Pavens epifaniapreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På høytiden for Herrens åpenbaring (epifania, helligtrekongersfest) leser vi om vismennene som kom for å tilbe det nyfødte barnet i Betlehem:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […] (Matt 2,1–12 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans' preken:

Hvorfor reiser vismennene mot Jesus?

Vismennene reiser mot Betlehem. Deres pilegrimsferd har noe å si også til oss: Vi er kalt til å vandre mot Jesus, for han er polarstjernen som lyser opp livets himler og leder våre skritt mot den sanne glede. Men hvor begynte egentlig vismennenes pilegrimsferd til Jesus? Hva var det som fikk disse mennene fra øst til å dra av sted?

Vismennene lar seg bevege

De hadde utmerkede unnskyldninger for å holde seg hjemme. De var lærde menn og astrologer, de var berømte og rike. Etter å ha oppnådd slik en kulturell, sosial og økonomisk trygghet, kunne de ha slått seg til ro med det de visste og det de hadde. I stedet lar de seg bevege av et spørsmål og et tegn: «Hvor er han som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp» (jf. Matt 2,2). Deres hjerte mørkner ikke og blir slapt og apatisk; det tørster etter lys; det sleper seg ikke dovent av sted, men er lys våkent og higer etter nye horisonter. Deres øyne er ikke rettet mot jorden, men er vinduer som står åpne mot himmelen. Som Benedikt XVI uttrykte: De var «mennesker med et rastløst hjerte […] Ventende mennesker, som ikke nøyde seg med sin sikre lønn og sin sosiale posisjon […]. De var mennesker som søkte Gud» (preken, 6. januar 2013).

Lengsel. Vi er det vi lengter etter

Hva kommer den av, denne sunne rastløshet som fikk dem til å valfarte? Av lengsel. Dette er deres indre hemmelighet: å være i stand til å lengte. La oss grunne over dette. Å lengte betyr å holde liv i vår indre ild, som driver oss til å søke hinsides det umiddelbare, hinsides det synlige. Det er å ta imot livet som et mysterium som overskrider oss selv, som en evig åpen sprekk som innbyr oss til å se hinsides, for livet er ikke bare «dette her», det er også «hinsides». Det er som et hvitt lerret som trenger å bli farget. Det var nettopp en stor maler, Van Gogh, som skrev at gudstrang drev ham til å gå ut om natten for å male stjerner (jf. brev til Theo, 9. mai 1889). Ja, for Gud har skapt oss slik: gjennomsyret av lengsel; stjerneorientert, som vismennene. Uten å overdrive kan vi si: Vi er det vi lengter etter. For det er vår lengsel som utvider vårt synsfelt og driver vårt liv hinsides: hinsides vanens barrierer, hinsides et liv forflatet av forbruk, hinsides en rutinemessig og trett tro, hinsides frykt for å sette oss selv på spill og henge i til gagn for andre og for det gode. «Vårt liv er en øvelse i lengsel», sa den hellige Augustin (prekener over Johannes’ første brev, IV, 6).

På troens reise trenger Kirken trenger lengselens drivkraft

Brødre og søstre, slik var det for vismennene, og slik er det for oss: Livets reise og troens vandring krever lengsel, den krever indre drivkraft. Men iblant lever vi med en «parkeringsplassånd», vi lever parkert, uten lengselens drivkraft. Så det er bra å spørre oss: Hvor langt er vi kommet på troens reise? Har vi blitt stående stille altfor lenge i en konvensjonell, ytre og formell religionsutøvelse, som ikke varmer hjerter og ikke endrer liv? Utløser våre ord og våre riter en indre lengsel i folk etter å bevege seg mot Gud, eller er de en «dødt språk» som bare snakker om seg selv og til seg selv? Det er trist når et trosfellesskap slutter å lengte, når det sleper seg av sted og bare forvalter ting, i stedet for å la seg forbløffe av Jesus, av evangeliets overveldende og oppruskende glede. Det er trist når en prest lukker lengselens dør; det er trist å forfalle til klerikal funksjonalisme – meget trist.

Et samfunn uten gudstrang

Troskrisen i vårt liv og i våre samfunn har også å gjøre med at lengselen etter Gud blir borte. Den har å gjøre med åndens søvn, med vanen med å nøye seg med å leve for dagen, uten å spørre seg hva Gud vil av oss. Vi har bøyd oss for mye over jordens kart og glemt å løfte blikket mot himmelen; vi er stappmette på ting, men savner lengsel etter det vi mangler. Nemlig lengsel etter Gud. Vi er opphengt i våre behov, i hva vi skal spise og hva vi skal kle oss med (jf. Matt 6,25), og lar vår lengsel etter hinsidighet fordampe. Og vi befinner oss i en slags bulimi: fellesskap som har alt og ofte ikke føler noe som helst i sitt hjerte. Lukkede mennesker, lukkede fellesskap, lukkede biskoper, lukkede prester, lukkede ordensfolk. For manglende lengsel fører til tristhet og likegyldighet. Triste fellesskap, triste prester, triste biskoper.

Hva med meg selv? Trenger jeg å nøre opp under lengselen?

Men la oss framfor alt se på oss selv og spørre oss: Hvordan går min trosreise? Det er et spørsmål som hver av oss kan stille seg i dag. Hvordan går det med min trosreise? Er den parkert eller underveis? For å være dynamisk, må tro bli tent av lengsel, den må våge et eventyr, nemlig et lys levende forhold til Gud. Brenner mitt hjerte fortsatt av lengsel etter Gud? Eller lar jeg vaner og skuffelser slukke det? I dag er dagen for å stille oss disse spørsmålene. I dag, brødre og søstre, er dagen for igjen å begynne å nøre opp under vår lengsel. Hvordan gjør vi det? La oss gå på vismennenes «skole i lengsel». De vil lære oss. La oss se på hvilke skritt de tar og trekke noen lærdommer av dem.

Vismennene begir seg av sted

For det første begir de seg av sted når stjernen går opp: De lærer oss at vi hver morgen trenger en ny start, både i livet og i troen, for troen er ikke en avstivende rustning, men en fascinerende reise, en vedvarende og rastløs bevegelse, alltid på leting etter Gud, mens vi stadig skjelner veien framover.

Vismennene spør seg for

I Jerusalem stiller så vismennene spørsmål: De spør hvor Barnet er. De lærer oss at vi trenger å stille spørsmål, å lytte oppmerksomt til alle spørsmål fra hjerte og samvittighet; for ofte er det slik Gud taler til oss. Han henvender seg gjerne heller med spørsmål enn med svar. Dette må vi lære skikkelig: Gud henvender seg gjerne heller med spørsmål enn med svar til oss. Men la oss også uroe av spørsmål fra barn, og av tvil, forhåpninger og lengsler hos vår tids mennesker. Spørsmål bringer oss framover.

Vismennene utfordrer Herodes

Dessuten utfordrer vismennene Herodes. De lærer at vi trenger en modig tro, som ikke er redd for å utfordre maktens mørke logikk. En slik tro kan bli et rettferdighetens og søskensskapets frø i samfunn der mange herodeser fortsatt i dag sår død og myrder fattige og uskyldige, i en atmosfære av generell likegyldighet.

Vismennene tar en annen vei hjem

Til slutt tar vismennene «en annen vei» hjem (Matt 2,12): De utfordrer oss til å følge nye veier. Det er Åndens kreativitet, han som gjør alle ting nye. Det er også en av den pågående synodens oppgaver: å vandre sammen mens vi lytter, slik at Ånden kan forslå nye veier for oss, nye måter å bringe evangeliet inn i hjertet til dem som er likegyldige, til dem som er langt borte, til dem som har mistet håpet, men søker det som vismennene fant, nemlig «jublende glede» (Matt 2,10). Vi må alltid gå videre og hinsides.

Vismennene tilber

Høydepunktet under vismennenes reise er øyeblikket da de kommer til bestemmelsesstedet, faller på kne og hyller Barnet (jf. vers 11). De tilber. La oss huske dette: Det er bare i Guds nærvær at troens reise finner drivkraft og fullbyrdelse. Bare om vi gjenvinner sansen for tilbedelse, fornyes lengselen i oss. – Lengsel fører deg til tilbedelse, og tilbedelse fornyer din lengsel. – For det er bare stående for Guds ansikt at lengselen etter Gud vokser. For Jesus alene helbreder vår lengsel. For hva da? For behovenes diktatur. Når lengsel er ensbetydende med behov, blir hjertet faktisk sykt. Gud derimot løfter lengslene og renser dem, han leger dem for egoisme og åpner oss for kjærlighet til ham og til våre søsken. La oss derfor huske tilbedende bønn, som ikke er så vanlig blant oss: å tilbe i stillhet. Vær så snill og ikke glem tilbedende bønn.

La oss drømme, søke og tilbe!

Da vil vi, som vismennene, få visshet om at selv i de mørkeste netter skinner en stjerne. Det er Herrens stjerne. Han kommer for å ta seg av oss svake mennesker. La oss gå ham i møte. Ikke gi apati og resignasjon makt til å lenke oss fast til et trist og forflatet liv. La oss ta imot Åndens rastløshet. Rastløse hjerter! Av oss troende venter verden et nytt oppsving mot himmelen. La oss, som vismennene, løfte hodet, lytte til hjertets lengsel, følge den stjerne som Gud lar skinne over oss. La oss, som rastløse søkere, forbli åpne for Guds overraskelser. La oss drømme, søke og tilbe.