NORSK

Angelus: Og Ordet ble kjød

Jesus banker på døra til vårt hjerte. Han ønsker å leve sammen med oss.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 3. januar var evangelieteksten:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
[…]
(Joh 1,1–18 fra Bibel 2011)

I begynnelsen var Ordet

Kjære brødre og søstre, god dag!

Andre søndag etter jul byr ikke Guds ord på en episode fra Jesu liv. I stedet får vi høre om ham før han ble født. Guds ord – framfor alt i prologen til Johannesevangeliet – tar oss med tilbake for å avsløre noe om Jesus før han kom til oss. Prologen innledes slik: «I begynnelsen var Ordet» (Joh 1,1). I begynnelsen: Det er de første ordene i Bibelen, begynnelsesordene i fortellingen om skapelsen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1Mos 1,1). I dag sier evangeliet at han som vi betrakter i julen, som barn, Jesus, eksisterte før: før tingenes begynnelse, før universet, før alt. Han er før tid og rom. «Det som ble til i ham, var liv» (Joh 1,4).

Gud ønsker å kommunisere med oss

Johannes kaller ham for Ordet. Hva ønsker han å si oss med det? …Vi benytter ord for å kommunisere: Vi snakker ikke når vi er alene, vi snakker til noen. Hvis vi er ute og får øye på noen som snakker til seg selv, tenker vi at «med dette mennesket er det noe på gang …». Nei, med vårt ord henvender vi oss alltid til noen.

Det faktum at Jesus helt fra begynnelsen av er Ordet betyr at Gud fra begynnelsen av ønsker å kommuniserer med oss. Han ønsker å tale til oss. Faderens enbårne Sønn (jf. vers 14) ønsker å si oss hvor vakkert det er å være Guds barn; han er «det sanne lys» (vers 9) og vil ha oss bort fra det ondes mørke; han er «livet» (vers 4), som kjenner våre liv og ønsker å si oss at han alltid har dem. Han elsker oss alle. Her er det vidunderlige budskapet i dag: Jesus er Ordet, Guds evige Ord, som fra evighet av har hatt oss i tankene og som ønsker å kommunisere med oss.

Ordet ble kjød

Og for å gjøre det gikk han hinsides alle ord. Kjernen i dagens evangelium forteller oss jo at «Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss» (Joh 1,14 i Bibel 1930). Han ble kjød: Hvorfor bruker Johannes dette uttrykket: «kjød»? Kunne han ikke skrevet at han ble «menneske», som jo lyder bedre? Nei, han bruker ordet «kjød» fordi det betegner vår menneskelige tilstand i all dens svakhet, i all dens skrøpelighet. Han sier at Gud ble skrøpelighet for å komme nært innpå vår skrøpelighet. Siden Herren ble kjød er ingenting i vårt liv fremmed for ham. Det finnes ikke noe som han forsmår. Alt kan vi dele med ham, alt. Kjære bror, kjære søster, Gud ble kjød for å si oss, for å si deg, at det er nettopp der han elsker deg, nettopp der han elsker oss, der i vår skrøpelighet, der i din skrøpelighet; nettopp der, hvor vi skammer oss aller mest, der du skammer deg aller mest. Dette er dristig, Guds avgjørelse er dristig: Han ble kjød nettopp der hvor vi ofte skjemmes; han går inn i vår skamfullhet, for å bli vår bror, for å reise gjennom livet sammen med oss.

Han bærer alt frem for Faderen

Han ble kjød, og har ikke gått tilbake på det. Han ikledde seg vår menneskelighet, ikke som et klesplagg, som man tar av og på. Nei, han har aldri avlagt vårt kjød, og vil heller aldri gjøre det; nå og for alltid er han i himmelen med sin menneskekropp. Han har for alltid forenet seg med vår menneskehet, han har «giftet» seg med den, kan vi si. Jeg liker å tenke meg at Herren ikke bare snakker i sin bønn til Faderen for oss: Han viser ham sårene sine, han viser ham det han led for vår skyld. Dette er Jesus: Med sitt kjød er han vår forbeder, og har også villet bære merkene etter lidelsen. Jesus med sitt kjød står foran Faderen. Evangeliet sier jo at han «tok bolig iblant oss». Han kom ikke for å avlegge oss en visitt og så dra igjen, ham kom for å bo sammen med oss, for å være sammen med oss. Så hva ønsker han av oss? Han ønsker stor fortrolighet. Han ønsker at vi skal dele godt og ondt med ham, ønsker og bekymringer, håp og tristhet, mennesker og situasjoner. La oss gjøre det, fulle av tillit: La oss åpne hjertet for ham, la oss fortelle ham alt. La oss stoppe opp ved julekrybben og kjenne på Guds ømhet – han kom oss så nær, han ble kjød. Og la oss uten frykt invitere ham hjem til oss, inn i vår familie. Og også – dette vet hver og en vet godt – la oss invitere ham inn i vår skrøpelighet. La oss invitere ham, og la ham se våre sår. Han vil komme, og livet vil endre seg.