Benedikt XVI om rettferdiggjørelseslæren. Katekese 2 av 2

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Rettferdiggjørelseslæren: fra tro til gjerninger

Kjære brødre og søstre,

i katekesen forrige onsdag talte jeg om hvordan mennesket blir rettferdig i Guds øyne. I lag med den hellige Paulus så vi at mennesket ikke kan gjøre seg «rettferdig» ved sine egne gjerninger. Når mennesket virkelig blir «rettferdig» i Guds øyne, er det, som vi så, bare fordi Gud gir det sin «rettferdighet», og det gjør han ved å forene det med Kristus, sin Sønn. Og denne foreningen med Kristus oppnår mennesket ved tro. I denne forstand sier Paulus oss: Ikke våre gjerninger, men tro gjør oss «rettferdige». Imidlertid er denne tro ikke bare en tanke, en oppfatning, en idé. Denne tro er fellesskap med Kristus, og den gis oss av Herren, og den blir derfor til liv og ensformethet med ham. Eller med andre ord: Om den er ekte og virkelig, blir tro til kjærlighet, til nestekjærlighet, den gir seg uttrykk som nestekjærlighet. En tro uten nestekjærlighet, uten denne frukt, er ingen ekte tro. Den er en død tro.

I forrige katekese fant vi altså to forskjellige plan: Et plan er våre gjerningers og ytelser irrelevans når det gjelder å oppnå frelse, og det andre er «rettferdiggjørelse» ved tro, som frembringer Åndens frukt. Opp gjennom århundrene har sammenblanding av disse to planene forårsaket ikke få misforståelser i kristenheten. I denne sammenheng er det viktig at Paulus i ett og samme brev, til galaterne, på den ene side på en radikal måte fremholder betingelsesløsheten – at det ikke er ved våre gjerninger vi blir rettferdiggjort – men at han samtidig også understreker sammenhengen mellom tro og nestekjærlighet, mellom tro og gjerninger: «I Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet» (Gal 5,6). Følgelig finnes på den ene side «gjerninger som kommer fra kjøttet», nemlig «hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse …» (Gal 5,19–21): gjerninger som er i strid med troen; på den annen side har vi Den hellige ånds virke, som nærer kristenlivet ved å fremkalle «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal 5,22–23): Dette er Åndens frukter, som springer ut av troen.

Først på denne dydslisten står agape, kjærlighet, og sist selvbeherskelse. Det er egentlig Ånden, som er Faderens og Sønnens Kjærlighet, som utøser agape, sin første gave, i våre hjerter (jf. Rom 5,5); og agape, kjærligheten, krever selvbeherskelse for å kunne komme til uttrykk. Faderens og Sønnens kjærlighet tok jeg også for meg i Deus caritas est, min første encyclika, der jeg beskrev hvordan kjærligheten når oss og forvandler vårt liv på dypet. Vi troende vet at i vår kjærlighet til hverandre inkarnerer Guds og Kristi kjærlighet seg, ved Ånden. Vi vender tilbake til Galaterbrevet. Her sier Paulus at ved å bære byrdene for hverandre oppfyller vi kjærlighetsbudet (jf. Gal 6,2). Vi blir rettferdiggjort ved å få troen på Kristus i gave, og vi er så kalt til å leve i Kristi kjærlighet til vår neste, for ut fra dette kriteriet vil vi bli dømt ved slutten av vårt liv. Egentlig gjør ikke Paulus annet enn å gjenta det som Jesus selv hadde sagt og som vi hørte i evangelieteksten søndag, i lignelsen om dommen. I Første korinterbrev river Paulus oss med i en berømt lovsang til kjærligheten. Det er den såkalte kjærlighetens høysang: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. […] Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget» (1 Kor 13,1.4–5). Den kristne kjærlighet er ytterst krevende fordi den springer ut av Kristi totale kjærlighet til oss: den kjærlighet som gjør krav på oss, som tar i mot oss, som omfavner oss, som holder oss oppe, inntil det plagsomme, for den tvinger hver av oss til ikke lenger å leve for seg selv, innestengt i sin egoisme, men for «ham som døde og sto opp for oss» (jf. 2 Kor 5,15). Kristi kjærlighet gjør oss, i ham, til den nye skapning (jf. 2 Kor 5,17), som inngår i hans mystiske kropp, som er Kirken.

Sett i dette perspektivet står ikke den sentrale stilling til rettferdiggjørelse uten gjerninger – et hovedtema i Paulus’ forkynnelse – i motsetning til tro virksom i kjærlighet; tvert imot krever den at vår tro kommer til uttrykk i et liv i Ånden. Ofte har man villet se en motsetning, som ikke er fundert, mellom teologien til Paulus og den til Jakob, som i sitt brev skriver: «Som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger» (2,26). Men i virkeligheten er Paulus mest opptatt av å få fram at troen på Kristus er nødvendig og tilstrekkelig, mens Jakob fremholder de derav følgende sammenhenger mellom tro og gjerninger (jf. Jak 2,2–4). Både for Paulus og for Jakob er tro virksom i kjærlighet en bekreftelse på vår betingelsesløse rettferdiggjørelse i Kristus. Frelsen, som vi mottar i Kristus, trenger å bli tatt vare på og vitnet om «med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. Gjør alt uten murring og misnøye [idet] dere holder fast på livets ord» sier Paulus til de kristne i Filippi (jf. Fil 2,12–14.16).

Vi er tilbøyelige til å havne i lignende misforståelser som de som kjennetegnet menigheten i Korint: Kristne der mente at ettersom de var blitt rettferdiggjort i Kristus ved tro, og det aldeles betingelsesløst, «hadde de lov til alt». Og de mente – og det samme mener visst ofte kristne i dag også – at det var lov å skape splittelser i Kirken, som er Kristi Kropp, å feire eukaristi uten å ta seg av trengende søsken, å etterstrebe de største nådegaver uten å ha klart for seg at vi er hverandres lemmer og så videre. En tro som ikke inkarnerer seg i kjærlighet får katastrofale følger, for den reduseres til forgodtbefinnende og subjektivisme, som er meget skadelig både for oss selv og våre søsken. Tvert imot bør vi, i samsvar med Paulus, på ny gjøre oss klart det faktum at nettopp fordi vi blir rettferdiggjort i Kristus, tilhører vi ikke lenger oss selv, men er blitt et tempel for Ånden og derfor kalt til å bruke kroppen vår til Guds ære, med alt som er i oss (jf. 1 Kor 6,19). Det ville være å sløse bort rettferdiggjørelsens uvurdelige verdi om vi, dyrekjøpt med Kristi blod, ikke brukte kroppen vår til hans ære. I virkeligheten er nettopp dette den «tilbørlige» og «åndelige» gudstjeneste, som Paulus formaner oss til: «Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud» (Rom 12,1). Hva ville det vel være igjen av en liturgi som utelukkende var vendt til Herren, uten samtidig å være en tjeneste for våre søsken? Og hva ville det være igjen av en tro som ikke ga seg uttrykk som nestekjærlighet? Apostelen stiller ofte sine menigheter ansikt til ansikt med dommedag, når vi alle må «fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt» (2 Kor 5,10; jf. også Rom 2,16). Og denne tanke på dommen bør opplyse oss i vårt daglige liv.

Når den etikk som Paulus foreslår for troende ikke forfaller til moralisme og fortsatt viser seg å være aktuell, er det fordi den alltid utgår fra vårt personlige og kollektive forhold til Kristus, for å bli konkret i vårt liv i Ånden. Dette er vesentlig: Den kristne etikk blir ikke skapt av et regelverk, men følger av vårt vennskap med Kristus. Dette vennskapet påvirker vårt liv: Om det er ekte, inkarnerer det seg og virkeliggjøres i nestekjærlighet. Etisk forfall angår derfor ikke bare den individuelle sfære, men forringer også den personlige og kollektive tro, som den stammer fra og øver avgjørende innflytelse på. La derfor Gud nå oss med den forsoning som han har gitt oss i Kristus, med sin «vanvittige» kjærlighet til oss: Intet og ingen kan noensinne skille oss fra hans kjærlighet (jf. Rom 8,39). I denne vissheten lever vi. Det er denne vissheten som gir oss styrke til å leve ut den tro som er virksom i kjærlighet.