Angelus: Om noen vil være den første

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Evangelieteksten søndag 19. september var:

[…] Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham. De kom til Kapernaum, og da de var i hus, spurte han dem: «Hva var det dere snakket om underveis?» Men de tidde, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største. Da satte han seg ned, kalte de tolv til seg og sa til dem: «Om noen vil være den første, må han være den siste av alle og tjener for alle.» […] (Mark 9,30–37 fra Bibel 2011)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

Underveis til Jerusalem snakket Jesu disipler om «hvem som var den største» (vers 34), leser vi i dagens evangelium (Mark 9,30–37). Da rettet Jesus et sterkt ord til dem, og det rettet også til oss i dag: «Om noen vil være den første, må han være den siste av alle og tjener for alle» (vers 35). Om du vil være den første, må du altså stille deg bakerst og og tjene alle. Med denne korte og fyndige setningen innleder Herren en omkalfatring: Han snur opp ned på kriteriene for hva det er som virkelig teller. Menneskes verdi avhenger ikke lenger av dets rolle, suksess, arbeid, bankkonto. Nei , nei, det er ikke det det kommer an på. I Guds øyne har storhet og suksess en annen målestokk: De måles i tjeneste. Ikke i det man har, men i det man gir. Ønsker du å komme først? Tjen. Det er veien.

Gå Jesu vei

I dag lyder ordet «tjeneste» litt falmet og forslitt. Men i evangeliet har det en presis og konkret betydning. Å tjene er ikke et uttrykk for høflighet: Det er å gjøre som Jesus, som med få ord oppsummerte sitt liv da han sa at han var kommet «ikke […] for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Mark 10,45). Det sa Herren. Så om vi vil følge Jesus, må vi følge den veien som han selv stakk ut, nemlig tjenestens vei. Vår troskap til Herren avhenger av vår tjenestevillighet, og det koster, vet vi, for tjeneste og tjenestevillighet «smaker av kors». Men med voksende omsorg for og beredvillighet overfor andre blir vi friere inne i oss, vi blir mer som Jesus. Jo mer vi tjener, desto bedre merker vi Guds nærvær. Framfor alt når vi tjener dem som ikke kan gjengjelde, de fattige, og omfatter deres vanskeligheter og behov med ømhjertet medlidenhet: Der oppdager vi i vår tur at vi selv er elsket og omfavnet av Gud.

Barnet midt iblant disiplene

Det er nettopp for å illustrere dette at Jesus, etter å ha snakket om tjenestens forrang, utfører en gest. Vi har sett at Jesu gester er sterkere enn de ordene han benytter. Og hvilken gest er det denne gangen? Han tar et lite barn og stiller det midt iblant disiplene, i sentrum, på det viktigste stedet (jf. vers 36). I evangeliet står barnet for litenhet snarere enn for uskyld. For de små avhenger av de store, slik barn gjør; de har behov for å motta. Jesus omfavner dette barnet og sier at den som tar imot en liten en, et barn, tar imot ham selv (jf. vers 37). Her ser vi hvem det er vi først og fremst bør tjene: de som har behov for å motta og som ikke kan gjengjelde. Ved å ta imot dem som befinner seg i utkanten og blir forsømt, tar vi imot Jesus, for han er der. Og i en liten en, i et fattig menneske som vi tjener, mottar også vi Guds ømme omfavnelse.

Tjener jeg noen?

Kjære brødre og søstre, utfordret av evangeliet, la oss stille oss selv noen spørsmål: Tar jeg, som følger Jesus, meg av de mest forsømte? Eller er jeg, likesom disiplene den dagen, på jakt etter personlig tilfredsstillelse? Oppfatter jeg livet som en konkurranse, der jeg må albue meg fram, eller tror jeg at det er ved å tjene at man utmerker seg? Og helt konkret: Vier jeg tid til en «liten en», til et menneske som ikke kan yte gjengjeld? Tar jeg meg av noen som ikke kan gjengjelde, eller bare av slekt og venner? Dette er spørsmål som vi kan stille oss.

Bønn

Måtte jomfru Maria, Herrens ydmyke tjenestekvinne, hjelpe oss å forstå at tjeneste ikke gjør oss mindre, men større. Og at det er mer glede i å gi enn å få (jf. Apg 20,35).