Pavens preken på Ordenslivets dag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Onsdag 2. februar feiret pave Frans kyndelsmesse, altså festen for Herrens fremstilling i tempelet, som også er Ordenslivets dag.

Evangelieteksten var Luk 2,22–40, blant annet:

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse […]»

Her følger pavens preken:

Simeons tre bevegelser

I tempelet venter et par eldre mennesker, Simeon og Anna, på oppfyllelsen av det løfte Gud har gitt sitt folk: Messias’ komme. Men det er ingen passiv venting, den er full av bevegelse. La oss da følge Simeons bevegelser: Først blir han beveget av Ånden, så ser han frelsen i Barnet, og til slutt omfavner han det (jf. Luk 2,26–28). La oss ganske enkelt se nærmere på disse tre bevegelsene, og la oss stille noen spørsmål som er viktige for oss, især for ordensliv.

Den hellige ånd viser vei

Det første spørsmålet er: Hva er det som beveger oss? Simeon går til tempelet «ledet av Ånden» (vers 27). Den hellige ånd er hovedpersonen i denne scenen: Det er han som får Simeons hjerte til å brenne av lengsel etter Gud, det er han som oppildner ham under ventingen, det er han som driver ham til tempelet og gjør hans øyne i stand til å se at dette er Messias, selv om Messias viser seg som et lite, fattig barn. Det er dette Den hellige ånd gjør: Han gjør oss i stand til å skjelne Guds tilstedeværelse og hans virke ikke i de store ting, ikke i et iøynefallende ytre eller i kraftoppvisninger, men i litenhet og skjørhet. – Tenk på korset: Også der finnes en litenhet, en skjørhet, og også dramatikk. Der finnes Guds kraft. – Uttrykket «ledet av Ånden» minner oss om det som i spiritualitet kalles «Åndens bevegelser»: Det er merkbare, indre sjelsbevegelser som vi er kalt til å lytte til for å kunne skjelne om de kommer fra Den hellige ånd eller fra noe annet. Det gjelder å være oppmerksom på indre bevegelser fra Ånden.

Vær tro i det lille

Vi kan da spørre oss, brødre og søstre: Hva er det som i hovedsak beveger oss: Den hellige ånd eller verdens ånd? Det er et spørsmål som vi alle må måle oss med, framfor alt vi ordensfolk. Ånden lar oss altså se Gud i et barns litenhet og skjørhet, men vi står iblant i fare for å tenke på vår vigsling uttrykt i resultater, mål, suksess, vi jager etter innflytelse, etter synlighet, etter tall: Dette er en fristelse. Men Den hellige ånd etterspør ikke dette. Han ønsker at vi daglig skal øve oss i troskap, og være oppmerksomme på de små ting som er blitt betrodd oss. Simeons og Annas troskap er nydelig! Hver dag går de til tempelet, hver dag venter de og ber – selv om tiden går og det tilsynelatende ikke skjer noe som helst. De venter hele sitt liv, uten å miste motet og uten å klage; de forblir tro og gir næring til håpets flamme, som Ånden har tent i deres hjerte.

Våre indre beveggrunner

Brødre og søstre, la oss spørre oss: Hva er det som beveger oss i livet? Hvilken kjærlighet driver oss framover dag for dag? Den hellige ånd, eller det vi for øyeblikket er oppslukt av, eller en hvilken som helst ting? Hvordan beveger vi oss i Kirken og i samfunnet? Tilsynelatende gode gjerninger kan skjule narsissismens møll eller rådelyst. I andre tilfeller er det slik at selv om våre religiøse fellesskap driver med mange ting er de visst snarere beveget av mekanisk gjentagelse – av å gjøre ting av vane, bare for å gjøre dem – enn av noen entusiastisk tilslutning til Den hellige ånd. Det vil gjøre oss alle godt om vi i dag gransker våre indre beveggrunner, om vi skjelner våre åndelige bevegelser, for en fornyelse av ordenslivet krever framfor alt dette.

Nye, virkelig seende øyne

Et annet spørsmål: Hva er det våre øyne ser? Ledet av Ånden ser Simeon Messias. Og han ber med følgende ord: «Mine øyne har sett din frelse» (vers 30). Her har vi troens store mirakel: Den åpner øyne, forvandler synsmåte, endrer perspektiv. Som vi vet ut fra Jesu mange møter i evangeliet, oppstår troen av det medlidende blikk som Gud ser på oss med. Han mykner det som er hardt i vårt hjerte, han leger våre sår, han skjenker oss nye øyne til å se oss selv og verden. Nytt syn på oss selv, på andre, på de situasjoner vi er havnet i, selv de mest smertefulle. Dette er ikke et naivt blikk, nei, det er preget av visdom; et naivt blikk flykter fra virkeligheten eller later som om det ikke ser problemene. Dette er øyne som vet «å se inn i» og «å se hinsides»; øyne som ikke bli stående ved det ytre, men også klarer å trenge inn i skjørhetens og nederlagenes sprekker for der å skjelne Guds tilstedeværelse.

Vårt syn på ordensliv?

Simeons har gamle, alderdomssvekkede øyne, men de ser Herren, de ser frelsen. Hva med oss? Hva er det våre øyne ser? Hvordan oppfatter vi ordensliv? Verden anser gjerne ordensliv for å være «bortkastet»: «Slik en flink gutt, tenk at han ville bli ordensbror» eller «slik ei flink jente, tenke at hun ville bli nonne …»; «det er bortkastet. Hvis han eller hun ikke hadde vært flink, så … Men de er flinke, det er bortkastet». Verden anser kanskje ordensliv for å være en levning fra fortiden, uten noen som helst nytteverdi. Men hva ser vi som kristent fellesskap, som ordensfolk? Ser vi vemodig tilbake til det som ikke lenger finnes, eller har vi troens vidtrekkende blikk, som er rettet både innover og hinsides? Visdommen å se, en visdom som gis av Ånden: å se godt, å se ting i perspektiv, å forstå virkeligheten. Meg gjør det godt å se eldre ordensfolk smile med lysende øyne. Slik gir de håp til de unge. La oss tenke på de gangene vi selv har møtt slike blikk, og la oss velsigne Gud for dette. Dette er blikk fulle av håp, åpne for fremtiden. Og det kan kanskje gjøre oss godt å besøke våre eldre ordensfolk i disse dager, for å se dem, for å snakke, for å stille spørsmål, for å høre hva de tenker. Jeg mener at det kan være en god medisin.

Å fornye vår oppfatning av ordensliv

Kjære brødre og søstre, Herren unnlater ikke å gi oss tegn som innbyr oss til å pleie et fornyet syn på ordensliv. – Det trengs, men i Den hellige ånds lys, etter hans innskytelser. – Vi kan ikke late som om vi ikke ser disse tegnene, fortsette som intet var og gjenta de samme, gamle tingene, av treghet slepe oss av sted i fortidens former, lammet av frykt for forandring.

Jeg har sagt dette mange ganger: Det er nå er fristelse å gå tilbake – for sikkerhets skyld, av frykt, for å bevare troen, for å bevare grunnleggerens nådegave … Det er en fristelse. Fristelsen til å vende tilbake og søke å bevare «tradisjonene» med rigiditet. La oss få det inn i hodet: Rigiditet er en perversjon, og bak enhver form for rigiditet finnes alvorlige problemer. Verken Simeon eller Anna var rigide, nei, de var fri og gledet seg over «festen» : Simeon ved å lovprise Herren og modig profetere for hans mor, og Anna, som en god, gammel kone, ved å gå rundt og si: «Se på dem, se på dette!» De forkynte med glede, med øyne fulle av håp. Ingen fortidstreghet, ingen rigiditet.

La oss åpne våre øyne: Gjennom krisene – ja, det er sant, det finnes kriser –, stadig fallende tall – «Far, det er ingen kall, nå drar vi til den og den øya i Indonesia for å se om vi finner noen» –, og avtagende krefter innbyr Ånden oss til å fornye vårt liv og våre fellesskap. Og hvordan gjør vi dette? Han vil vise oss veien. La oss åpne vårt hjerte, med mot, uten frykt. La oss åpne vårt hjerte. La oss se på Simeon og Anna: Selv om de er oppe i årene, bruker de ikke dagene på sørge over en fortid som aldri vender tilbake, men åpner i stedet armene sine for fremtiden som kommer dem i møte. Brødre og søstre, la oss ikke kaste bort dagen med å stirre på gårsdagen, eller med å drømme om en morgendag som aldri kommer, men la oss tre fram for Herren i tilbedelse, og la oss be om øyne i stand til å se det gode og skjelne Guds veier. Herren vil gi oss slike øyne, om vi ber om det. Med glede, med mot, uten frykt.

Kristus er sentrum for alt

Til slutt et tredje spørsmål: Hva er det vi omfavner? Simeon tar Jesus opp i armene sine (jf. vers 28). Scenen er full av ømhet og mening, den er enestående i evangeliene. Gud la sin Sønn i våre armer ettersom det å ta imot Jesus er det aller vesentligste, det er troens kjerne. Det hender at vi står i fare for å rote oss bort og rote oss borti tusenvis av ting, å henge oss opp i sekundære saker, eller styrte oss inn i ting som må gjøres. Men sentrum for alt er Kristus, som vi bør ta imot som Herren over vårt liv.

Omfavne Jesus

Når Simeon tar Jesus opp i sine armer, kommer det velsignende, lovprisende og undrende ord over hans lepper. Og vi, etter mange år med gudviet liv, har vi mistet evnen til å undre oss? Eller har vi fortsatt denne evnen? La oss spørre oss selv om dette, og om vi ikke ikke finner den, så be om undringens nådegave – undring over Guds underverk i oss, like skjulte som det i tempelet, da Simeon og Anna møtte Jesus. Om ordensfolk mangler ord for å velsigne Gud og mennesker, om gleden mangler, om entusiasmen svikter, om felleslivet som søsken bare er et slit, om undringen mangler, så er ikke det fordi vi er ofre for noen eller noe. Den virkelige årsaken er at våre armer ikke lenger omfavner Jesus, de omfavner et tomrom, som de søker å fylle med andre ting, men tomrommet er jo der. Å omfavne Jesus med våre armer: Dette er tegnet, dette er vandringen, dette er «oppskriften» på fornyelse.

Når vi ikke omfavner Jesus, lukker vårt hjerte seg i bitterhet. Det er trist å se bitre ordensfolk: De lukker seg i klaging over at all ting alltid går galt. Alltid klager de på et eller annet: på sin overordnede, på sine søsken, på sitt fellesskap, på maten … De lever for klagingens skyld. Men vi må omfavne Jesus i tilbedelse og be om øyne som er i stand til å se det gode og skjelne Guds veier. Om vi tar imot Kristus med åpne armer, vil vi også ta imot andre mennesker med tillit og ydmykhet. Da vil ikke konflikter skjerpes, uenighet vil ikke skille oss og vi vil unnslippe fristelsen til å herse med våre brødre og søstre og såre deres verdighet. La oss åpne våre armer for Kristus og våre søsken! Der er Jesus.

Gå framover med glede

Kjære brødre og søstre, la oss fornye vår vigsling med entusiasme i dag! La oss spørre oss hvilke motiver det er som beveger vårt hjerte og bestemmer vår handlinger, hvilken fornyet synsmåte vi er kalt til å pleie, og framfor alt, la oss ta Jesus opp i armene våre. Selv om vi skulle oppleve slit og møye – det hender, også skuffelser, det hender – la oss gjøre som Simeon og Anna, som tålmodig baserer seg på Herrens troskap og ikke lar seg berøve gleden over møtet. La oss gå mot møtets glede: Dette er meget fint! La oss igjen sette ham i sentrum og vandre framover med glede. Amen.