Pavens juletale til den romerske kurie
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Hele julemysteriet med ett ord?
«Ydmykhet» er nok det ordet vi kommer lengst med, om vi skal prøve å uttrykke julemysteriet med ett ord, mente pave Frans. Ydmykhet var den «inngangsdøren» Kongenes konge benyttet da han kom til verden, og han ønsker at også vi skal gå gjennom den.
Hva er ydmykhet? Naaman som eksempel
Ydmykhet er «resultat av en forandring som Ånden selv virker i oss gjennom det vi gjennomgår». Paven anvendte Naamans historie som eksempel (jf. 2 Kong 5).
Naaman er arameerkongens berømte, sterke og velansette hærfører. Men under rustningen finnes et sårbart og sykt menneske. Dette er en temmelig vanlig motsetning. «Store gaver kan være en rustning for å dekke over store svakheter.» Naaman vil ikke fortsette å leve slik. Da han får høre at i Israel finnes det hjelp å få, tar han med seg gull og sølv og drar dit.
Men da profeten Elisja så vil ha ham til å vaske seg sju ganger i Jordan, blir Naaman sint. Det kan da ikke være så enkelt? mener han. Men tjenerne ber ham tenke seg om: «Far, hadde profeten pålagt deg noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det? Hvor mye mer nå når han bare sier til deg at du skal vaske deg og bli ren!»
«Naaman gir seg, og med en ydmyk gest stiger han ned, tar av seg rustningen og dukker seg i Jordanelven, og 'da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren'.» På Guds ord blottlegger altså Naaman seg selv, og han blir aldeles frisk.
Åndelig verdslighet
«Hva tjener det til å vinne hele verden om du taper deg selv?» (jf. Mark 8,36). Paven advarte kurien mot åndelig verdslighet, en fristelse som kan være meget vanskelig avmaskere. Æresyke og forfengelighet kan lett begynne å spire og blomstre. Det finnes de som foretrekker å være general i en beseiret hær framfor å være menig soldat i en tropp som fortsetter å kjempe. Jf. Evangelii gaudium, 93–97.
Å være et sant menneske
Ydmykhet er evne til å være seg selv – et menneske – med realisme, glede og håp. Å forstå at vi ikke trenger å skamme oss over våre svakheter. Jesus lærer oss å betrakte vår skrøpelighet like kjærlig og ømt som vi ser på et sårbart og trengende spedbarn.
Hovmod fører til tap av røtter og greiner
Hovmod er det motsatte av ydmykhet og fører til tap av røtter og greiner: «Alle frekke og alle som gjør urett, skal da være som halm, dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren over hærskarene. Verken rot eller grein blir igjen» (Mal 4,1).
«Røttene står for vår livsviktige forankring i fortiden. De gir oss næring slik at vi kan leve i nåtiden. Greinene er nåtiden som ikke dør, men blir til morgendag, til fremtid.» Paven forklarte nærmere om hvordan vi kan bevare våre røtter og greiner.
Bare i en ydmyk Kirke finnes fellesskap, deltagelse og misjon
Den synodale vandringen har nettopp tatt til. Synodalitet er den stil som den romerske kurie alltid bør tilstrebe. Ydmykhet er helt nødvendig for å kunne møtes, lytte, føre dialog og ha åndelig skjelneevne. Vi må gi rom for Den hellige ånd og virkelig være overbevist om at vi alle er barn av «én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle» (Ef 4,6). Ordet «alle» er ikke til å misforstå. Klerikalisme alltid er en fare. Kurien er kalt til ydmykt å leve etter evangeliet.
Paven minnet om at han ved åpningen av synoden talte om synodens tre nøkkelord: fellesskap, deltagelse og misjon. «De oppstår i et ydmykt hjerte; uten ydmykhet blir det verken deltagelse, fellesskap eller misjon.» Dette er tre måter å konkretisere ydmykhet på.
Deltagelse kommer til uttrykk gjennom medansvar; alle bør, på sin måte og sin plass, få mulighet til å føle seg som aktive deltagere og medansvarlige. Fellesskap oppstår i alt vesentlig av vårt forhold til Kristus; vi trenger å være sammen – med Kristus som midtpunkt – og bygge ekte menneskelige forhold oss imellom. Misjon redder oss fra å stenge oss inne i oss selv; misjon innebærer «lidenskap for de fattige, altså for de ‘mangelfulle’: for dem som ‘mangler’ noe, ikke bare materielt sett, men også åndelig, følelsesmessig og moralsk».
Herrens ydmykhet. Vår ydmykhet?
Gud kom liten og ydmyk til verden. Vismennene «falt på kne» og hyllet den nyfødte (Matt 2,11). «Ved å knele ned på den nakne jord, stiller de seg på samme nivå som Gud». Det ligger ikke bare tilbedelse, men også ydmykhet, i deres handlemåte.
Den samme kenose og synkatabasis ser vi også ved den siste nattverd: «Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet» (Joh 13,4–5). Og Jesus forklarer: «Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» (Joh 13,13–15).
