for det er hans ansikt. Jesus gjør seg til tjener for synderne og blir erklært som Sønn; han bøyer seg ned til oss, og Den hellige ånd kommer ned over ham. Kjærlighet kaller på kjærlighet. Dette gjelder også for oss: Når vi tjener andre, når vi er barmhjertige, åpenbarer Gud seg; han lar sitt blikk hvile på verden. Dette gjelder for oss.

Alle mottar Guds barmhjertighet

Men barmhjertigheten er kommet over oss og har merket oss allerede før vi gjør noe som helst. Frelsen er gave. Den er Guds barmhjertige handling overfor oss. Sakramentalt skjer det på vår dåpsdag; men også de udøpte mottar alltid Guds barmhjertighet, for Gud er der, han venter og venter på at hjertene skal åpne seg for ham. Han kommer oss nær, og – jeg tillater meg å si det slik – han kjærtegner oss med sin barmhjertighet.

Bønn

Må Vår Frue, som vi nå skal be til, hjelpe oss å ta vare på vår identitet, altså det at vi er blitt «barmhjertiget», som ligger til grunn for troen og livet.