Pavens preken på høytiden for Peter og Paulus

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den 29. juni er høytiden for de hellige apostler Peter og Paulus, byen Romas skytshelgener. Her følger pavens preken under messen i Peterskirken:

To store apostler – apostler for evangeliet – og to av Kirkens søyler: Peter og Paulus. I dag feirer vi deres minne. La oss se nærmere på disse to trosvitnene: I sentrum for deres historie står ikke deres egen dyktighet, men det livsforandrende møtet med Kristus. De opplevde en helbredende og befriende kjærlighet og ble derfor til befrielsens apostler og tjenere for andre.

Når Peter og Paulus er fri, er det bare fordi de var blitt befridd. La oss se nærmere på dette sentrale punktet.

Herren befridde Peter

Peter, fiskeren fra Galilea, ble framfor alt befridd for sin følelse av utilstrekkelighet og for bitterhet over sine nederlag, og dette skjedde takket være Jesu betingelsesløse kjærlighet. Selv om han var en erfaren fisker, opplevde han flere ganger, når det var som mørkest, hvor bittert det var ikke å klare å få fisk (jf. Luk 5,5; Joh 21,5), og han ble fristet av de tomme garnene til å trekke inn årene; selv om han var sterk og impulsiv av seg, ga han ofte etter for angst (jf. Matt 14,30); selv om han var en lidenskapelig disippel av Herren fortsatte han å resonnere på en verdslig måte, uten å klare å forstå og akseptere betydningen av Kristi kors (jf. Matt 16,22); selv om han sa at han var beredt til å gi sitt liv for Jesus, så skulle det ikke mer til enn å bli mistenkt for å være en av hans disipler, for å gjøre ham skremt og til og med få ham til å fornekte sin Mester (jf. Mark 14,66–72).

Men Jesus elsket ham uansett og satset på ham. Han oppmuntret Peter til ikke å gi opp, til igjen å sette garn, til å gå på vannet, til ikke miste motet på grunn av sine svakheter, til å følge ham på korsets vei, til å gi sitt liv for sine søsken, til å fø hans sauer. Slik befridde han ham fra frykt, fra beregninger basert ene og alene på et menneskelig grunnlag, fra verdslige bekymringer, og ga ham også mot til å risikere alt og gleden over å føle seg som en menneskefisker. Det var nettopp ham Jesus kalte til å styrke sine brødre i troen (jf. Luk 22,32). Til ham ga han – slik vi hørte det i evangeliet – nøklene til å åpne de dører som fører til møtet med Herren og myndighet til å binde og løse: til å binde søsken til Kristus og til å løse knutene og lenkene i deres liv (jf. Matt 16,19).

Alt dette var mulig bare fordi Peter selv var blitt befridd, slik den første lesningen fortalte oss. Lenkene som holdt ham bundet var blitt brutt, og akkurat som den natten da israelittene ble befridd fra slaveriet i Egypt, ble han bedt om å skynde seg og stå opp, binde beltet om seg og ta på seg sandalene for å gå ut. Og Herren åpnet alle dørene for ham (jf. Apg 12,7–10). Dette er en ny historie om åpning, om brutte lenker, om å slippe fri fra et fangenskap. Peter gjennomgikk påskeopplevelsen: Herren befridde ham.

Herren befridde Paulus

Også apostelen Paulus opplevde at Kristus befridde ham. Han ble befridd fra det mest undertrykkende slaveri, nemlig slaveri under en selv, og fra å være Saulus, som var navnet på Israels første konge, ble han til Paulus, som betyr «liten». Han ble befridd også fra en religiøs overivrighet, som hadde fått ham til å gå for langt i sitt forsvar av overleveringene fra fedrene (jf. Gal 1,14) og bli en grusom kristenforfølger. Han ble befridd. En formell overholdelse av religionen og et steilt forsvar av tradisjonen hadde ikke åpnet ham for Guds kjærlighet og for søskenkjærligheten, men derimot gjort ham rigid: Han var en fundamentalist. Dette Gud befridde ham fra; men han sparte ham ikke for mange svakheter og vanskeligheter som gjorde hans evangeliseringoppdrag mer fruktbart: apostolatets slit og strev, fysisk sykdom (jf. Gal 4,13–14), vold, forfølgelse, skipbrudd, sult og tørst, og en pinefull torn i kroppen, slik han selv forteller (jf. 2 Kor 12,7–10).

Slik forstod Paulus at «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme» (1 Kor 1,27), at alt makter vi i ham som gjør oss sterke (jf. Fil 4,13), at intet kan noensinne skille oss fra hans kjærlighet (jf. Rom 8,35–39). Derfor kan Paulus, på slutten av sitt liv – det fortalte andre lesning oss – si: «Herren var med meg», og «Herren skal også redde meg fra alt ondt» (2 Tim 4,17–18). Paulus gjennomgikk påskeopplevelsen: Herren befridde ham.

Kjære brødre og søstre, når Kirken nå vender blikket mot disse to troskjempene ser den to apostler som slapp evangeliets kraft løs i verden. Det kunne de gjøre bare fordi de selv først var blitt befridd i møtet med Kristus. Han dømte dem ikke, han ydmyket dem ikke, men delte liv med dem, i hengivenhet og nærhet. Han støttet dem gjennom sin egen bønn, og iblant formante han dem, for å fremkalle forandring. Til Peter sier Jesus ømt: «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte» (Luk 22,32); Paulus spør han: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Apg 9,4). Slik gjør Jesus også med oss: Han forsikrer oss sin nærhet ved å be for oss og gå i forbønn for oss hos Faderen; og han bebreider oss mildt når vi gjør noe galt, for at vi igjen skal makte å reise oss opp og vandre videre.

Herren befrir også oss

Også vi blir befridd når Herren rører ved oss. Og vi har stadig behov for å bli befridd, for bare en fri Kirke er en troverdig Kirke. Likesom Peter er vi kalt til å være fri for nederlagsfølelse når vårt fiske går dårlig; til å være fri for lammende angst som sperrer oss inne i våre egne sikkerheter og fratar oss vårt profetiske mot. Likesom Paulus er vi kalt til å være fri for hykleriets ytre oppvisninger; til å være fri fra fristelsen til å anvende verdslig styrke i stedet for den svakhet som gir rom for Gud; fri fra en religionsutøvelse som gjør oss rigide og infleksible; fri fra tvetydige forbindelser med makthavere og fra frykt for å bli misforstått og angrepet.

Peter og Paulus gir oss bildet av en Kirke lagt i våre hender, men ledet av Herren med troskap og ømhet – det er han selv som leder Kirken; denne Kirken er svak, men den finner styrke i Guds nærvær; det er bildet av en befridd Kirke som kan tilby verden den befrielse som den ikke kan gi seg selv: befrielse fra synd, død, resignasjon, følelse av urett, og tap av håp, som lett forråer livet til dagens mennesker.

La oss spørre oss, nå under denne feiringen og etterpå: I hvilken utstrekning har våre byer, våre samfunn og vår verden behov for befrielse? Mange lenker må brytes, og mange sperrede dører må åpnes! Vi kan medvirke ved denne befrielsen, men kun om vi selv først lar oss befri av Jesu nyhet, og vandrer i Den hellige ånds frihet.

Palliet og delegasjon fra Det økumeniske patriarkat

I dag mottar våre brødre erkebiskoper palliet. Dette tegnet på enhet med Peter minner oss om hyrdens sendelse: å gi sitt liv for flokken. Det er ved å gi sitt liv at hyrden, befridd fra seg selv, blir et befrielsens redskap for sine søsken.

En delegasjon fra det økumeniske patriarkat er her med oss i dag. Delegasjonen er blitt sendt hit for anledningen av vår kjære bror Bartolomeus: Deres kjærkomne nærvær er et verdifullt tegn på enhet under vandringen mot befrielse fra de avstander som på skandaløst vis splitter de kristustroende. Takk for deres nærvær!

Vi ber for dere, for alle hyrder, for Kirken og for oss alle om at vi, befridd av Kristus, kan være befrielsens apostler over hele verden.