Angelus: Jesus stiller stormen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 20. juni var evangelieteksten:

[…] Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4,35–41 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dagens liturgi hører vi om den gang Jesus stillet stormen (jf. Mark 4,35–41). Båten som skal bringe disiplene over sjøen blir kastet hit og dit av vind og bølger, og de frykter at den skal gå under. Jesus er sammen med dem på båten, men han ligger på en pute helt bakerst og sover. Fulle av angst roper disiplene til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (vers 38).

Mange stormer i livet

Ofte har også vi, når vi utsettes for livets prøvelser, ropt til Herren: «Hvorfor er du stille og gjør ingenting for å hjelpe meg?» Det kan være at vi frykter at vi skal gå under, fordi den kjærligheten eller det prosjektet som vi hadde satt våre forhåpninger til, blir borte; eller når angstens bølger sluker oss; eller når vi føler at vi drukner i problemer, eller at vi er langt ute på havet, uten kurs og uten havn. Eller i de øyeblikk når vi ikke har krefter til å fortsette, fordi vi mangler arbeid eller fordi en uventet diagnose får oss til å frykte for vår egen eller noen av våre kjæres helse. Det er mange grunner til at vi kan føler at det stormer rundt oss eller inni oss og at det kan være ute med oss.

Jesus er om bord og venter på oss

I disse situasjonene og i mange andre føler vi en kvelende angst, og likesom disiplene risikerer også vi at det viktigste kommer ut av syne. Jesus er faktisk om bord på båten, selv om han sover, og sammen med sine egne er han med på alt det som skjer. På den ene side forbløffer hans søvn oss, og på den annen side setter den oss på prøve. Herren er der; han venter – så å si – på at vi skal ønske å ha ham med oss, at vi skal kalle på ham, at vi skal sette ham i sentrum for det vi opplever. Hans søvn provoserer oss til å våkne. For for å være Jesu disipler er det ikke nok å tro at Gud finnes, at han eksisterer. Vi må innlate oss med ham, vi må også heve vår stemme sammen med ham. Merk dere dette: Vi må rope til ham. Bønn er ofte et rop: «Herre, redd meg!» På tv-programmet «A sua immagine» var det i stad, på Verdens flyktningdag, snakk om de mange som kommer på båter, og som skriker: «Redd oss!» når de risikerer å drukne. Også i vårt liv skjer det samme: «Herre, redd oss!», og vår bønn blir til et rop.

Vi kan ikke klare oss alene

I dag kan vi spørre oss: Hvilke vinder er det som herjer med mitt liv? Hvilke bølger er det som hindrer en sikker seilas og setter mitt åndelige liv, mitt familieliv og også mitt psykiske liv i fare? La oss si alt dette til Jesus, la oss fortelle ham alt. Han ønsker det, han vil at vi skal klynge oss til ham for å finne vern mot livets monsterbølger. Evangeliet forteller at disiplene nærmer seg Jesus, de vekker ham og snakker til ham (jf. vers 38). Her har vi begynnelsen på vår tro: å erkjenne at alene kan vi ikke holde oss flytende, at vi trenger Jesus, likesom sjøfolk trenger stjerner for å bestemme ruten. Troen begynner med en overbevisning om at vi ikke kan klare oss alene, med å føle at vi trenger Gud. Når vi overvinner fristelsen til å lukke oss i oss selv, når vi kommer over falsk religiøsitet som ikke vil forstyrre Gud, når vi roper til ham, kan han gjøre underverk i oss. Det er bønnens milde og usedvanlige kraft, som gjør undre.

Søk Herren alltid

Etter at disiplene hadde anropt ham, stiller Jesus vinden og bølgene. Og han stiller dem et spørsmål, som angår også oss: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» (vers 40). Disiplene hadde latt seg overmanne av frykt, for de stirret mer på bølgene enn på Jesus. Frykt får oss til å se mer på vanskeligheter, på fæle problemer, og mindre på Herren, som ofte sover. Det er gjerne slik det er med oss. Hvor mange ganger stirrer vi oss vel ikke blinde på problemene i stedet for å gå til Herren og kaste våre bekymringer på ham! Hvor mange ganger plasserer vi vel ikke Herren i et hjørne, bakerst i vårt livs båt, og vekker ham bare akkurat når vi trenger ham!

Bønn

La oss i dag be om en nåde: en tro som ikke går trett av å søke Herren, av å banke på døren til hans Hjerte. Må jomfru Maria, som aldri sluttet å stole på Gud i sitt liv, vekke i oss vårt livsviktige behov for å betro oss til ham hver dag.