Pavens budskap til Verdensdagen for sosial kommunikasjon 2021

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Verdensdagen for sosial kommunikasjon markeres søndag før pinse, den 16. mai 2021. Her er pavens budskap:

«Kom og se!» (Joh 1,46). Å kommunisere ved å møte menneskene der de er og slik de er

Kjære brødre og søstre,

«Kom og se!»: Denne innbydelsen preget disiplenes første, gripende møter med Jesus, og den er også fremgangsmåten for all ekte menneskelig kommunikasjon. For å kunne fortelle sannferdig om livet som blir historie (jf. Budskapet til den 54. Verdensdagen for sosial kommunikasjon, 24. januar 2020) er det nødvendig å avlegge bekvemme forestillinger om «allerede å vite alt»; det er nødvendig å sette seg i bevegelse, å gå og se, å være sammen med andre mennesker, å lytte til dem, å ta imot inntrykk fra virkeligheten, som alltid byr på overraskelser. «Åpne dine øyne for alt det forunderlige du får se, la dine hender fylles med saft og kraft, slik at når andre leser deg, føler de livets levende under» tilrådet den salige Manuel Lozano Garrido [1] sine journalistkollegaer. Jeg ønsker altså å vie årets budskap til oppfordringen om «å komme og se», som kan være inspirasjonskilde for all kommunikasjon som legger vinn på å være gjennomsiktig og ærlig: både i avisredaksjoner og på internett, så vel som i Kirkens daglige forkynnelse og i politisk og sosial kommunikasjon. «Kom og se»: Slik er kristen tro blitt kommunisert, helt siden de første møtene ved bredden av Jordanelven og Galileasjøen.

Å slite sine sko

La oss se på informasjonsformidling, som er et stort tema. Våkne stemmer har lenge klaget over faren for forflatning, i «oppkopierte aviser» og i stort sett identiske nyhetssendinger på tv, radio og nettsteder, der undersøkende journalistikk og reportasjoner taper rom og kvalitet til fordel for stereotyp og selvreferende informasjon, som stadig mindre er i stand til å fange opp tingenes tilstand og menneskenes faktiske liv, til å dekke alvorlige sosiale fenomener og det som skjer av positivt ved grasroten av samfunnet. Krisen i forlagsbransjen kan dessverre føre til at informasjon blir til i redaksjoner, foran pc-er, på pressekontorer, på sosiale nettverk, uten noensinne å gå ut, uten «å slite sine sko», uten å møte mennesker for å finne historier eller på egen hånd å undersøke visse situasjoner. Om vi ikke er åpne for møter, forblir vi virkelighetsfjerne tilskuere, tross alle våre teknologiske nyvinninger, som til og med kan by på en utvidet virkelighet. Hjelpemidler er nyttige og verdifulle bare om de driver oss til å gå og se ting som vi ellers ikke ville ha visst noe om, om de tilgjengeliggjør viten som ellers ikke ville ha kommet ut, om de muliggjør møter som ellers ikke ville ha funnet sted.

Enkelte dokumentariske detaljer i evangeliet

Jesu svar til de første disiplene som, etter dåpen i Jordanelven, ønsker å bli kjent med ham er: «Kom og se!» (Joh 1,39). Han innbyr dem til å leve i et forhold til ham selv. Mer enn halvt århundre senere skriver den da meget tilårskomne Johannes ned sitt evangelium. Han husker enkelte «dokumentariske detaljer» som avslører at han må ha vært til stede, og at det han erfarte fikk stor innvirkning på hans liv: «Det var omkring den tiende time», noterer han, altså omtrent klokka fire om ettermiddagen (jf. vers 39). Dagen etter – skriver Johannes videre – forteller Filip Natanael om sitt møte med Messias. Vennen hans er skeptisk: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» Filip prøver ikke å overbevise ham med noen slags resonnementer: «Kom og se!», sier han bare (jf. versene 45–46). Natanael går og ser, og fra da av ble livet hans forandret. Slik begynner kristen tro. Og det er slik den kommuniseres: Som direkte, egenerfart kjennskap, ikke som noe man bare har hørt av andre. «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham», sa folk til den samaritanske kvinnen etter at Jesus hadde vært i landsbyen deres (jf. Joh 4,39–42). «Kom og se» er den enkleste fremgangsmåte for å gjøre seg kjent med noe. Det er den mest ærlige test for ethvert budskap, for for å komme til erkjennelse må man møte andre, tillate mennesket foran meg å snakke, la hans eller hennes vitnesbyrd nå fram til meg.

Takk for mange journalisters mot

Også journalistikk, som skildring av virkeligheten, krever evne til å dra dit ingen drar, altså bevegelighet og et ønske om å se. Nysgjerrighet, åpenhet, lidenskap. Det er motet og innsatsen til mange mediefolk – journalister, kamerafolk, filmklippere og regissører, som ofte utfører sitt arbeid under stor fare – vi har å takke om vi i dag for eksempel kjenner til de vanskelige forholdene for forfulgte minoriteter i forskjellige deler av verden; om overgrep og urettferdighet mot fattige og mot skaperverket er blitt avdekket; om mange glemte kriger er blitt fortalt. Det ville være et tap, ikke bare for informasjonens skyld, men for hele samfunnet og demokratiet, om disse stemmene skulle forsvinne. Hele vår menneskehet ville bli fattigere.

Mange situasjoner på planeten retter, med enda større intensitet nå under pandemien, en innbydelse til de som driver med kommunikasjon om å «komme og se». Det er fare for at pandemien, og også andre kriser, blir fortalt kun med øynene til den rikere del av verden; det er fare for at det blir ført «dobbelt regnskap». Tenk på spørsmålet om vaksiner, og på helsehjelp generelt, på faren for at de mest trengende befolkningene blir holdt utenfor. Hvem skal fortelle oss om de som venter på behandling i de fattigste landsbyene i Asia, Latin-Amerika og Afrika? Det er fare for at rekkefølgen ved fordeling av anti-Covid-vaksiner blir bestemt av sosiale og økonomiske ulikheter på verdensnivå. Med de fattige sist, som alltid, og med en prinsipiell rett til helse for alle, uten praktisk betydning. Men også i de bedrestiltes verden forblir det sosiale drama til familier som raskt sklir ut i fattigdom stort sett skjult: Det er leit, men har liten nyhetsverdi at noen må overvinne sin skam og stille seg i kø på et Caritas-senter for å motta en pakke med matvarer.

Muligheter og fallgruver på internett

Internett, med sine mange former for sosiale medier, kan mangedoble våre muligheter for å fortelle og dele med hverandre: Mange flere øyne er rettet mot verden, det er en stadig strøm av bilder og vitnesbyrd. Digital teknologi gir oss muligheten for førstehånds, rettidig informasjon, iblant meget nyttig: Vi tenker på nødssituasjoner der de første nyhetene og også de første offisielle beskjedene til befolkningen blir utbredt nettopp via internett. Det er et formidabelt hjelpemiddel som krever ansvarsbevissthet av oss alle, som brukere. Vi kan alle potensielt bli vitner til hendelser som ellers ville blitt oversett av tradisjonelle medier, vi kan gi et bidrag til samfunnet, få fram flere historier, også positive. Takket være internett har vi muligheten til å fortelle det som skjer under våre øyne, til å dele vitnesbyrd.

Men også farene ved uverifisert kommunikasjon på sosiale nettverk er for lengst blitt åpenbare for alle. Vi har lenge visst at nyheter og til og med bilder lett kan manipuleres, av tusenvis av grunner, også av helt banal narsissisme. Kritisk bevissthet om dette fører ikke til demonisering av redskapet som sådan, men til en større skjelningsevne og en mer moden ansvarsfølelse, både når vi sprer og når vi mottar innhold. Vi er alle ansvarlige for den kommunikasjon vi bedriver, for den informasjon som vi sprer, for den kontroll som vi sammen kan ha på falske nyheter ved å avsløre dem. Vi er alle kalt til å være vitner for sannheten: til å gå, se og dele.

Intet kan erstatte selvsyn

I all kommunikasjon er det slik at ingenting helt kan erstatte selvsyn. Enkelte ting kan man bare lære gjennom egen erfaring. Vi kommuniserer jo ikke bare med ord, men også med øyne, tonefall og gester. Jesu sterke tiltrekningskraft på dem han møtte kom av at det han forkynte var sant, men virkekraften av hans ord kunne ikke adskilles fra hans blikk, hans holdning og til og med hans taushet. Disiplene lyttet ikke bare til hans ord, de så ham tale. For i ham – logos blitt menneske – har Ordet fått Ansikt, den usynlige Gud har latt seg se, høre og ta på, slik Johannes skriver (jf. 1 Joh 1,1–3). Ord må kunne «ses» for å være virkekraftige, de må få oss med på en opplevelse, en dialog. Derfor var og er «kom og se» essensielt.

Tenk på all den tomme veltalenhet som finnes også i vår tid, på alle områder av det offentlig liv, i handel og politikk. «Han kan prate i all evighet uten å si noe. Tankeinnholdet er som to hvetekorn i to skjepper agner. Man må lete hele dagen for å finne dem, og når man finner dem, var det ikke bryet verdt» [2]. Den engelske dramatikerens bitende ord gjelder også for oss kristne formidlere. Evangeliets glade budskap er blitt spredd i verden takket være møter – menneske-til-menneske-møter, hjerte-til-hjerte-møter. Menn og kvinner har tatt imot innbydelsen til å «komme og se», og er blitt slått av den «ekstra» menneskelighet som skinte gjennom blikk, ord og gester hos mennesker som vitnet om Jesus Kristus. Alle redskaper er viktige, og Paulus fra Tarsus, som var en stor formidler, ville helt sikkert ha tatt i bruk e-post og sosiale medier. Men det var hans tro, hans håp og hans nestekjærlighet som gjorde inntrykk på de av hans samtidige som hørte ham forkynne og var så heldige å få være sammen med ham på et møte eller snakke med ham under fire øyne. De så ham i virksomhet, og fikk da selv kontrollere hvor sant og fruktbart det var for deres liv, det frelsesbudskapet som han brakte ved Guds nåde. Og der man ikke personlig kunne treffe denne Guds medarbeider, bar de disipler som han sendte ut vitnesbyrd om hans «veier i Kristus» (jf. 1 Kor 4,17).

«I våre hender har vi bøker, i våre øyne kjensgjerninger» hevdet den hellige Augustin [3] og oppfordret dermed til å etterse at profetiene i de hellige skrifter oppfylles i virkeligheten. Evangeliet finner sted i dag, hver gang vi mottar et klart vitnesbyrd fra mennesker som har fått sitt liv endret av møtet med Jesus. I to tusen år har en kjede av møter kommunisert tiltrekningskraften i det kristne eventyr. Utfordringen som venter oss er altså å kommunisere ved å møte menneskene der de er og slik de er.

Herre, lær oss å gå ut av oss selv,
og sette ut på leting etter sannheten.
Lær oss å gå ut og se,
lær oss å lytte,
ikke å dyrke fordommer,
ikke å trekke forhastede slutninger.
Lær oss å dra dit
ingen ønsker å dra,
å ta oss tid til å forstå,
å vie det som er vesentlig oppmerksomhet,
ikke å la det som er overflødig distrahere oss,
å skille mellom skinnet, som kan bedra, og sannheten.
Gi oss nåde til å se hvor i verden det er du bor
og ærlighet til å fortelle det vi har sett.

Roma, Laterankirken, 23. januar 2021, vigilien til den hellige Frans av Sales’ minnedag
Frans

[1] Spansk journalist, født i 1920 og død i 1971, saligkåret i 2010

[2] W. Shakespeare, Kjøpmannen i Venedig, første akt, første scene

[3] Sermo 360/B, 20