Pave Frans’ budskap til Verdensdagen for de fattige
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
1. Hun har del i Kristus
«De fattige har dere alltid hos dere», sier Jesus ved festmåltidet i Betania, når en kvinne salver hans føtter med meget kostbar nardussalve, og flere av de tilstedeværende sier at pengene heller skulle ha blitt brukt på de fattige (jf. Mark 14,3–9; Joh 12,1–8). «Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden», sier Jesus. Det er like før hans påske. Han er selv «den fattigste av de fattige fordi han representerer dem alle», og når han lar seg salve er det nettopp på vegne av alle de «fattige, ensomme, marginaliserte og diskriminerte». Den eneste som oppfatter noe av hans sinnstilstand er kvinnen som salver ham. «Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
2. Evangelisering
«Denne sterke ‘empatien’ mellom Jesus og denne kvinnen, og hans egen tolkning av salvingen – som står i motsetning til Judas’ og flere andres forargede syn på den – gir oss en mulighet til fruktbar refleksjon over den uoppløselige sammenhengen mellom Jesus, de fattige og forkynnelsen av evangeliet.»
«Vi finner ikke [Gud] når og hvor vi selv ønsker, men i de fattiges liv, lidelse og nød, i de umenneskelige forhold de ofte er nødt til å leve under. Jeg blir aldri trett av å gjenta at de fattige er sanne evangelister fordi de var de første til å bli evangelisert og kalt til å ta del i Herrens saligprisninger og hans rike (jf. Matt 5,3).» De fattige har mye å lære oss. Det som kreves av oss er fremfor alt kjærlig oppmerksomhet.
3. Deling
Jesus deler skjebne med de fattige. De fattige er ikke «utenforstående», men hans og også våre brødre og søstre. Deres lidelse er også vår. «Å gi almisser er noe som skjer en gang iblant; å dele med hverandre derimot er noe som varer ved.» Verdighet, inkludering og brorskap er nøkkelord her.
Damian de Veuster er et eksempel på en helgen som delte absolutt alt med fattige. Hans fattige var de spedalske på Molokai, en av Hawaiiøyene.
4. Omvendelse
«Vend om og tro på evangeliet!» sier Herren (Mark 1,15). Det innebærer å åpne vårt hjerte for alle former for fattigdom og å leve i overensstemmelse med vår tro. Vi bør ikke samle skatter på jorden, heller ikke i form av verdslig makt og forfengelighet, men satse på det som varer (jf. Matt 6,19–20). Ellers «vil vi aldri være i stand til å gi vårt liv av kjærlighet; vi vil leve en splittet tilværelse, full av gode forsetter, men ute av stand til å forandre verden. Det dreier seg derfor om besluttsomt å åpne seg for Kristi nåde, som kan gjøre oss til vitner for hans grenseløse kjærlighet og gi ny troverdighet til vårt nærvær i verden.»
5. Nye former for fattigdom
Mange forskjellige former for «moralsk og sosial uorden» skaper stadig nye former for fattigdom. Følgende oppfatning later til å bli stadig mer akseptert: Ikke bare er de fattige selv ansvarlige for sin fattigdom, men de utgjør også en uutholdelig byrde for et økonomisk system som tjener noen få privilegerte. Under pandemien er situasjonen bare blitt verre. Arbeidsløsheten er økt. Mange flere står helt på bar bakke.
6. Utviklingsprosesser som verdsetter alles evner
De fattige skal ikke bare måtte motta, de må også få anledning til å gi. «Det er sant at dette er mennesker som mangler noe, ofte mangler de mye og til og med det nødvendige, men de mangler ikke alt, for de beholder sin verdighet som Guds barn, og den kan ingen og intet ta fra dem.»
7. En annen tilnærming til fattigdom
En annen tilnærming til fattigdom er nødvendig. Myndigheter og globale institusjoner må tilegne seg mer fremsynte sosiale modeller. Om vi skyver de fattige til side, vil selve begrepet demokrati komme i fare, og ingen sosial politikk lykkes. Ydmykhet og kreativitet må til.
8. «De fattige har dere alltid hos dere»
De fattige gir oss mulighet til å gjøre godt. Heldigvis har vi dem alltid hos oss!
Allerede i Det gamle testamente leser vi at «det vil alltid være fattige i landet»: «Om det er en fattig blant dine […], da skal du ikke være hardhjertet og ikke lukke hånden for din fattige bror. Nei, du skal åpne din hånd for ham og låne ham alt det han trenger. […] Gi ham villig, og ha ingen onde tanker i hjertet når du gir, for når du gjør dette, skal Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og alt du gjør med dine hender. Det vil alltid være fattige i landet» (5 Mos 15,7–8.10–11).
9. Større følsomhet og forståelse
I de økonomisk mest utviklede land er man mindre villig enn før til å skulle måtte forholde seg til fattigdom. Oppofrelse og avkall er vanskelig å godta for dem som er vant med en viss, lettvunnet velferd. Det er lett å bli sint og nervøs og stå hardnakket på egne rettigheter. Det kan oppstå frykt, angst og i noen tilfeller voldshandlinger. Også dette er former for fattigdom, som vi ikke må overse.
Les hele budskapet på engelsk, polsk, tysk, fransk eller et annet språk
