Angelus: De skriftlærde og den fattige enken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 7. november var evangelieteksten

[…] Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Mark 12,38–44 fra Bibel 2011)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

De skriftlærde og enken i tempelet

Kjære brødre og søstre, god dag!

Scenen beskrevet i dagens evangelium (Mark 12,38–44) utspiller seg i tempelet i Jerusalem. Jesus betrakter det som skjer her, på det aller helligste stedet. Han ser hvordan de skriftlærde gjerne går omkring for å bli sett, hilst på, aktet og æret, og få hedersplassene. Og dessuten, legger Jesus til, «eter de enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld» (jf. vers 40). Han får også øye på en annen scene: En fattig enke – nettopp en av de som blir utnyttet av de mektige – legger «alt hun hadde å leve av» i tempelkisten (vers 44). Evangeliet stiller oss overfor denne skjærende kontrasten: de rike, som gir av sin overflod for å bli sett, og en fattig kvinne, som uten å tiltrekke seg oppmerksomhet, gir alt, det lille hun har. To symboler for menneskelig adferd.

Jesus ser på de to scenene. Og det er nettopp dette verbet – «å se» – som oppsummerer hans lære: Vi må «se opp for» dem som lever sin tro med dobbelthet, slik disse skriftlærde gjør, for ikke å bli som dem; mens vi på «se på» enken for å ha henne til forbilde. La oss fordype oss litt i dette: å se opp for hyklere, og å se opp til den fattige enken.

Hyklende skriftlærde 

Se for det første opp for hyklere, pass på ikke å basere livet på en dyrking av utseende, det ytre, på overdreven pleie av eget image. Og framfor alt må vi passe på at vi ikke fordreier troen etter våre egne interesser. Disse skriftlærde brukte Guds navn til å tilsløre sin egen forfengelighet. Og enda verre er det at de brukte religion for å besørge egne forretninger; de misbrukte sin autoritet og utnyttet de fattige. Her ser en stygg adferd, som vi også i dag ser mange steder, nemlig klerikalisme, dette å sette seg selv høyere enn de ydmyke, utnytte dem, «slå» dem, selv føle seg perfekt. Dette er klerikalismens onde. Det er en formaning som gjelder til alle tider og alle, både Kirke og samfunn: Dra aldri fordel av din posisjon for å trykke andre ned, tjen aldri på bekostning av de fattige! Og våk over deg selv for ikke å falle i forfengelighet, for ikke å bli opphengt i det ytre, tape det vesentlige av syne og leve overfladisk. La oss spørre oss, det vil hjelpe oss: Ønsker vi, med det vi sier og gjør, å bli verdsatt og belønnet, eller å tjene Gud og vår neste, især de fattigste? La oss passe oss for hjertets løgner, for hykleri, som er en farlig sjelelig sykdom! Det er å tenke dobbelt, å dømme dobbelt, slik ordet [ipocrisia = hypocrisy = hykleri] selv sier: «å dømme under», å vise seg på én måte og «hypo», «under», ha en annen tanke/tenkemåte. Tvedelte mennesker, folk med dobbelt sjel, sjelelig dobbelthet.

De to enkene

Og for å bli friske av denne sykdommen ber Jesus oss om å se på den fattige enken. Herren fordømmer utbyttingen av denne kvinnen, som for å kunne gi en offergave, må vende hjem selv uten det lille hun hadde å leve av. Det er meget viktig å befri det hellige fra alle forbindelser med penger! Jesus hadde sagt det allerede, på et annet sted: Ingen kan tjene to herrer [jf. Matt 6,24]. Enten tjener du Gud – og her forventer vi at han skal si «eller djevelen», men nei – enten Gud eller penger. Mammon er en herre, og Jesus sier at vi ikke skal tjene ham. Men samtidig lovpriser Jesus det faktum at denne enken legger alt hun eier i tempelkisten. Hun har ingenting igjen, men finner sitt alt i Gud. Hun er ikke redd for å miste det lille hun eier, for hun har tillit til Guds store rikdom. Og Guds store rikdom mangedobler gleden for dem som gir bort.

Dette får oss til å tenke også på den andre enken, profeten Elias enke, som skulle til å lage en brødleiv med det siste hun hadde av mel og olje. Elias sier til henne: «La meg få spise», og hun gir ham mat. Melet tar aldri slutt: et under (jf. 1 Kong 17,10–16). Gavmildhet får alltid Herren til å gå enda lenger, han er enda mer gavmild. Men det er han, ikke vi med vår griskhet.

Jesus foreslår henne [den første enken] som en troens læremester: Hun går ikke i tempelet for å roe sin egen samvittighet, hun holder ikke bønner for syns skyld, hun viser ikke frem sin tro, men gir av hjertet, gavmildt og fritt. Det er en skjønnere klang i hennes mynter enn i de store offergavene fra de rike, for hennes mynter er uttrykk for et liv oppriktig viet til Gud, en tro som ikke lever av ytre skinn, men av betingelsesløs tillit. La oss lære av henne: en tro uten ytre flitterstas, men innvendig sett oppriktig; en tro som består av ydmyk kjærlighet til Gud og våre søsken.

Bønn

Og nå vender vi oss til jomfru Maria, som med et ydmykt og gjennomsiktig hjerte gjorde hele sitt liv til en gave til Gud og hans folk.