Pavens preken på Kristi legemsfest

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På festen for Kristi legeme og blod, som ble feiret søndag 6. juni i Italia, var det messe, etterfulgt av eukaristisk tilbedelse og velsignelse, i Peterskirken. Evangelieteksten var fra Markusevangeliet:

På den første dagen i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, spurte disiplene ham: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand så du kan holde påskemåltid?» Da sendte han to av disiplene sine av sted og sa til dem: «Gå inn i byen! Der vil en mann som bærer en vannkrukke, møte dere. Følg etter ham, og der han går inn, skal dere si til eieren av huset: ‘Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med disiplene mine?’ Da skal han vise dere et stort rom ovenpå, gjort ferdig med tepper og puter. Der skal dere stelle i stand for oss.» […] (Mark 14,12-16.22-26 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken:

Jesus sender sine disipler av sted for å gjøre i stand stedet der påskemåltidet skal feires. Det var de som hadde spurt: «Mester, hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand så du kan holde påskemåltid?» (jf. Mark 14,12). Når vi kontemplerer og tilber Herrens nærvær i det eukaristiske brød, bør også vi spørre oss: På hvilket «sted» er det vi vil gjøre i stand Herrens påskemåltid? På hvilke «steder» i vårt liv er det Gud ber om husrom? Jeg ønsker å svare på disse spørsmålene ved å dvele ved tre bilder i det evangeliet som vi har hørt (Mark 14,12–16.22–26).

Mannen med vannkrukken

Det første bildet er mannen som bærer en vannkrukke (jf. vers 13). Det er en detalj som kan virke overflødig. Men denne helt ukjente mannen blir veiviser for disiplene som søker det stedet som senere vil bli kalt «rommet ovenpå». Og vannkrukken er kjennetegnet: et tegn som får oss til å tenke på vår tørste menneskehet, alltid på jakt etter en vannkilde som kan slukke dens tørst og gjenføde den. Vi vandrer alle gjennom livet med en vannkrukke i hånden: Vi er alle sammen, hver eneste av oss, tørste på kjærlighet, på glede, på et godt liv i en mer menneskelig verden. Og mot denne tørsten gagner ikke de verdslige tings vann, for dette er en dypere tørst, som Gud alene kan tilfredsstille.

Tørsten etter Gud bringer oss til alteret

La oss følge dette symbolske «signalet» enda litt lenger. Jesus sier til disiplene sine at på det sted mannen med vannkrukken fører dem kan påskemåltidet bli feiret. For å kunne feire eukaristi må vi altså fremfor alt oppfatte vår tørst etter Gud: føle vårt behov for ham, ønske hans nærvær og kjærlighet, være oss bevisst at vi ikke klarer oss alene, men trenger det evige livs mat og drikke under vandringen. Vår tids drama, kan vi si, er at i mange tilfeller er tørsten forsvunnet. Spørsmålene om Gud stilner, lengselen etter ham slukner, det er stadig færre som søker Gud. Gud virker ikke lenger tiltrekkende fordi vi ikke lenger merker vår dype tørst. Bare der det finnes en mann eller en kvinne med en vannkrukke – tenk på den samaritanske kvinnen, for eksempel (jf. Joh 4,5–30) – kan Herren vise seg som den som gir nytt liv, som den som gir pålitelig håp til våre drømmer og lengsler, som det kjærlige nærvær som gir mening og retning til vår jordiske pilegrimsvandring. Som vi sa er det mannen med vannkrukken som fører disiplene til det rommet der Jesus innstifter eukaristien. Det er tørsten etter Gud som bringer oss til alteret. Om tørsten mangler, blir våre feiringer golde! Også som Kirke er det da ikke nok med den lille gruppen av de faste som samles for å feire eukaristi; vi trenger å gå ut i byen, møte folk, lære å oppfatte og gjenopplive deres tørst etter Gud og lengselen etter evangeliet.

Det store rommet ovenpå

Det andre bildet er det store rommet ovenpå (jf. vers 15). Det er der Jesus og hans disipler skal holde påskemåltidet, og dette rommet befinner seg i huset til noen som tilbyr dem gjestfrihet. Pater Primo Mazzolari sa: «Her har vi en ikke navngitt mann, en huseier, som låner ham sitt fineste rom. […] Han ga det største han hadde, for rundt det store sakramentet må alt være stort: både rom og hjerte, ord og gester» (La Pasqua, La Locusta 1964, 46–48).

Stort hjerterom er nødvendig

Et stort rom til en liten brødbit. Gud gjør seg liten, så liten som en brødbit, og nettopp derfor trengs det et stort hjerte for å kunne oppfatte ham, tilbe ham og ta imot ham. Guds nærvær er så ydmykt, skjult, iblant usynlig, at det trengs et vel forberedt, våkent og gjestfritt hjerte for at det skal bli oppfattet. Hvis vårt hjerte ikke er som et stort rom, hvis det tvertimot er som et kott der vi vemodig oppbevarer gamle ting, eller hvis det er som et loft der vi for lengst har stuet vekk vår entusiasme og våre drømmer, eller hvis det er som et trangt og mørkt rom stappfullt av intet annet enn oss selv, våre problemer og vår bitterhet, da er det ikke mulig å oppfatte Guds stille og ydmyke nærvær. Det trengs et stort rom. Hjertet må utvides. Vi må gå ut av vårt jegs lille rom og inn i tilbedelsens og forundringens store rom. Dette er noe vi mangler sterkt! Dette mangler i mange bevegelser som vi lager for å møtes, komme sammen, tenke sammen om pastoralt arbeid … Men hvis dette – forundringen og tilbedelsen – mangler, finnes ingen vei til Herren. Heller ikke blir det noe av synoden. Ingenting. Tilbedelse er vår grunnholdning overfor eukaristien, tilbedelse er det vi trenger. Og også Kirken må være et stort rom. Ingen liten, lukket krets, men et fellesskap med vidåpne armer, som tar imot alle. La oss spørre oss selv: Når det kommer noen som er såret, som har feilet, som har gått andre en annen vei i livet enn vi selv, er da Kirken – denne Kirken – et stort rom der de tas imot og føres til gleden i møtet med Kristus? Vi må huske at eukaristien er ment å nære dem som er slitne og sultne under vandringen. De fullkomne og de renes Kirke er et rom der ingen får plass; Kirken med åpne dører, samlet til fest rundt Kristus, er derimot et stort rom der alle – alle, rettferdige og syndere – kan gå inn.

Jesus bryter brødet

Til slutt har vi det tredje bildet: Jesus som bryter brødet. Dette er den eukaristiske gest par excellence, vår tros identitetsskapende gest, stedet vi møter Herren, som ofrer seg selv for å la oss fødes til et nytt liv. Også denne gesten innebærer en omveltning: Fram til da hadde man slaktet lam og ofret dem til Gud; nå blir Jesus lammet og ofrer seg selv for å gi oss livet. I eukaristien kontemplerer og tilber vi kjærlighetens Gud: Herren som ikke bryter andre enn seg selv; Herren som ikke forlanger offer, men ofrer seg selv; Herren som ikke krever noe, men gir alt. For å kunne feire og leve eukaristien er også vi kalt til å leve ut denne kjærligheten. For du kan ikke bryte søndagens brød om ditt hjerte er lukket for dine søsken. Du kan ikke spise dette brød om du ikke gir brød til de sultne. Du har ingen del i dette brød om du ikke deltar i lidelsene til dem som lider nød. Når alt, også våre høytidelige eukaristiske feiringer, en gang tar slutt, er kjærligheten det eneste som vil bli igjen. Og allerede nå er det slik at våre eukaristiske feiringer forvandler verden i den grad vi selv lar oss forvandle og blir brød som brytes for andre.

Hvor skal vi gjøre i stand Herrens måltid?

Brødre og søstre, hvor skal vi «gjøre i stand Herrens måltid» nå i våre dager? Prosesjonen med Det allerhelligste sakrament – typisk for Corpus Domini-festen, men som vi for øyeblikket ennå ikke kan gjennomføre – minner oss om at vi er kalt til å gå ut og bringe med oss Jesus. Vi er kalt til å gå ut med entusiasme og bringe Kristus ut til dem vi møter i vårt dagligliv. La oss bli en Kirke med vannkrukken i hånden, som gjenoppliver tørsten og bringer vannet. La oss åpne hjertet fullstendig i kjærlighet og være det romslige og gjestfrie rom der alle kan komme inn og møte Herren. La oss bryte vårt liv, i medlidenhet og i solidaritet, for at verden ved hjelp av oss kan se storheten i Guds kjærlighet. Og da vil Herren komme, han vil igjen overraske oss, han vil igjen gjøre seg til næring til liv for verden. Og han vil mette oss alltid, helt til dagen da vi, ved festmåltidet i himmelen, vil kunne kontemplere hans ansikt og glede oss i all evighet.