Pavens tilbakeblikk på reisen til Irak

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av audiensen 10. mars ble det lest om Abraham (som i begynnelsen het Abram):

Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg. […] Så dro Abram, slik Herren hadde sagt ham. […] Så [sa Herren] til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. (1 Mos 12,1.4; 15,5–6 fra Bibel 2011)

Paven viet katekesen til sin reise:

Takk

Kjære brødre og søstre, god dag!

For noen få dager siden lot Herren meg besøke Iran. Slik ble den hellige Johannes Paul IIs plan til virkelighet. Aldri tidligere hadde noen pave vært i Abrahams land; Guds forsyn ville at det skulle skje nå, som et tegn på håp, etter år med krig og terrorisme, og midt under en alvorlig pandemi.

Etter dette besøket er min sjel full av takknemlighet – takknemlighet overfor Gud og overfor alle de som gjorde denne reisen mulig: Iraks president og regjering, landets patriarker og biskoper sammen med alle prestene og de troende i de forskjellige Kirkene, de religiøse myndighetene, og da særlig storallatoya Al-Sistani, som jeg hadde et uforglemmelig møte med i hans residens i Najaf.

Korset og håpet

Jeg følte sterkt denne pilegrimsferdens botskarakter: Jeg kunne ikke nærme meg dette forpinte folket, denne martyr-Kirken, uten – i Den katolske kirkes navn – å ta på meg det korset som de har båret i årevis; et stort kors, som det som fantes utkanten av Qaraqosh. Jeg følte det særlig da jeg så fortsatt åpne sår etter ødeleggelsene, og enda sterkere følte jeg det da jeg møtte og lyttet til dem som hadde overlevd vold, forfølgelse, eksil … Samtidig merket jeg gleden rundt meg over å ta imot Kristi budbærer; jeg så et håp om å kunne åpne seg for en fredens og søskenskapets horisont, noe som oppsummeres av Jesu ord, som jo var motto for reisen: «Dere er alle søsken» (Matt 23,8). Jeg møtte dette håpet i talen til republikkens president, jeg fant det i mange hilsner og vitnesbyrd, i folkets sanger og gester. Jeg leste det i de unges lysende ansikter og i de eldres levende øyne. Folk hadde stått og ventet på paven i fem timer, også kvinner med barn i armene. De hadde ventet, og det håpet lyste i deres øyne.

Svaret på krig er søskenskap

Det irakiske folk har rett til å leve i fred, det har rett til å finne tilbake til sin egen verdighet. Deres religiøse og kulturelle røtter går tusenvis av år tilbake i tiden: Mesopotamia er sivilisasjoners vogge. Bagdad har hatt meget stor historisk betydning. I århundrer huset byen verdens rikeste bibliotek. Og hva var det som ødela det? Krig. Krig er alltid det monster, som omdannes med skiftende tidsaldre, men som stadig fortsetter å sluke menneskeheten. Men svaret på krig er ikke mer krig; svaret på våpen er ikke flere våpen.

Og jeg spurte meg selv: Hvem var det som solgte våpen til terroristene? Hvem er det som i dag selger våpen til terrorister, som lager blodbad andre steder, som for eksempel i Afrika? Det er et spørsmål som jeg ønsker at noen skal svare på.

Svaret er ikke krig; svaret er søskenskap. Dette er en utfordring ikke bare for Irak; det er en utfordring for mange konfliktfylte regioner, og til syvende og sist er det en utfordring for hele verden.

Søskenskap … Vil vi klare å skape søskenskap mellom oss, å skape en søskenskapets kultur? Eller vil vi fortsette med den logikken som Kain begynte med: krigen? Søskenskap …

Abrahams ætt sammen i Ur

Derfor møttes vi og ba sammen, kristne og muslimer, sammen med representanter for andre religioner, i Ur, der Abraham mottok sitt kall fra Gud for cirka firetusen år siden. Abraham er vår far i tro fordi han lyttet til Guds stemme, som lovet ham en ætt. Han forlot alt og dro. Gud holder sine løfter. Fortsatt leder han våre skritt på fredens vei. Han leder skrittene til dem som vandrer på jorden med blikket vendt mot himmelen. Og i Ur – sammen under den lyse himmelen, den samme himmelen der vår far Abraham så oss, sin ætt – var det som om vi igjen hørte den setningen klinge i våre hjerter: Dere er alle søsken.

Katedralen i Bagdad

Det kom et budskap om søskenskap fra det kirkelige møtet i den syrisk-katolske katedralen i Bagdad, der 48 mennesker, deriblant to prester, ble drept under en messe i 2010. Kirken i Irak er en martyr-Kirke, og i den kirken, der minnet om disse martyrene er risset i stein, blusset gleden over å møtes: Min forundring over å være der blant dem smeltet sammen med deres glede over å ha paven hos seg.

Mosul og Qaraqosh

Vi lot et budskap om fred utgå fra Mosul og fra Qaraqosh – ved Tigris og ruinene av oldtidens Ninive. ISIS-okkupasjonen førte til at tusenvis av innbyggere fluktet, deriblant mange kristne av forskjellige konfesjoner og andre forfulgte minoritetsgrupper, særlig jesidier. Disse byenes gamle identitet er ødelagt. Nå streves det med gjenoppbygging; muslimene inviterer de kristne til å vende tilbake, og sammen restaurerer de kirker og moskeer. Det finnes søskenskap der. Og vær så snill og la oss fortsette å be for dem, våre hardt prøvede brødre og søstre, om at de må orke en ny begynnelse. Til de mange irakiske emigranter ønsker jeg å si: Dere forlot alt, som Abraham; som han, vern om deres tro og håp, og vev vennskap og søskenskap der dere er. Og vend tilbake, om dere kan.

To messer

En budskap om søskenskap kom fra de to eukaristifeiringene: den i Bagdad, i kaldeisk ritus, og den i Erbil, byen der jeg ble mottatt av regionens president og av dens regjeringssjef, av myndighetene – takk til de mange som kom for å motta meg – og jeg ble mottatt av folket. Abrahams og hans ætts håp ble virkeliggjort i det mysteriet som vi feiret, i Jesus, Sønnen som ikke ble spart av Gud, Faderen, men som ble gitt for alles frelse: Med sin død og sin oppstandelse åpnet Jesus veien til det lovede land, til det nye liv, der tårer blir tørket, sår blir helbredet, søsken blir forsonet.

Søskenskap er som Iraks palmer

Kjære brødre og søstre, la oss lovprise Gud for dette historiske besøket, og la oss fortsette å be for dette landet og for Midtøsten. Tross våpen- og ødeleggelsesgnyet har palmene – symbol for landet og dets håp – fortsatt å vokse og bære frukt. Slik er det også med søskenskap: Det gjør ikke mye av seg, men bærer frukt og vokser. Må Gud, som er fred, gi Irak, Midtøsten og hele verden en fremtid preget av søskenskap!

***

Programmet for reisen (på engelsk)
Tre vidoersnutter: fredag, lørdag og søndag